Skribent Olav Randen reiser viktige problemstillinger i sin kronikk «Det problematiske drivstoffet», i Nationen 16. januar. Han gjennomgår utfordringer med produksjon av biodrivstoff, og konkluderer med at satsing på bioetanol står i konflikt med matproduksjon, og vil føre til svekket mattilgang for jordens fattige og til økte konflikter mellom fattig og rik. Randen betegner derfor satsingen som en avsporing i arbeidet med å redusere klimaeffekter av transport, en avsporing fra den egentlige løsningen: At verdenssamfunnet må redusere sin transport.

Jeg er enig med Randen i mye. Det er viktig å arbeide for redusert transportomfang og vi bør akte oss for å bidra til at teknologi fremstilles som allmektige løsninger på all verdens problemer. Vi tar også Randens advarsel om en stadig hardere konkurranse mellom fattig og rik om verdens ressurser på alvor. Der er vi altså enige. Det momentet jeg ønsker å diskutere, er Randens påstand om at biodrivstoff skal betraktes som avsporing i klimadebatten. Randen ville hatt rett dersom biodrivstoffets bidrag til løsning av klimautfordringene vil være svært begrenset og ha store sosiale og miljømessige kostnader. Om biodrivstoff derimot kan bidra til å redusere CO2-utslippene fra transport – la oss si med i rundt 20-30 prosent – bør vi jobbe aktivt for å realisere dette potensialet, og for å motvirke de konfliktene Randen skisserer.

Randens anslag om rundt halvert CO2-utslipp ved bruk av biodrivstoff, sammenlignet med bruk av vanlig bensin og diesel, er basert på dagens situasjon, der man i liten grad får utnyttet tilgjengelig energi i biomassen (særlig i halm, strå etc). Ressursutnyttelsen vil bli vesentlig bedret når prosesser og anlegg som i dag er under utprøving og bygging, starter i storskala produksjon. International Energy Agency (IEA) skisserer 70-100 prosent reduserte CO2-utslipp ved bruk av biodrivstoff innen få år, om man tar med overskuddsprodukter som dyrefor og varme fra produksjonen i regnskapet.

Som Randen påpeker, er det i dag i hovedsak de enklest tilgjengelige ressursene som brukes til biodrivstoffproduksjon i USA og Europa. Det viktigste ressursgrunnlaget ligger imidlertid i å ta i bruk nye vekster og nye arealer – vekster og arealer som i begrenset grad konkurrerer med mat. En norsk undersøkelse anslår at det er realistisk med tredoblet bruk av biobrensler i løpet av få år, et anslag som ikke inkluderer endret arealanvendelse innen landbruket (NVE, 2003: Bioenergiressurser i Norge). Viktige bidrag til økningen kommer fra halm og kornavrens (4,5 TWh), husholdningsavfall og biogass (5,5 TWh), i tillegg til trevirke (12-16 TWh). Anslagene om tredobling står i godt samsvar med tilsvarende beregninger innen EU, og også der regnes hovedbidraget å komme fra økt uttak av trevirke og ulike avfalls- og restprodukter. Disse ressursene vil selvfølgelig finne sin anvendelse også i industri og oppvarming, men potensialet til bruk i transport er betydelig.

Også Bellona mener ukritisk satsing på biodrivstoff vil ha marginal miljøeffekt og et stort og alvorlig konfliktpotensial. Men forslag må vurderes i et langsiktig tidsperspektiv og i forhold til realistiske scenarier og visjoner. Å slå i hjel morgendagens løsninger med dagens utfordringer, er ikke produktivt. Vi vil fortsette å gå lange og viktige skritt i tiden som kommer, både i forhold til hvilke bioressurser som kan brukes og hvor mye energi man kan utnytte.

Randens bekymringer kan virke mer relevante for hvordan vår globale økonomi er skrudd sammen, enn for hvordan vi produserer biodrivstoff. Randen fremhever dagens lave kornlagre som argument for at vi ikke bør satse på biodrivstoff. Men er det konkurranse mellom mat og energi som er årsaken til dagens lave kornlagre? Eller har det mer å gjøre med hvordan klodens mennesker prioriteter og fordeler sine ressurser? Kornlagrene har minket i en verden der bønder mottar penger for å legge landbruksarealer brakk, og der rike lands dumping av matvarer til redusert pris sjelden betraktes som god fordelingspolitikk. I en slik verden er det vanskelig å vite hvilke effekter økt etterspørsel etter bioressurser vil ha. Trussel eller mulighet?

Eksemplene på lokalt basert og fattigdomsreduserende produksjon av bioenergi på marginale eller avskogede landområder er mange, for eksempel biodiesel basert på buskveksten jatropha i Afrika, Asia og Sør-Amerika. Så istedenfor å avvise biodrivstoff som et bidrag til å løse utslippsutfordringer og klimaendringer, endringer som rammer både fattig og rik, bør vi vel arbeide for at produksjon, handel og bruk av biodrivstoff kan spille en positiv rolle ikke bare for klima? Om vi skikker oss, kan bioressurser være et viktig bidrag både i nord og sør og redusere avhengighet av importerte fossile brensel og bidra til næringsutvikling basert på lokale ressurser. Jeg vil invitere Olav Randen og andre til å bidra også i den debatten.

Denne kronikken stod på trykk i Nationen 24.01.07