Oljevernberedskap:

Onsdagens hendelse med oljetankeren Moscow som kom i drift utenfor Honningsvåg etterlot seg et kjølvann av kritikk mot norsk oljevernberedskap. Denne langt fra god nok, og Bellona har krevd forbedringer på en rekke punkter.

SFT: Beredskapen må bli bedre
Analyser som SFT selv har utført viser at oljevernberedskapen langs norskekysten trenger et betydelig løft. Beredskapen må styrkes med investeringer på omlag 100 millioner kroner for å oppnå et akseptabelt nivå, hvorav en vesentlig andel må tilfalle nordområdene. Disse investeringene må tas over statsbudsjettet, noe som ventes å ta omlag 7 til 10 år med fortløpende bevilgninger.

Analysen gjort av SFT er en såkalt risikobasert dimensjonering av beredskap, og den forutsetter at en 100 000 tonns tanker, tilsvarende ”Moscow”, får et totalt utslipp på omtrent 20 000 tonn olje langs Norskekysten. Spørsmålet man kan stille seg er om dette er en korrekt forutsetning å legge til grunn for en så viktig analyse.

Må ta høyde for større tankere
Beregninger Bellona har utført viser at oljetransporten fra Vest-Sibir går langs norskekysten vil øke drastisk innen en 5 års periode. Estimat viser at ca. 80 mill. tonn olje årlig vil skipes ut fra Vest-Sibir i dette tidsrommet. Som en følge av dette forventes det at størrelsen på tankerene som vil gå langs kysten vår også vil øke, og det kan ikke utelukkes at tankere på hele 300 000 tonn kan komme til å passere norskekysten for å ta unna for den store produksjonsøkningen i regionen.

Dette sår tvil omkring forutsetningene for SFTs beredskapsanalyse. Dersom beredskapen dimensjoneres etter 100 000 tonns tankere, vil dette være alt for dårlig. I et scenario hvor en 300 000 tanker får motorstans i dårlig vær, og taubåtkapasiteten langs kysten er dimensjonert for 100 000 tonns tankere, vil dette få fatale følger. Det er derfor helt kritisk for kvaliteten på norsk beredskap at det tas høyde for situasjonen frem i tid når det investeres. Dette må særlig sees i forhold til bruken av nødhavner.

Alt til sin tid: Nødhavner
Et av dagens virkemiddel for å begrense eller unngå en virkelig stor miljøkatastrofe hvis en oljetanker havarerer utenfor norskekysten, er å slepe havaristen til den nærmeste av en rekke utvalgte bukter eller fjorder for å søke nødhavn eller strandsettingsplass. Nødhavnene er ofte plassert i en bukt i le, og strandsettingsplasser som regel innenfor disse igjen, på fastlandet. Strandsettingspasser benyttes gjerne når situasjonen er ekstrem som f.eks. at en havarist holder på å dele seg.

Det er imidlertid grunn til å være kritisk til bruk av nødhavner med kvaliteten på beredskapen vi har idag. Man kan spørre seg om beredskapen i det hele tatt ville takle en nødhavns situasjon. Kraftige taubåter er særlig kritiske for å få en effektiv bruk av nødhavner ettersom havaristen nødvendigvis må trenge assistanse. I tillegg må man ha på plass effektive lenser og utstyr for å ta hånd om havaristen og lasten. Pr i dag kan ikke Bellona se at nødhavner effektivt kan taes i bruk, og da særlig i Nordområdene. En taue-situasjon som kommer ut av kontroll f.eks. på grunn av dårlig vær, kan snarere forverre situasjonen.

Må styrke den generelle kapasiteten
Det er altså helt klart at man ville få en kraftig styrket beredskap ved å bedre den generelle kapasiteten på det tilgjengelige utstyret. Bellonas anbefaling et er derfor at beredskapen dimensjoneres etter den risiko man har frem i tid, og ikke i forhold til dagens situasjon, med særlig fokus på taubåt-kapasitet.

Bellona synes ikke nødhavner er en dårlig ordning, istedenfor at en havarist lekker olje i åpent hav, som da driver langs kysten og ødelegger store områder, taues heller havaristen inn i en nærliggende nødhavn hvor området så avgrenses av oljevernutstyr. På denne måten ”ofres” en begrenset kyststripe for å unngå en større katastrofe. Bellona synes det er viktig med en åpen, offentlig debatt om hvilke fjorder som står på denne lista, og hvilke kriterier som ligger til grunn for utvelgelsen.

Nødhavnslista oppdateres
Nødhavner og strandsettingsplasser blir av Kystverket gruppert i fem forskjellige grupper. Gruppe 1 er havner som tidligere har vært ute på høring og som de ulike instansene har gått inn for. Gruppe 2 er havner som bare har vært ute på siste høring. Gruppe 3 er havner innhentet fra lokale myndigheter og som er godtatt lokalt. Gruppe 4 er havner som er innhentet lokalt, men som ikke er godtatt av alle lokale instanser. Den siste gruppen, gruppe 5, er steder som er tatt ut p.g.a protester m.m.

Listen over nødhavner er utarbeidet av Kystverket i 1995, og etter det Bellona Web kjenner til er man nå i gang med en revisjon av denne.