Gøteborgprotokollen
Norge har, ved å undertegne Gøteborgprotokollen, forpliktet seg til å overholde visse utslippsmål for svoveldioksid (SO₂), nitrogenoksider (NOx), ammoniakk (NH₃) og flyktige organiske komponenter unntatt metan (NMVOC). Dette skal gjelde fra 2010. Utslippstakene er basert på naturens tålegrense for sur nedbør og bakkenær ozon.

Norges utslipp av NOx har vært noenlunde stabilt siden 1990, men fordelingen mellom utslippskildene har gjennomgått en vesentlig endring. Utslippene fra sjøfart og olje- og gassindustri har økt betraktelig, mens veitrafikkens andel av utslippene er radikalt redusert. Reduksjonen skyldes i første rekke at det i denne perioden er stilt krav til utslipp av NOx fra kjøretøy. Tilsvarende krav er derimot ikke satt til hverken innenriks sjøfart eller fiskeflåten.

Fremdeles mye å hente fra veitrafikken
Men alt er ikke rosenrødt i forhold til NOx-utslipp fra veitrafikken, spesielt ikke hvis man er (som mange i dette landet) bosatt i eller i nærheten av større byer. Der får man omtrent servert ettermiddagskaffen med en ekstra dose NOx. For eksempel ble det i 2003 sluppet ut 5 000 tonn NOx i Oslo, hvorav 60 prosent skyldtes veitrafikk. Andel NOx-utslipp fra veitrafikk i Asker kommune var hele 84 prosent, mens tallene for Oppegård viser 84 prosent NOx-utslipp. Dette til tross for reduserte utslipp på 46 prosent fra veitrafikken siden 1990, ettersom andelen biler med katalysator har økt.

Det vil, sett i lys av dette, fremdeles ligge store miljømessige gevinster i ytterligere reduksjoner av NOx-utslippene fra veitrafikken. Reduksjonen i veitrafikkrelaterte utslipp i perioden fra 1990 skyldes i første rekke de strenge EURO-kravene til nye biler. Miljøet ville altså være tjent med en nyere bilpark. Men engangsavgiftene på nye biler er altfor høye, og bidrar til at mange ikke ser seg i stand til å kjøpe ny bil. Ved å redusere denne avgiften oppnå ytterligere reduksjon i NOx-utslippene, samtidig som man oppnår den ekstragevinsten at bilparken i tillegg blir tryggere.

Langt lerret å bleke
Siden det ikke er satt noen krav til utslipp fra hverken olje- og gassindustri, innenriks sjøfart eller fiskeri, opplevde vi i samme perioden at utslippene steg til værs. Olje- og gassindustrien sto for en økning i NOx-utslipp fra 1990-2003 på hele 72 prosent, mens den tilsvarende andelen for innenriks sjøfart og fiske var på 21 prosent. Her har norske myndigheter et langt lerret å bleke. Innenriks sjøfart og fiske står for 40 prosent av Norges NOx-utslipp. Disse er hovedsakelig knyttet til drivstoffet og forbrenningsteknologien som benyttes. Hvis man derimot benyttet gass som drivstoff, ville utslippet av NOx reduseres med 90 prosent sammenlignet med dieseldrift. Hvis man i tillegg kombinerte gass med brenselceller, kunne man eliminere NOx-utslippene fullstendig.

Det finnes per idag en rekke muligheter for å redusere utslippene fra skipsfarten, men få økonomiske intenciver. Hittil har vi ikke sett noe som er tilstrekkelig til at rederier vil velge å investere i ny teknologi eller mer miljøvennlig drivstoff. Bellona mener det må langt sterkere lut til for å oppnå en rask utvikling og omstilling enn de tiltakene myndighetene til nå har satt inn.