Norge har inntatt rollen som bremsekloss i forhandlingene om klimagassutslipp fra global skipsfart. Sammen med Kina, Brasil og andre land med lave klimaambisjoner motarbeider Norge en klima-offensiv skipsfart. 

Denne kronikken av seniorrådgiver maritim i Bellona, Sigurd Enge, ble først publisert i finansavisen.no

Forhandlingene om klimagassutslipp fra internasjonal skipsfart foregår nå i FNs internasjonale sjøfartsorganisasjon, IMO. Her har Norge inntatt en merkelig og uforståelig rolle, og slått seg sammen med de landene som vil minst, mot flertallet som vil mest og som består av EU, Storbritannia og en rekke fattige og sårbare nasjoner i Stillehavet, Karibia og Afrika.  

Allerede i 2023 definerte partene i IMOs miljøvernkomite (MEPC) et ambisiøst mål om nær null klimagassutslipp fra sjøtransport i 2050. Nå skal den detaljerte planen for hvordan dette skal gjøres i praksis utformes.  Formålet med forhandlingene er å komme fram til en definisjon av de forskjellige drivstoffkvalitetenes klimafotavtrykk og etablere en avgift på utslipp av klimagasser. Avgiften skal finansiere et fond for å gjøre overgangen fra fossilt brensel mulig ved å kompensere utviklingslandene slik at byrden blir mer rettferdig. Fondet skal også finansiere teknologiutvikling for bruk av alternativ energi og etablere en mekanisme som utjevner prisforskjellen mellom fossilt brensel og fornybar energi.

Norges posisjon ute av kurs 

Norge er tildelt lederskapet i arbeidsgruppen (ISWG) som skal lose forhandlingene fram til en felles enighet og avtale. Men Norges representant utøver ikke rollen som leder med den nøytraliteten som forventes. Snarere ser det ut til at Norge forsøker å arbeide for at et mindretall av stater; blant annet Kina, Brasil, De forente arabiske emirater sammen Norge, skal «vinne» dra-kampen. 

Hvordan kan Norge jobbe for å hindre et resultat som gir en solidarisk og demokratisk avtale basert på en tilnærming som støttes av et stort flertall av partene? Konsensus, som i prinsippet er et viktig verktøy for å komme til enighet i internasjonale forhandlinger, brukes nå for å stanse et klart flertall.  

Norge har en uttalt klimapolitikk på linje med EU. Men i IMO-forhandlingene representerer Norge en «allianse» som også opptrer i strid med den internasjonale shipping industrien. International Chamber of Shipping ønsker en avgift for å finansiere omstillingen, noe Norge tydeligvis ikke vil ha. Når industrien ønsker en offensiv klimapolitikk, er det vanskelig å forstå hvorfor Norge allierer seg med de minst ambisiøse i IMO. 

En avgift på internasjonale skipsfartsutslipp er nødvendig. Hvis prisforskjellen mellom fossilt og ikke-fossilt brensel ikke utjevnes, vil det aldri bli mulig å få til den omstillingen vi trenger for å kutte klimagassutslippene. Da vil det fortsatt innebære en straff å ta klimavennlige valg. 

Årsaken til at den norske delegasjonen har inntatt denne rollen i forhandlingene er uklart, ineffektivt og reiser spørsmål om Norges politikk for utslipp fra internasjonal skipsfart.  

Hvordan kan regjeringen la dette skje?  

Det er mye som står på spill. Internasjonal skipsfart slipper ut om lag et gigatonn (en milliard tonn) klimagasser hvert år, og det forventes en sterk vekst i sjøtransport fram mot 2050. Hvis forhandlingene om en ambisiøs klimaavtale bryter sammen i år, vil det være negativt for IMOs troverdighet som ansvarlig global forvalter av skipsfartens klimaforpliktelser og for det globale klimaet. I denne prosessen bør både klima- og miljøministeren og utenriksministeren Espen Barth-Eide være tett på, det er de som skal være de voksne i rommet.  

Internasjonal politikk og forhandlinger er kompliserte og krever kompromisser og tilpasninger, men i dette spørsmålet er det et flertall som vil. Da er det to ting Norge må bidra med; lederskap og vilje! 

Det står om Norges og skipsfartens omdømme og troverdighet. Ikke kast ambisjonene på båten, ikke på vår vakt! Det er bedre å korrigere kursen nå, enn å vente til alt blir vanskeligere.  

Bellona ber regjeringen gripe inn og sørge for at den norske posisjonen er i samsvar med skipsfartsnæringen, flertallet i IMOs arbeidsgruppe og norsk politikk. Verden skal forvente mer av en rik, maritim nasjon med store klimaambisjoner, og valget bør være enkelt.