Klimaforhandlinger for nybegynnere

Forhandlingene om en forpliktende avtale om reduksjon av klimagasser har utviklet en egen språkbruk – og handler om "byrdefordeling, fleksibilitet og kvotehandel." Sett utover dette handler det om viktige ressurser som energi og skog. Bakenfor alle ordene ligger det derfor spørsmål som: Hvor mye kull skal Australia brenne? Hvor mye bensin skal amerikanerne bruke? – og i neste instans: Hvor mye olje skal Norge eksportere? Utviklingsland blir hissige når europeere vil bevare skogen i tropene mens Europas egne skoger forlengst er hugget. Oljeeksportører ønsker ingen avtale som kanskje vil ødelegge markedet for det viktigste eksportproduktet deres. Ulik industriell struktur, politisk tradisjon, redsel for å tape økonomisk ved en avtale, ulik oppfatning av rettferdighet og utsikter til å bli rammet ekstra hardt av klimaendringer, er kompliserende faktorer.

På "mulighetssiden" finner vi en rekke lønnsomme effektiviseringstiltak og utslippsreduksjoner – kanskje så mye som 30 prosent. Dessuten skal energiproduserende utstyr skiftes ut uansett, noe som reduserer kostnadene ved reduksjonene. Den som er først og best på utvikling av ny energiteknologi vil få et fortrinn.

Kort forhandlingshistorie
Utover 1980-tallet økte bekymringen blant forskere for klimaendringer som følge av utslipp av drivhusgasser. Denne bekymringen endte opp i etableringen av FNs klimapanel – IPCC – i 1988, og nedsetting av internasjonal gruppe for å forhandle fram en avtale for beskyttelse av klimaet i 1990. Klimakonvensjonen ble underskrevet under Rio-konferansen i 1992.

Klimakonvensjonen er bare en rammeavtale, som ikke forplikter til reduksjoner eller iverksetting av tiltak. Under det første møtet mellom partene, i Berlin 1995, ble det bestemt å forhandle fram konkrete forpliktelser om utslippsreduksjoner i industriland. Disse forhandlingene har pågått i høst og pågår fremdeles. Målsetningen er å komme fram til en juridisk bindende avtale som kan skrives under på det tredje partsmøtet i Kyoto nå i desember.

Hva mener de ulike aktørene?

USA står for 25 prosent av de totale CO2-utslippene i verden, selv om landet bare har fem prosent av verdens befolkning. De høye utslippene skyldes blant annet stort forbruk i transportsektoren og at over halvparten av elektrisiteten produseres i kullkraftverk. USA går inn for stabilisering av klimagassutslipp på 1990-nivå i perioden 2008-2010 og reduksjon deretter. USA ønsker felles gjennomføring og kvotebytting, og krever at utviklingslandene også får forpliktelser. Amerikanerne ønsker ikke byrdefordeling, men flatt mål for alle. USA ville uansett tapt på en byrdefordeling – utslippene er høye både sett i forhold til folketall og inntektsnivå.

EU ønsker 15 prosent reduksjon i CO2, metan og lystgass innen 2010. Dette målet skal være likt for alle, men EU går inn for byrdefordeling på sikt. EU har intern byrdefordeling for å nå målsetningen om 15 prosent – noen land, som Danmark, Tyskland og Østerrike, reduserer utslippene, mens andre får øke sine utslipp kraftig. En del av utslippsreduksjonene i EU skyldes nedleggelse og omstrukturering av østtysk industri og overgang fra kull til gass i Storbritannia.

Japan vil ha en meny med to retter: enten prosentvis lik reduksjon eller utslippsmål regnet pr innbygger. I utgangspunktet går Japan inn for et flatt mål på 5 prosent mellom 1990 og 2008-2012, men dersom landet har lavere utslipp enn gjennomsnittet regnet pr innbygger eller BNP, eller at befolkningsveksten i perioden 1990-95 var over gjennomsnittet, kan mindre reduksjon tillates. Imidlertid er minimum en stabilisering i perioden. Japan går inn for kvotehandel og felles gjennomføring. Japan har en av verdens mest energieffektive økonomier, og forholdsvis lave utslipp pr innbygger.

Norge ønsker "full pakke:" Fordeling av forpliktelser etter en nå berømt formel som tar hensyn til utslipp pr innbygger, utslipp pr BNP og BNP pr innbygger. Norge ønsker at alle klimagassene skal sees under ett, felles gjennomføring, handel med kvoter og at netto tilvekst i skogen skal tas med. Norges argumentasjon er at differensierte forpliktelser vil kunne bidra til en mer ambisiøs og rettferdig avtale. Norge mener dessuten at avtalen blir mer kostnadseffektiv med de norske forslagene. En tilleggsgevinst er at gjennomslag for de norske forslagene reduserer kostnadene for Norges del.

G77/Kina ønsker ikke forpliktelser for andre enn industriland. En av de største konfliktene i forhandlingene pr i dag er mellom USA og utviklingslandene på dette punktet. G77/Kina har foreslått 35 prosent reduksjon i industriland mellom 1990 og 2020.

Små øystater – de små øystatene har hele tiden vært aktive i klimaforhandlingene, av en enkel grunn: De risikerer store kostnader ved klimaendringer. Høyere havnivå er en katastrofe for øyer hvor høyeste punkt er en meter over havet. Øystatene mener de allerede ser tegn til klimaendringer ettersom de opplever stormer i områder som tidligere ikke var berørt, og flere oversvømmelser. Sammenslutningen av øystatene, AOSIS, mener industrilandene bør redusere sine CO2-utslipp med 20 prosent i perioden 1990 til 2005.

Hilde Lynnebakken