11. juni 1999

Bjørnejaktfri sone mellom svensk reproduksjonsområde for bjørn og Hedmark fylke i Norge

Naturvårdsverket har i en periode på mer enn 60 år fredet bjørnen på svensk side langs grensen mot Hedmark fylke i Sør-Norge. I 1998 besluttet Naturvårdsverket imidlertid å endre denne strategien. Jakt ble derfor for første gang i nyere tid tillatt i Torsby og Hagfors kommuner i Värmland og vestlige deler av Dalarnas län, blant annet i hele Fulufjellsområdet som har den eneste forekomsten av bjørnebinner (honor) langs riksgrensen mot Sør-Norge. Tilgrensende områder på norsk side i Hedmark er det eneste kjerneområde avsatt for bevaring av bjørn i Sør-Norge.

Undertegnede norske miljø-, naturvern- og friluftsorganisasjoner anmoder herved svenske myndigheter om å gjenopprette den jaktfrie sonen fra 1997 mellom det sørligste, svenske reproduksjonsområdet for bjørn og den norske grensen. Spesielt viktig er den 10 -15 kilometer brede sonen som tidligere var fredet omkring Fulufjellet og Transtrandsfjellene.

Gjennom det norske rovviltprosjektet i 1978-1982 ble landets bjørnebestand beregnet til minimum160-230 individer fordelt på 13 reproduserende stammer. Det ble videre konkludert med 41-52 ynglinger på norsk jord hvorav 21-25 ynglinger sør for Trondheimsfjorden i samme periode. Nyere data har imidlertid vist at alle disse resultatene var feil. Over 95 % av ynglingene på den skandinaviske halvøy foregår i de sentrale svenske reproduksjonsområdene. Utenfor Finnmark fylke består den norske "bjørnebestanden" i dag hovedsakelig av noen titalls unge hannbjørner med opprinnelse i Sverige. Det befinner seg enkelte reproduserende binner i Finnmark, men sør for dette fylket har det ikke vært yngling på 25-30 år før en binne med små unger ble registrert i Lierne kommune i Nord-Trøndelag i 1998. Det eksisterer med andre ord ingen levedyktig bestand av bjørn i Norge, og fra faglig hold i både Norge og Sverige er arten klassifisert som direkte truet, jfr. NINA, faktaark 12/1994 ("Bjørnen i Norge direkte truet").

I henhold til Den norske regjerings Stortingsmelding nr. 35 (1996-97) – Om rovviltforvaltning – og Stortingets tilslutning til denne, er det en klar målsetting å etablere en levedyktig bestand av bjørn i tråd med eksisterende norsk viltlovgivning og bindende, internasjonale forpliktelser.

For å nå denne målsetting, er Norge avhengig av innvandring av bjørnebinner fra Sverige gjennom spredning fra de fire svenske reproduksjonsområdene til de deler av Norge som er avsatt som kjerneområder for arten. Utviklingen av bjørnestammen i de nordlige delene av det svenske utbredelsesområdet er ikke entydig positiv. I visse områder kan stammen være i stagnasjon eller til og med i tilbakegang. Tyvjakt er trolig en bidragende årsak til den lave tilveksten.

Omkring Fulufjellet i sør har enkelte binner etter gjeninnvandring gledelig nok hatt tilhold på tvers av riksgrensen i de seneste år. Og det er grunn til å tro at den første suksessfulle, langsiktige og varige etablering av reproduserende bjørn i Norge kan komme til å skje nettopp i dette området. En slik etablering av binner i dette Sør-Norges eneste kjerneområde for bevaring av bjørn er sterkt ønsket av store deler av Norges befolkning og som nevnt vedtatt av Det Norske Storting (Rovviltmeldingen 1997).

Sjansene for å få dette til i nær fremtid vil imidlertid svekkes hvis Sverige skulle opprettholde sin forvaltningsendring på bjørn fra 1998 i grensenære områder mot Hedmark. Det er flere grunner til dette. Ved siden av å åpne for bjørnejakt helt inn mot riksgrensen, har svensk forvaltning i en treårsperiode tredoblet fellingstillatelsen for bjørn øst for Hedmark fra 12 til 36 bjørner i perioden 1996 – 1998. I samme periode har det i dette område blitt tillatt en tredobling av antall bjørnebinner skutt (fra 4 til 12 honor). Risikoen for at de eneste to kjente bjørnebinner som har tilhold på begge sider av grensen skal bli skutt i Sverige har derfor økt betraktelig. Et annet forhold er bjørnens sårbarhet med den langsomme formeringstakten som bestemmes av sen kjønnsmodning, små kull og flere år mellom kullene. Vandringsmønsteret hos binner er dessuten av en annen karakter enn hos hannene, og spredning fra reproduksjonsområdene går svært langsomt. I tillegg er dødeligheten hos årsungene fire ganger høyere i randsonene, som ved Fulufjellet, sammenlignet med de sentrale reproduksjonsområder lengre øst i Sverige (NINA forskningsrapp.nr.53,1994). Dessuten synes dødeligheten også høy på ett-årige binner. Siden 1994 er fem ett-årige binner blitt radiomerket i den aktuelle sonen. Tre av dem ble drept av andre bjørner, og kun en av dem har nådd reproduksjonsdyktig alder (Børrine).

Det presiseres at man på norsk side kun kjenner til to kjønnsmodne binner i dette området, Børrine og moren Rensjø. Begge er radiomerket. Rensjø har produsert fem kull fram til 1998, men kun en av binneungene har som nevnt nådd kjønnsmoden alder (Børrine). Dersom jaktordningen opprettholdes i årene framover, blir det en ekstra stor belastning for disse binnene. Det er dermed trolig bare et tidsspørsmål før de begge blir skutt og i verste fall kan spredningsprosessen bli satt flere tiår tilbake i tid. Det tok for eksempel 40 år for binner (honor) i Älvdalen å forflytte seg 4 til 5 mil vestover og etablere seg langs riksgrensen i Fulufjellsområdet. Målet om èn levedyktig sør-norsk bestand kan dermed ikke oppnås innen overskuelig framtid.

På norsk side har forvaltningen gjennomført en rekke tiltak i kjerneområdene for bjørn i Hedmark med henblikk på en langsiktig bevaring og i påvente av binne-innvandring. Dette har resultert i det strengeste vern av bjørn i Skandinavia og ingen radiomerkede bjørner er felt i dette kjerneområdet siden det Skandinaviske bjørneprosjektet begynte å radiomerke bjørn i grensetraktene for over 10 år siden. Så lenge kjerneområdet har eksistert har kun en håndfull fellingstillatelser vært gitt, selv om det i perioden 1994-1998 ble dokumentert 1152 bjørnedrepte sauer og gitt erstatning for 3315 (data fra Fylkesmannen i Hedmark). Forvaltningen har således brukt store beløp til skadeforebyggende tiltak i påvente av binne-etableringen.

Den norske miljøbevegelsen erkjenner at en levedyktig bestand av bjørn i Norge er uløselig knyttet til den forvaltningspolitikk svenske myndigheter fører i tiden fremover, og henstiller derfor til Naturvårdsverket om å legge forholdene til rette for en raskest mulig etablering av norske reproduserende binner ved hjelp av en fortsatt jaktfri sone mellom det sør-svenske reproduksjonsområdet og den norske grensen.

Med vennlig hilsen

Morten Bilet
Foreningen Våre Rovdyr

Antonio Poleo (sign.)
Norsk Zoologisk Forening

Stig Hvoslef (sign.)
WWF – Norge

Thor Traasdahl (sign.)
Framtiden i Våre Hender

Mai Britt Knoph (sign.)
Miljøstiftelsen Bellona

Åge Simonsen (sign.)
Norges Miljøvernforbund

Jørund Ubøe Soma (sign.)
Norges Naturvernforbund

Øivind Rastad (sign.)
Den Norske Turistforening

Einar Håndlykken (sign.)
Natur og Ungdom

Kopi til:

• Stortinget
• Miljøverndepartementet
• Direktoratet for naturforvaltning
• Fylkesmannen i Hedmark