Miljøeffekter av kobber
Kobber er et tungmetall og brytes følgelig ikke ned i miljøet. Kobber akkumuleres i vannlevende planter og virvelløse dyr og har en oppholdstid i vann på over 200 dager. Konsentrasjonen av kobber i elvevann og havvann ligger rundt 3-5 mikrogram/l. Langs kysten, i fjorder og innelukkede havområder er konsentrasjonen av kobber naturlig nok høyere. Ved punktutslipp fra vasking av oppdrettsnøter har det forekommet at kobberutslippet har farget vannet rødt.

Som et spormetall er små mengder kobber helt nødvendig for levende organismer. Men for store mengder fører til akutte giftvirkninger som redusert levetid og død. Ved lavere konsentrasjoner over tid får organismene kroniske skader som forplantningsproblemer, mutasjoner og adferdsendringer.

Kobber er sterkt akutt giftig for vannlevende organismer. Tungmetallet kobber fører til endringer i fiskens gjeller og fisken dør ved kvelning. Av kroniske skader på fisk har man observert skade på lever og nyrer samt nevrologiske skader. Hos bekkørret har man observert redusert vekst og redusert produksjon av egg som følge av kobberpåvirkning. MATC-verdier (Maximum acceptable toxicant consentration) for enkelte typer ørret og karpefisk er satt til mellom 10 og 20 mikrogram/l.

Kobber hindrer algenes fotosyntese og blågrønnalgenes nitrogenfiksering. For brunalgen fingertare er det observert 50% vekstreduksjon som følge av 25 ppb (mikrogram/l) kobber. For de andre vanlige tang- og tareartene våre vil signifikant vekstreduksjon oppleves i området 12 til 50 ppb.

Hos stillehavsøsters er 15 ppb nok til å fremkalle deformiteter hos embryo, mens 33 ppb må til for å drepe østerslarven. Konsentrasjoner mellom 40 og 80 ppb vil drepe 50% av blåskjell i løpet av 14 dager. Krepsdyr har som skjell en stor evne til å oppkonsentrere kobber. For ruren Balanus Amphitrite er det vist en oppkonsentreringsfaktor på mellom 7.000 og 38.000.

Prioritert miljøgift
SFT har rangert kobber i gruppe en over miljøgifter. Det vil si at de definerer kobber som et betydelig miljøproblem i Norge.

I følge Norges internasjonale forpliktelser gjennom Nordsjøavtalen skulle kobberutslippet til vann ha blitt redusert med 50% i 1995 med basisår i 1985. Utslippet av kobber var i 1985 på rundt 650 tonn. I 1996 var utslippet omtrent like stort. Det eneste som endret seg var kildene til utslippene. Industrien reduserte sine kobberutslipp fra 340 til 50 tonn, men til gjengjeld har utslippet fra produkter økt kraftig og stod i 1996 for omlag 500 tonn. Mengdene fra kommunale kilder har blitt redusert til rundt 90 tonn. Langtransportert tilførsel av kobber utgjør omlag 10 tonn.

Kilder til kobberutslipp
Bunnstoff til båter og impregnering av nøter til fiskeoppdrett står for de største tilførslene av kobber til vann i Norge. Kobber er også et av de omtalte CCA-stoffene (kobber, krom og arsen) som brukes i trykkimpregnert trevirke.

Som en oppfølging av Grønn skattekommisjon har en interdepartemental arbeidsgruppe anbefalt at det innføres avgifter på trevirke impregnert med miljøgiftene kobber, krom og/eller arsen.

Kobber brukes også til rør av mindre diametere og fører til betydelige spor av kobber i det kommunale avløpsvannet. SFT rapport 93:10 oppgir en middelverdi av kobber i ubehandlet avløpsvann på 79 mikrogram/l. Avrenning fra gruver har også vært et problem. Spesielt gjelder dette i Trøndelag, hvor elver har blitt tilført så store mengder kobber at fisken har forsvunnet. Dette problemet har imidlertid blitt redusert betraktelig over de siste årene. Videre brukes kobber i en stor mengde elektrisk utstyr på grunn av stoffets gode lederegenskaper. Vi finner også mindre mengder av tungmetallet kobber i sprøytemidler og kunstgjødsel.