Ny sultkatastrofe truer reindrifta:

I Dagsavisen 17. januar kan vi lese om at flere titusen rein på Finnmarksvidda trolig må slaktes for å unngå en ny sultkatastrofe, tre år etter at 10.000 reinsdyr sultet i hjel på vidda. Det er Landbruksdepartementets råd for dyreetikk som slår alarm. Som årsak til den tragiske situasjonen pekes det på at antallet rein i Finnmark "i årevis har vært for høyt."

Det siste er ingen nyhet, men noe som alle som har arbeidet med samiske spørsmål har visst lenge. At overbeitingen i Finnmark ikke bare er en dyretragedie, men et av de største og vanskeligst håndterbare miljøproblemene i fylket, er også velkjent.

Derfor er det lite betryggende at det dyreetiske rådet ser ut til å plassere ansvaret på den enkelte reineier. Ifølge Dagsavisen uttaler rådet bl.a. at "hele næringens anseelse står på spill" og at nå må "reineierne bevise at de er villig[e] til å iverksette tiltak."

Selvsagt har den enkelte reineier et ansvar, men beiteproblemene i Finnmark har en art og et omfang som gjør at hovedansvaret for å løse dem ligger hos Landbruksdepartementet og den øvrige reindriftsforvaltningen. Det er disse myndighetene som har tillatt at beiteproblemene har fått utvikle seg over et tidsrom på i alle fall 15-20 år.

Det har riktignok vært gjort en rekke anstrengelser for få ned reintallet, men dette har åpenbart ikke hatt tilstrekkelig effekt. Det må derfor sterkere lut til. En del av de tiltakene det kan være aktuelt å iverksette vil uten tvil kunne oppleves som ubehagelige av dem de går ut over. De vil derfor kunne bli møtt med betydelig kritikk.

Myndighetene har vel tidligere hatt en tendens til å bøye av for slik kritikk, men fortsetter de med det, risikerer de bare å gjøre vondt verre. Norske myndigheter er dessuten grunnlovsmessig og folkerettslig forpliktet til å bidra til at samisk reindrift kan bestå som en bærekraftig næring. Dersom formålet med tiltakene er å sikre reindriften på lang sikt vil det derfor i forhold til disse forpliktelsene ikke bare kunne forsvares, men kanskje også være påkrevd å iverksette tiltak som kan ha negative virkninger på kort sikt.

Her kan man også trekke en parallell til ressurskrisen i fiskeriene i Finnmark på slutten av 1980-tallet. Da ble det iverksatt omfattende tiltak for å gjenopprette fiskebestanden, og det hevdes at et betydelig antall kyst- og fjordfiskere i Finnmark ble fratatt muligheten til å utøve en næringsvei som de og deres familie hadde utøvd i generasjoner.

Selv om reindrift er kjernen i samisk materiell kulturutøvelse, står ikke næringen prinsipielt sett i en vesentlig annen stilling enn kyst- og fjordfisket. Også kyst- og fjordfiske har vært utøvd av samer i hundrevis av år, og disse fiskeriene er den historiske årsaken til at størsteparten av verdens samer i dag er bosatt i Finnmark. Når myndighetene likevel kunne iverksette til dels dramatiske innskrenkninger i fiskeriene som kanskje rammet den sjøsamiske befolkningen særlig hardt, er det lite som tilsier at de ikke kan gjennomføre liknende tiltak overfor reindriften dersom situasjonen tilsier det.

Det finnes naturligvis ingen enkle løsninger på denne problematikken, og de fleste tiltak kan trolig møtes med mer eller mindre velbegrunnede motforestillinger. Å si at nå må reineierne "bevise at de er villige til å iverksette tiltak" er imidlertid som om man hadde nøyd seg med å si til fiskerne at "nå må dere bevise at dere er villige til å fiske mindre."

Det ville neppe ha rukket langt, og derfor nøyde heller ikke fiskerimyndighetene seg med det. Det bør heller ikke reindriftsmyndighetene gjøre. For å få ned reintallet slik at man kommer ned på et bærekraftig nivå, kommer man neppe utenom at antall aktive reindriftsutøvere må reduseres betydelig. Dessuten må det i alle fall i de mest utsatte områdene innføres strengere begrensninger på høyeste tillate reintall enn i dag – og ikke minst må begrensningene håndheves strengere.

En mulighet som kanskje også kan overveies, er å gi Sametinget et større ansvar for reindriftsforvaltningen. Umiddelbart vil noen kanskje mene at det vil være å la bukken passe havresekken, men slik er det ikke. Sametinget er ikke noe reindriftsdominert organ. Det har også lenge ønsket et større ansvar for forvaltningen av naturressursene i samiske områder. Så kanskje man bør ta det på ordet? De grep Sametinget gjennomfører for å redde Finnmarksvidda, vil i alle fall vanskelig kunne bli møtt med protester om at de er lite samevennlige…