-Miljøinformasjon kan deles i to deler. Den ene er ren faglig formidling som for eksempel at luften kun er gasser som oksygen, nitrogen og forurensninger. Den andre delen ses innenfra. Da er luften en viktig del av oss fordi vi puster den inn hele tida. Den siste beskrivelsen har størst betydning og det er den jeg er mest interessert i, sier miljøfilosofen fra Høgskolen i Agder Hans Grelland. Det første han gjorde som lærer i luftforurensning var å be skoleklassen puste skikkelig for kjenne et nært forhold til selve fagtemaet.

-Jeg tror fagfolk har en forpliktelse til å kommunisere på et tungt vitenskapelig språk og et intervju med forskere blir dermed fort distansert. Folk kan godt sitte å høre om teorier til de blir blå i ansiktet uten at selve saken går opp for dem. I selve miljøkommunikasjon er det poengene innenfra som betyr noe, sier Grelland.

Grunntanken

-Jeg bygger dette på filosofien til Sartre. Han tar for seg selve kroppen som en viktig faktor. Han skiller mellom det som skjer innenfor og det som skjer utenfor kroppen.

Innenfra kjenner man for eksempel at man griper fast i gjenstander og utenfra ser man for eksempel i speilet at en griper fatt i gjenstander. Sartre har sagt at «-egentlig er kroppen hele universet,» men han stopper der, og jeg har tatt et skritt videre.

Jeg har tatt for meg kroppens forhold til selve naturen. Siden luftforurensning er mitt fagfelt har jeg spesielt valgt det med å puste inn luft som eksempel. Når det gjelder miljøinformasjon er det viktig å vekke folks følelser.

Bellona: -Men apropo føleser, dersom NRK er med på å skremme vettet av et lite barn med å si at «vi har bare ti år igjen å leve»(noe som faktisk skjedde på 80-tallet) er det bra? -Det er et interessant spørsmål, svarer Grelland og snakker om forskjellen på oppfatninger hos barn og voksne. Hva som konkret kan gjøres bedre i for eksempel et TV-program synes han ikke er så lett å svare på ved stående fot.

«Grelland har rett»

Forskningsdirektøren ved Norges Landbrukshøgskole, Odd Jarle Skjelhaugen, mener Grelland har rett i sin påstand om at forskere har tendens gi distanserte forklaringer. – Forskere har ikke alltid vært flinke til å snakke med alle på en god nok måte,sier Skjelhaugen. Når vi gir ut fagartikler er vi vitenskapsmenn som bare det, mens formidling til alle andre blir en helt annen setting.

De forskerne som flinke til å formidle får bra oppmerksomhet, men det hender at pressen tar imot formidlingen i verste mening. Når ikke forskningen blir tatt seriøst er det begrenset hvor mye en forsker vil la seg misbruke av mediene, sier han.

Samfunnsdebatt

– Vi forskere er ikke flinke nok til å være med i samfunnsdebatten om for eksempel holdninger til mat. Nærliggende for oss på NLH er etiske sider ved genteknologi. NLH stå sterkt i genforskningen når det gjelder planteforedling og husdyr. Vi bør være mer aktive til å ta i bruk forskningsprosjekter som kan bli brukt enda mer som bidrag til samfunnet. Det er vår samfunnsoppgave, sier forskningsdirektøren.

Bellona: -Hva mener du om «typisk» forskningsformidling på TV2-nyhetene. Der kanalen i kampen for seg selv reduserer et helt forskningsprosjekt til 2 minutters sendetid?



Jeg er usikker på samfunnsnytten av det. Jeg har sett mer av det der i USA og det virker veldig overfladiske og frustrerende, svarer Skjelhaugen.

Tiltak

-Til forskningsprosjekter på NLH lager vi faktaark som vi skriver i en journalistisk stil og sender rundt. Vi har også egne folk som prøver å fange opp spesielle saker, forkorter og lager sånne små presseartikler. Dette blir godt mottatt, men gjort i alt for lite omfang.

-Det viktige med formidling er folkeopplysning med rene faktakunnskaper. Aftenposten er bra på det. Vi burde vært mer oppmerksom på ungdom og skole som målgruppe. Det er viktig at ungdom er med på hva som skjer, sier Skjelhaugen og priser NRK-programmene Newton og Schrødingers katt.