Miljøverndepartementet
Postboks 8013 Dep
0030 Oslo

Høringsuttalelse: Forskrift om Klagenemnda for miljøinformasjon

1 Innledning
 
Miljøstiftelsen Bellona er tilfreds med at det nå utferdiges forslag til forskrift om klagenemnd i saker angående miljøinformasjon. Bellona er i hovedtrekk enig i forskriftsforslaget, men har enkelte bemerkninger på visse punkter. Disse retter seg hovedsakelig mot forslagets § 4.

2 Saksbehandlingstid
 
Miljøinformasjonsloven gir som utgangspunkt den enkelte en vidtgående rett til miljøinformasjon. Imidlertid er det av vesentlig betydning at forespørselen om informasjon avgjøres raskt, mens opplysningene fortsatt har aktualitet. Et eksempel fra praksis kan belyse problemet.

2.1 Eksempel fra praksis
 
I januar 1998 ba Bellona SFT om innsyn i to brev vedrørende miljøeffektene av tilsetningsstoffer i avisningsvæsker som var planlagt tatt i bruk på Gardermoen. SFT besvarte anmodningen først i mai 1998, og avslo da å gi innsyn fordi brevene var unntatt offentlighet i medhold av offentlighetsloven § 6 nr. 2 b), som åpner for at dokumenter kan unntas offentlighet av hensyn til «en forsvarlig gjennomføring av økonomiske rammeavtaler med næringslivet.»

Bellona påklagde avslaget, og viste til at den anførte hjemmelen umulig kunne være anvendelig, da de «rammeavtaler» bestemmelsen viser til, er de årlige avtalene staten inngår med ulike næringsorganisasjoner, som f.eks. jordbruksavtalen og reindriftsavtalen.

I juni 1998 informerte SFT Bellona om at man ikke ville rekke å vurdere klagen før i september samme år. Det gikk ytterligere et halvt år, og da Bellona purret i mars 1999 var svaret at man «ikke visste» når saken ville bli behandlet. Samtidig ble Bellona anmodet om å trekke innsynsbegjæringen for det ene brevet som det ifølge SFT ikke under noen omstendighet var aktuelt å gi innsyn i. Det ble antydet at dette ville øke mulighetene for at det ville bli gitt innsyn i det andre brevet.

Bellona klagde etter dette saken inn for Sivilombudsmannen, som ba SFT om en forklaring på sendrektigheten. SFT valgte da å gi Bellona innsyn i det ene brevet, men opprettholdt avslaget for det andre, men med ny hjemmel. Nå var avslaget begrunnet med at brevet var undergitt lovbestemt taushetsplikt fordi det inneholdt forretningshemmeligheter, jf. offentlighetsloven § 5 a) og forvaltningsloven § 13 nr. 2. Videre ble det hevdet at det ville gi et misvisende inntrykk av brevets innhold å gi innsyn i de deler av det som ikke var undergitt taushetsplikt. Bellona klaget da på nytt, og saken endte med at Miljøverndepartementet tre uker senere ga oss fullt innsyn, med unntak av at et konkret produktnavn som var nevnt to ganger i brevet, var overstrøket med korrekturlakk.

Eksempelet ovenfor viser hvor lang tid en sak kan ta dersom det ikke er fastsatt konkrete regler om saksbehandlingstid, noe som i mange tilfeller vil kunne gjøre opplysningene uaktuelle for den som ber om innsyn..

2.2 Tidsfrist for klagebehandling

Bellona ser det som svært viktig at det tas skritt for å sikre en kort saksbehandlingstid. I miljøinformasjonsloven er det oppstilt konkrete tidsfrister, jf § 13 og § 15. Bellona foreslår at det oppstilles en tilsvarende tidsfrist for nemndas klagebehandling.

Det tar i dag ofte lang tid å få svar når man henvender seg til et offentlig organ og ber om innsyn i dokumentene i en sak. I eksemplet som er nevnt ovenfor gikk det fire måneder (januar-mai 1998) før det foreslå avslag, og ytterligere 11 måneder (mai 1998-april 1999) før klagen var behandlet og det likevel ble gitt innsyn i dokumentene, og dette er dessverre ikke noe enestående tilfelle.

Den mest effektive måten å unngå slike situasjoner på, er at det fastsettes konkrete frister for når en henvendelse om innsyn i miljøopplysninger skal være besvart. Disse fristene bør ikke være lengre enn at borgernes rett til miljøinformasjon blir ivaretatt på en tilfredsstillende måte.

2.2.1 Forslagets § 4

Forslagets § 4 annet ledd bestemmer at nemnda skal treffe sin avgjørelse «[s]å snart saken er tilstrekkelig opplyst». Bellona mener at dette uttrykket er for ubestemt; etter miljøstiftelsens syn burde det i steden bli satt en konkret tidsfrist for saksbehandlingen.

Bestemmelsen, slik den er formulert, sier intet om hvilke plikter nemnda har i forhold til å sørge for sakens opplysning. Ei heller sier den noe om hvor lang tid nemnda kan bruke for å sørge for at saken er tilstrekkelig opplyst. Bestemmelsen gir således ingen incentiver til rask klagebehandling.

Regelen i § 4 er etter Bellonas syn lite egnet til å fremme rask saksbehandling. En regel der det settes en bestemt frist, f.eks. slik at nemnda er forpliktet til å avgjøre klager senest 15 virkedager etter at de er kommet inn, vil sikre raske avgjørelser. En slik regel ville også ta hensyn til publikums behov for opplysning om hvor lang behandlingstid som kan forventes.

2.2.2 Møtefrekvens

For det tilfellet at departementet velger ikke å oppstille konkrete tidsfrister med hensyn til hvor raskt en klage skal behandles, vil møtefrekvensen bli svært avgjørende for saksbehandlingstiden. Bellona er i så måte redd for at nemnda vil møtes forholdsvis sjelden, noe som kan medføre lang saksbehandlingstid. Bellona ber derfor departementet utforme regler som regulerer hvor ofte klagenemnda skal møtes.

Med vennlig hilsen