Statens Forurensingstilsyn (SFT) har foreslått innføring av et deponiforbud mot nedbrytbart avfall innen 2009. Dette betyr at norsk kapasitet for energiutnyttelse av restavfall økes kraftig dersom Norge ønsker å utnytte egne avfallsressurser. I 2003 eksporterte Norge om lag 165.000 tonn avfall til svenske anlegg for energiutnyttelse av restavfall.

Tirsdagens debatt i Stortinget viste bred enighet om at å grave ned avfall ikke er en god måte å utnytte ressurser på. Bellona mener at deponering, selv med metangassoppsamling, gir en meget begrenset ressursutnyttelse av avfall og innebærer at miljøgifter i avfallet ikke destrueres. Avfall er ressurser som bør utnyttes i miljøvennlig industrivirksomhet, for eksempel som erstatning for strøm, olje og gass. I tillegg har mange gamle deponier i dag status som forurenset grunn hvor kostbare opprydningsprosjekter må gjennomføres. Det er alminnelig at sigevann fra avfallsfyllinger slippes på offentlig avløpsnett. Dette representerer en potensiell fare for forurensing av slam fra renseanleggene.

Bellona registrerer derfor at Statsråd Helen Bjørnøy i Stortingsdebatten sa at hun ”deler ønsket om å få deponiforbudet på plass så fort som mulig” og at ”forbudet vil kreve mer kapasitet for gjenvinning, både materialgjenvinning, biologisk behandling og forbrenning med energiutnyttelse.” Bjørnøy sa også at hun vil etablere et statlig foretak for forebygging og gjenvinning av avfall, med målsetting om å bidra vesentlig til å redusere veksten i avfallsmengdene.

Videreutvikling av produsentansvaret
Venstres Gunnar Kvassheim, som er leder av energi- og miljøkomiteen, tok til orde for en videreutvikling av produsentansvaret, slik at miljøvennlige produsenter og importører belønnes. I tillegg dro Kvassheim frem paradokset om at melkekartonger er omfattet av produsentansvar, men ikke bygninger som står for langt større miljøbelastning gjennom livsløpet:

”Etter Venstres mening bør en vurdere å videreutvikle dette til en ordning som gir enda større incentiver til å produsere på en måte som gjør resirkulering og gjenbruk enklere. En slik videreutvikling av produsentansvar vil stimulere til helhetstankegang og sette produksjonen og avhendingen av produktene i sammenheng. I dag gjelder denne tankegangen f.eks. når en håndterer en melkekartong, men ikke for større produkter, som f.eks. bygninger, som står for mye større miljøbelastning”

Dette er helt i tråd med hva Bellona har foreslått i mange år. Intensjonene med produsentansvar er ikke kun begrenset til å finansiere innsamling og avfallshåndteringen av kasserte produkter, men er tredelt:

– Øke innsamlingen av kasserte elektriske og elektroniske produkter
–
– Premiering av produkter med høy miljøstandard
–
– Stimulans av forbrukernes mulighet til å velge produkter med høy miljøstandard
–
Etter Bellonas mening må dagens kollektive produsentansvar erstattes av et individuelt produsentansvar. Dette betyr at miljøkvalitetene ved det enkelte produkt avspeiles i et miljøgebyr, slik at miljøvennlige produkter ilegges et lavere miljøgebyr enn dårlige miljømessige produkter. Slik Kvassheim ganske riktig påpekte, vil en slik videreutvikling av produsentansvaret sette produksjon og avhendingen av produkter i sammenheng. Bellona har også tidligere fremmet tanken om innføring av produsentansvar på andre produkter som bygninger og skip. Det er derfor gledelig å se at lederen av Stortingets energi- og miljøkomité har innsett det ulogiske i at produkter med høyest miljøbelastning så langt ikke omfattes av ”forurenser betaler”-prinsippet.

Høydepunkter fra avfallsdebatt på Stortinget
Debatten i Stortingets inneholdt en rekke høydepunkter. Vi kan være sikre på at utviklingen av norsk avfallspolitikk er i trygge hender hos våre folkevalgte. Hør bare her:

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF):
”…. Jeg har lyst til å lese et lite dikt som passer nå når våren – kanskje snart også sommeren – er kommet, og som dreier seg om vårt forbruk. Det er et lite dikt som heter «Våren i fjøra»:

«På leiting i fjøresteinane.
Skal møblere husa våre,
inventar treng vi!
– Der er mitt hus og
der er ditt –
Delt opp mellom steinar,
med rekved.
Vi finn dei flottaste skattar:
Ei Zaloflaske, ein boks, eit glasskår.
Dei vaksne kallar det søppel.
For oss er det mat, servise,
hushaldningsartiklar.
Alt vi treng.
På steinbordet står ein nydeleg
fiskebolleboks
med løvetann.»
Det er gjenbruk. Vi husker det, og vi får håpe at barna våre også finner denne type søppel i fjæresteinene.”

Aud Herbjørg Kvalvik (SV):
”Jeg vil tillate meg å komme med en liten personlig sak. Det var en dame her som nevnte et dikt fra fjæra – det var vel interpellanten. Jeg er såpass voksen at jeg vokste opp i fjæra, med en appelsinkasse i tre med to rom, fylt med Zalo-flasker og forskjellige greier fra sjøen. Jeg lekte der og hadde ikke noe dataspill i nærheten. Jeg lekte med disse sakene mens mor og far bedrev matauk med kasteslukstanga. Det kan være en slags romantisering, men jeg tror kanskje vi skal ønske oss foreldre som tar med seg barna ut i naturen og ser alternative underholdnings- og lekearenaer enn dem de har i dag. Det er litt av dette det handler om. Det å få de rette holdningene hos folk. Der har vi f.eks. god hjelp i en organisasjon som Grønn Hverdag, som jeg mener kan gjøre en fabelaktig jobb for oss i framtiden.”

Ketil Solvik-Olsen (FrP):
”For å vise at Fremskrittspartiet også er et kulturparti, skulle vi egentlig hatt med Kampen Janitsjar her, og så kunne jeg spilt en feiende marsj dedisert til norske renholdsarbeidere. Jeg fikk dessverre så kort varsel at jeg ikke en gang fikk meg min egen klarinett. Men jeg har skrevet et lite dikt, som gjerne følger opp Holten Heimdals oppfordring om ikke å kaste søppel i strandsonen. Det er så enkelt som følgende:

”Roser er røde,
både store og små.
Kast ei søppel
på bølgen blå.”