Bellona har alltid vært kompromissløs i sitt miljøarbeid, og åpen om hvordan arbeidet finansieres. Når sjefredaktøren i Nordlys så velger å framstille Bellona som en pengegrisk stiftelse uten ryggrad, er det på sin plass med en liten oppklaring.

Nordlys´ sjefredaktør Hans Kr. Amundsen har nylig skrevet en kommentar om Bellona, der Bellonas ansatte blir kalt ”logrende talsmenn for Statoil” og beskyldes for å kreve inn penger på mafiavis: ”Betal penger, så skal du få drive business i fred”.

Bakgrunnen er Bellonas samarbeid med næringslivet, som er med på å finansiere Bellonas arbeid. Vi kan forstå at media ønsker å sette søkelys på dette samarbeidet. Ettersom vi også har makt i norsk politikk, er vi ikke overrasket over at det stilles spørsmål ved hvordan vi jobber.

Det vi derimot er overrasket over er at en norsk redaktør ikke setter seg bedre inn i sakene han kommenterer. Amundsen skriver at Bellonas samarbeid med Statoil nylig er ”avdekket”, og at samarbeidet er ”oppsiktsvekkende”, selv om det snart er 10 år gammelt og har vært godt kjent hele veien. Et søk i avisarkivene vil vise det.

Statoil er blant de selskapene Bellona har samarbeidet lengst med, og kjernetemaene i samarbeidet har vært klima og nordområdene. Miljøsaken har nytt godt av at Bellona har hatt en direkte kontakt med beslutningstakere i Statoil, kommet med innspill og konstruktiv kritikk, og fungert som en motekspertise. Vi er stolte av vårt samarbeid med næringslivet. Ved å ha en plass nær tegnebrettet kan vi påvirke planer framfor bare å protestere mot ferdige løsninger. Våre samarbeidspartnere ønsker på sin side å ha en sparringspartner og lære om miljøteknologiske løsninger.

Ifølge Amundsen betaler imidlertid næringslivet penger til Bellona for helt andre ting: nemlig å unngå bråk. Men Statoil og andre av Bellonas samarbeidspartnere har på ingen måte gått fri for bråk. Det finnes en lang rekke eksempler på anmeldelser (og dermed ofte bøter), aksjoner og hard kritikk.

Et veldig dyrt Statoil-eksempel er Bellonas kamp mot Snøhvit-utbyggingen. Etter at Bellona trakk prosjektet inn for overvåkingsorganet ESA, måtte en bitter Statoil-ledelse ut med en milliard kroner ekstra, samtidig som prosjektet ble utsatt. Bellona har også aksjonert mot Statoil-riggen Eirik Raude og anmeldt utslipp med påfølgende stans i boreoperasjonen i flere uker. Og da Statoil i fjor fikk en bot på skarve 80-millioner kroner for gassutblåsningen på Snorre A gikk Bellona ut og sa at de ansvarlige burde vært kastet i fengsel. Er dette å være ”kjøpt og betalt”?

Nordlys-redaktøren skriver om Bellonas ”varme forsvar av Mongstad”, som om vi kjempet Statoils sak. Vi har tvert imot hatt vidt forskjellig agenda i Mongstad-saken: Mens Bellona kjempet for å få CO2-rensing på plass, og det snarest mulig, kjempet Statoil for å unngå slike forpliktelser.

Miljøstiftelsen Bellona får ingen driftsstøtte av staten. Vi lever på bidrag fra støttemedlemmer, annonser på våre web-sider, stipender, gaver og samarbeid med en lang rekke ulike aktører i næringslivet. Disse bidragene gjør oss i stand til å gjøre jobben vår, nemlig å kjempe for miljøets beste til enhver tid.

Nordlys har på sin side blitt beskyldt, fra flere hold, for å løpe olje- og gassindustriens ærend. Avisen har systematisk unngått å presentere Bellonas kritikk av den samme industrien. Når redaktøren i Nordlys har valgt å ikke bruke redaksjonens kapasitet til å se nærmere på vår kritikk av Statoil, tar det seg dårlig ut å beskylde oss for å være ukritiske.

Slik vi ser det skulle Nordlys heller ha brukt sin tid på kritisk journalistikk om olje- og gassindustrien enn flåsete og spekulative kommentarer. Som landsdelens største avis burde Nordlys dekke flere sider av aktivitetene i nordområdene, selv om avisen har et et redaksjonelt standpunkt for oljeboring.

Vi håper sjefsredaktøren kan ta bjelken ut av øyet og jobbe for en mer nyansert og opplysende journalistikk i tiden som kommer.