Innledende tekst!!!! 

Bifangst og utkast

En kilde til store mengder fiskeråstoff finner vi blant det som allerede fiskes, men av ulike grunner kastes tilbake til havet. Dagens fiskerier er i all hovedsak basert på selektivt fiske hvor man fisker etter en enkelt art. I tillegg til den ønskede arten tas store mengder fisk som bifangst. Noe av bifangsten tas til land og blir registrert, mens resten dumpes i havet. Alverson et al (1994) har anslått verdens utkast av fisk til 27 millioner tonn. Dette betyr at millioner av tonn med proteiner årlig blir dumpet i havet

I tillegg til å være en enorm sløsing av ressurser fører også denne praksisen til en underestimering av verdens fiskepress. For bestander som allerede i offisielle landingsstatistikker er beskattet maksimalt, kan bifangst med påfølgende utkast være faktoren som totalt sett fører bestanden over i en lite bærekraftig tilstand.

Grunnen til utkast er åpenbart av økonomiske grunner. I noen tilfeller vil utkast også være en følge av direkte ulovligheter ved fisket. Clucas (1997) nevner flere grunner til utkast fra verdens fiskeflåte:

• Feil fisk, feil størrelse, feil kjønn eller skadet fisk.

• Fisken kan ikke lagres sammen med resten av fangsten.

• Fisken er uspiselig/giftig.

• Fisken har dårlig holdbarhet.

• Plassmangel om bord.

• “High grading” (Fisk av lav verdi dumpes for å få plass til fisk av høyere verdi).

• Kvoten er nådd (Fører til high grading hvor småfisk dumpes for å fylle opp kvoten med større fisk av høyere verdi).

• Fangst av forbudt art, i et forbudt område, i en periode med stengt fiskefelt eller med forbudt utstyr.

I følge FAO (1997) ble mengden utkast redusert fra midten av 80-tallet til midten av 90-tallet. Organisasjonen opererer nå med et estimat på rundt 20 millioner tonn utkast årlig. Reduksjonen skyldes a) nedgang i fisket, b) fiskestopp i tid/områder, c) utvikling av mer selektiv fiskeredskap, d) økt utnyttelse av bifangst til konsum og til fôr for akvakultur og husdyrhold, e) innføring av forbud mot utkast i enkelte land og f) mer fokus og vilje fra forvaltning og interessegrupper til å redusere mengden utkast.

I Norge har myndighetene lagt seg på en null-utkast linje. Fiskerene har ikke lov til å kaste tilbake noe av fangsten. Dette er et incentiv for å fiske mer selektivt ved å unngå å fiske i bestemte perioder og områder hvor man kan vente høy bifangst. Forbudet er også drivende for utviklingen av utstyr som reduserer bifangsten (Hall et al 2000). EU-landene har en lovgivning som er nesten rake motsetningen til Norge. De har innført forbud mot å holde på, eller lande, fisk hvor TAC (Total Allowable Catch) eller kvote er nådd (Alverson et al 1996). I mange tillfeller betyr dette at EU krever at fiskefartøyene skal dumpe fisk. Det meste av fisken som kastes tilbake til havet er allerede død. Fiskene som fortsatt lever har liten mulighet til å overleve (Hall et al 2000).

Transgene planter (GMO)

Muligheten for genmodifisering av oljerike planter for å kunne produsere en vegetabilsk olje med en fettsyreprofil som dekker laksens behov, har vært luftet. Dessuten er en betydelig andel av dagens produksjon av for eksempel soya og mais basert på transgene planter. Oppdrettsnæringen i Norge har som policy å unngå transgene planter i fiskefôret. Begrunnelsen er i hovedsak forbrukernes skepsis til slike varer. Vi vil i dette kapitlet vise hvorfor oppdrettsnæringa bør videreføre sin restriktive holdning, og kanskje utvide begrunnelsen fra markedsmessige bekymringer til en reell bekymring for betydelige miljøproblemer.

Moderne transgenteknologi innebærer å sette inn gener fra en organisme inn i en annen. Motstanden mot og oppmerksomheten omkring transgene planter har vært massiv, særlig i Norge og store deler av Europa, men ikke i samme grad i USA. Argumentene mot har både vært at det strider mot naturens spilleregler og at konsekvensene kan være uheldige (Thakur, 2001). Bellona deler ikke synet på at teknologien er gal i seg selv, vi mener argumentene bør basere seg på hvilke konsekvenser dyrking av transgene planter kan ha, og teknologien bør møtes med en svært forsiktig føre-var-tilnærming.

Bellona er ikke på generell basis imot genmanipulering i forskningsøyemed eller i kontrollert produksjon av kjemiske forbindelser i sikrede laboratorier. Som eksempel kan nevnes at produksjon av insulin ved bruk av transgene bakterier eller gjærceller framstår som uproblematisk. Føre-var-prinsippet må imidlertid gjelde innenfor alle denne teknologiens bruksområder, og det er viktig at forskere på felt som bruker transgene organismer, er kritiske med tanke på fremtidig bruk av forskingsresultater. Ny teknologi bør ikke tas i bruk før konsekvensene for menneskets helse og miljøets sikkerhet er forsvarlig risikovurdert. Det er vår oppfatning at det ikke er etablert tilfredsstillende konsekvensanalyser for utsetting av genmodifiserte (GM) organismer i miljøet. Dette skyldes i stor grad at forskerne foreløpig vet for lite om målet for teknologien, nemlig DNA. Det er viktig at forskere og andre beslutningstagere erkjenner at kunnskapen om arvestoffet fremdeles befinner seg på et “barnehagestadium”. Det er av ytterste viktighet at vitenskapen har god kunnskap om hvordan gener fungerer før GM organismer slippes ut. Dette er en forutsetning for enhver realistisk kartlegging av økologiske langtidseffekter. Med bakgrunn i den kunnskap som er tilgjengelig i dag, er all utsetting av transgene organismer i naturen uakseptabelt.

Hva er konsekvensene?
Problemene med å sette ut transgene planter i naturen er i all hovedsak knyttet til tre forhold: antibiotikaresistens, sprøytemiddelresistens og Bt-gener. De to siste er egenskaper som er overført til mange transgene planter fordi plantene da vil tåle sprøytemidler eller vil produsere Bt-toksin i plantevevet som dreper visse typer insekter. (Bt-prototoksin produseres naturlig av en gruppe bakterier som heter Basillus thuringensis, og spaltes til det toksiske Bt-toksinet dersom det kommer i kontakt med et fordøyelsesenzym som finnes hos noen grupper insekter.)

Antibiotikaresistens er kun et markørgen som med dagens teknologi kan klippes ut igjen. Antibiotikaresistensgener er foreløpig et stort problem ved de fleste transgene plantene som dyrkes per i dag, men kan mest sannsynlig elimineres i framtida.

Herbicidresistens og Bt-toksingener har flere problemer knyttet til seg. Bt-toksin i plantevev som pløyes ned, vil kunne ha stor innvirkning på jordfaunaen og dreper også arter som naturlig bekjemper skadedyr eller arter som ikke har noen innvirkning på jordbruket direkte, men som har økosystemfunksjoner i naturen for øvrig. I motsetning til tradisjonell sprøyting vil transgene planter som uttrykker Bt-gener, konstant utsette insekter for Bt-toksin. Det vil øke sannsynligheten for at skadedyrene utvikler resistens. Dersom transgene planter med herbicidresistens krysspollinerer seg med viltlevende slektninger, vil herbicidresistensegenskapene kunne føre til at det blir umulig å sprøyte mot ugress.Vi vet at slik krysspollinering finner sted hos flere av de plantene som brukes, eller vil kunne brukes i oppdrettsfôr, som f.eks. mais og raps. Dette har vært et av motstandernes hovedankepunkt selv om det lenge ikke var noen konkrete bevis. Den siste tiden har det imidlertid blitt bevist at transgene elementer har spredd seg til både andre åkrer med kulturplanter samt til viltvoksende slektninger (Quist & Chapela, 2001). De andre hovedproblemene med herbicid- og insektsresistente planter er at det har ført til en økt og ukritisk bruk av sprøytemidler. I og med det faktum at de aktuelle nyttevekstene er resistente mot herbicider og/eller pesticider, så er det utviklet en holdning at det ikke skader å sprøyte avlingen en gang eller to ekstra.

Formering og arv blant bakterier er svært forskjellig fra det vi finner hos høyerestående organismer. De kan bl.a. ta opp nakent DNA fra omgivelsene og utveksle små DNAfragmenter med hverandre. På den måten kan DNA fra råtnende plantedeler bli overført til jordbakterier (Bertolla & Simonet, 1999) eller fra mat i fordøyelsessystemet og til tarmbakterier (Martin-Orue et al., 2002). Det er nylig oppdaget at DNA fra transgene planter har blitt overført via pollen til bakterier og gjær i tarmen hos bilarver (Kaatz et al., 2002 -under publisering). Dette viser at de kunstig introduserte genene sprer seg i miljøet, ikke bare ved vanlig krysspollinering til nært beslektede arter, men at de faktisk invaderer genomene til fullstendig ikke-relaterte arter.

Det er også knyttet betenkeligheter til en del av vektorene (gjelder i særlig grad virus) som benyttes til å få fremmed DNA inn i stamcellene til den nye transgene organismen. Slike vektorer vil inkorporere andre gener i tillegg til dem som ønskes uttrykt, og vil kunne føre til at det transgene elementet danner en ny viruspartikkel som kan infisere nye verter eller endre uttrykkelsesgraden av andre gener.

Genmodifisering kan også forårsake endringer i den transgene organismenes biokjemiske prosesser. Disse kan få et uttrykk som det med dagens kunnskap er umulig å forutsi. Skadelige konsentrasjoner av giftstoffer, mutagener (stoffer som forårsaker potensielt skadelige genetiske endringer) og carcinogener (stoffer som stimulerer utviklingen av kreft) kan dannes .

Så langt ser det ut til at det er begrenset fare forbundet med å spise transgene organismer. Studier har imidlertid vist at fordøyelsessystemet kan bli påvirket av mat fra transgene planter (Ewen & Pusztai, 1999). Funnet til Ewen og Pusztai (1999) viste at tarmen til rotter fôret med en type transgene poteter, endret morfologi. Da disse resultatene ble kjent, ble den transgene poteten trukket tilbake, og videre forskning ble forbudt. Det er også påvist at DNA fra GM avlinger har blitt overført til tarmbakterier hos mennesker (Gilbert et al., 2002). Forsøkspersonene ble gitt milkshake og hamburger inneholdende GM soya med gen for herbicidresistens. Dette genet ble senere funnet igjen hos bakterier i tarmen til forsøkspersonene. Forsøket ble utført på personer med utlagt tarm. Det er overraskende at DNA fra den transgene soyavarianten kan overleve oppholdet i magesekken og opptre mer eller mindre intakt i tynntarmen.

Det er også viktig å merke seg at genforurensning ikke kan ryddes opp i i ettertid. Effektene kan dermed blir irreversible. Ut ifra dagens tilgjengelige kunnskap anser Bellona transgene planter som en uakseptabel fôrkilde for oppdrettsnæringen.

Fossilt fiskefôr

Protein til fôr kan produseres med naturgass som råstoff. Norferm på Tjeldbergodden har utviklet det man kaller BioProtein, som i forsøksskala nå benyttes i norsk laksefôr. Norferm beskriver prosessen slik: “Produksjonen av BioProtein skjer ved at mikroorganismen Methylococcus capsulatus og noen andre hjelpeorganismer vokser og deler seg kontinuerlig ved jevn tilførsel av metangass, oksygen, ammoniakk, ulike næringssalter og mineraler. Hvor raskt cellene vokser og deler seg avhenger av mengden av næringsstoffer som tilføres per tidsenhet “(www.norferm.no). Sammensetningen av produktet Basic BioProtein er gjengitt i tabell 10.

Det har blitt utført forsøk på å bytte ut deler av fiskemelet i fôr med BioProtein. Ulike andeler BioProtein ble testet ut, og en diett bestående av 20 prosent BioProtein viste seg å gi best resultat. Forsøkene viste også at BioProtein bidro til økt veksthastighet og mer effektiv fôrutnyttelse hos laks (EWOS, 2001).

Forbrenning av næringsstoffer
Når næringsstoffer forbrennes i cellene, dannes det CO2 som alle dyr puster ut. Dette “utslippet” regnes i en miljøpolitisk sammenheng ikke med som utslipp av klimagasser, fordi karbonet vanligvis er en del av det naturlige kretsløpet. Gjennom fotosyntesen tar plantene opp like mye CO2 som de senere avgir ved forbrenning i cellene hos dyr. Når deler av karbonet som forbrennes i cellene stammer fra fossile kilder, som tilfellet er for BioProtein, medfører dette en netto tilførsel av CO2 til systemet. Dermed må en vurdere om dette CO2-utslippet inkluderes i regnskapet for utslipp av klimagasser til atmosfæren. CO2-utslippet fra laksens respirasjon tilføres imidlertid ikke direkte til atmosfæren. Noe av karbonet bindes i fiskens kjøtt for deretter å frigjøres når fisken spises. Karbon som fisken puster ut, kan i varierende grad bli tatt opp i fotosyntesen til mikroorganismer, alger og annet plantemateriale under vann, og bindes i dette kretsløpet over tid, slik at man får en potensielt svært langvarig forsinkelse i utslippet. Det er delte meninger blant forskere om hvor langvarig en slik binding av CO2 er. Stor tetthet av fisk, slik man finner i et oppdrettsanlegg, vil uansett føre til en økt konsentrasjon av CO2 lokalt. Dette skaper økt CO2-trykk mot vannoverflaten, slik at CO2 slippes ut til luft. Fordelingen mellom CO2 som bindes under vann og CO2 som slippes ut til luft, vil avhenge av lokale miljøforhold som graden av vannutskiftning og mengden organismer som tar opp CO2. Beregning av denne fordelingen ved hvert enkelt oppdrettsanlegg vil kreve omfattende modellering.

Forbruk av naturgass
Forbruket av naturgass i prosessen til Norferm er 2.3 standard kubikkmeter (Sm3) pr. kg BioProtein (Huslid, 2003). En standard kubikkmeter gass (CH4) gir ved forbrenning 2.27 kg CO2.

Dersom vi forutsetter en fôrfaktor på 1.3, som betyr at 1.3 kg fôr gir 1 kg tilvekst hos fisken, og forutsetter at fiskefôret inneholder 10 prosent BioProtein, blir forbruket av BioProtein 0.13 kg pr. kilo fisk. Produksjonen av 1 kg BioProtein bruker 2.3 Sm3 gass. Forbruket av gass per kg fisk blir dermed:

(1) 0,13 kg/kg fisk x 2,3 Sm3 / kg = 0,3 Sm3 / kg fisk.

Forbrenning av 0.3 Sm3 gass gir et CO2-utslipp på:

(2) 0,3 Sm3/kg fisk x 2,27kg CO2/ Sm3 = 0,7 kg CO2 / kg fisk

For å sette tallet i perspektiv kan vi sammenligne med utslipp fra biler. En VW Golf med 1.6 liters bensinmotor har et utslipp på 166 gram/km (www.volkswagen.no). Netto tilførsel av fossil CO2 til det naturlige kretsløpet fra produksjonen av 1 kg laks tilsvarer dermed utslippet fra vel 4 km bilkjøring.

Dersom all norsk laks får 10 prosent BioProtein i dietten sin, vil den årlige tilførselen av fossilt CO2 bli:

(3) 500 000 000 kg laks x 0,7 kg CO2/kg laks = 350 000 000 kg CO2, eller 350 tusen tonn CO2.

Tilsvarende vil 20 prosent BioProtein i dietten gi et utslipp på 700 000 tonn CO2.

Til sammenligning var de totale CO2-utslippene fra veitrafikken i Norge i 2001 ca. 9 millioner tonn (SSB, 2002). 350 000 tonn CO2 tilsvarer 9-10 prosent av det vi må redusere med i forhold til dagens utslipp for å innfri Kyotoforpliktelsene.

Dersom bruken av BioProtein brer om seg, bør man foreta en klimapolitisk avveining av hvorvidt man skal tillate en ny kilde til fossilt karbon, når man samtidig bruker store ressurser på å eliminere andre kilder.

Høsting av zooplankton

Forskningsprogrammet Calanus ved NTNU tar sikte på å kartlegge muligheter for høsting av zooplankton i Norge. Prosjektet har som mål å kartlegge det bærekraftige høstingspotensialet, utvikle effektive høsteteknikker og industrielle prosesser for foredling samt evaluere råvarenes ernæringsmessige egenskaper med tanke på fiskefôr. Prosjektet må regnes som grunnforskning. Man har foreløpig svært begrenset kunnskap på dette området (Calanus – prosjektbeskrivelse).

Det man imidlertid vet er at mengden zooplankton i havet er stor. I Norskehavet varierer mengden zooplankton mellom 5 og 11 g tørrvekt pr. m2 (Ellertsen et al., 1999), mens det for Barentshavet varierer mellom 8 og 13 g tørrvekt pr. m2 (Hassel, 1999). Produksjonen av ulike typer herbivore zooplankton, for eksempel raudåte (Calanus finmarchicus), er så stor at om man høster kun 10 prosent av produksjonen, ville dette tilsvare hele havets biomasseproduksjon i det første leddet kjøttetende arter i næringskjeden, inkludert sild, lodde og karnivore zooplankton. Særlig interessant er denne biomassen fordi den ligner mye på laksens naturlige diett. Laksen spiser i tillegg til småfisk mye hoppekreps (Copepoda), for eksempel raudåte. Derfor antar man at raudåte er en egnet proteinkilde for oppdrettslaks. Samtidig er denne biomassen mat for økonomisk viktige fiskeslag, noe som setter strenge krav til forvaltningen, både i forhold til økosystem og samfunn.

Den største praktiske utfordringen er å finne kostnadseffektive fangstmetoder. Hvis en tenker seg et trålfartøy med en form for pelagisk trål så finmasket at den tar med seg de 1-2 millimeter store hoppekrepsartene, blir energiforbruket dramatisk høyt. Dessuten vil et finmasket aktivt redskap kunne få en bifangst bestående av omtrent alt som befinner seg i dets vei. Kanskje vil en form for passiv filtrering av slike arter være mer realistisk. En annen mulig tilnærming er å produsere protein ved å kultivere planteplankton som matkilde for hoppekreps eller lignende dyretyper

Alger som fiskefôr

Ulike typer mikroalger produserer fettsyrer som passer med oppdrettsfiskens ernæringsbehov.Ved Norges landbrukshøgskole er det iverksatt et forskningsprosjekt, med finansiering fra Forskningsrådet, som skal utvikle produksjonsmetoder for mikroalger som fettrik fôrkilde til fisk. For at mikroalger skal bli kommersielt interessant som fiskefôr, må det velges ut alger som har et høyt innhold av de ønskede flerumetta fettsyrene samt har evnen til å vokse raskt. Også selve produksjonsprosessen må utvikles for at produktet skal bli konkurransedyktig på pris. I dag produseres det mikroalger til helsekostformål med en produksjonskostnad på 200 kr pr. kg tørrstoff. Disse kostnadene må ned til 50 kr pr. kg for at produksjon for fiskefôr skal bli lønnsomt (Hjukse, 2003). Fettsyresammensetningen og potensialet for bruk i akvakultur er blant annet studert i Duerr et al. (1998), Renaud et al. (1998) og Browna et al. (1997).