Lakselusa livnærer seg på fiskens slim, hud og blod. Om en laksesmolt har mer enn 10-15 lakselus på seg, er den så svekket at den sannsynligvis ikke vil overleve oppholdet ute i havet før den skal returnere til elva for å gyte (Asplin, L. et al., 2002). I tillegg til at lakselus kan gi direkte dødelige effekter på laksefisk, er det observert skader også ved lavere infeksjoner. Beiteskadene fra lusa på fisken gir patogene organismer bedre fotfeste og kan fremkalle sykdom hos fisken. I tillegg til beiteskadene vil lave ikke-dødelige infeksjoner påfører fisken store stressresponser. Fisk som blir stresset, får problemer med saltbalansen, redusert immunforsvar og blir mer utsatt for infeksjoner (Tully, O. et al., 2002).

Før oppdrettsvirksomheten for alvor tok til langs norskekysten var vinteren en flaskehals for lakselusa på grunn av et lavt antall verter på denne tiden. Med en kraftig vekst innen oppdrett av laksefisk i Norge ble denne situasjonen endret. Vi har i dag store mengder laksefisk stående i sjøen hele året. Dette gjør det mulig å opprettholde en stor bestand lakselus og et høyt infeksjonspress gjennom hele året.

Vi har enkelte år sett svært kraftige lakselusinfeksjoner på utvandrende laksesmolt. Havforskningsinstituttets tellinger av lus i Sognefjorden i 1999 var svært urovekkende. Påslaget av lus dette året var på 104 lus pr. fisk og et konservativt estimat på 86 % dødelighet. Året etter hadde luspåslaget sunket til 36 lus pr. fisk og et estimat på minst 65 % dødelighet (Holst J.C. et al., 2001). Oppdretternes forsvar har vært å fokusere på at dette var et år med optimal temperatur for lusa og lite ferskvannstilførsel i fjordene på grunn av en snøfattig vinter. Dette gav gode kår for lusa med påfølgende store infeksjoner på vill laksefisk. Situasjonen i 1999 er likevel innenfor naturlige svingninger, og det vil komme flere år med lav snøsmelting og temperaturforhold som passer lakselusa. Disse scenariene hvor lakselusa får gode forhold må være bestemmende for hvor omfattende oppdrettsvirksomhet man kan tillate i et område.

Siden 1991 har man observert tunge infeksjoner på ville bestander av sjøørret. Undersøkelser fra 63 forskjellige elver og bekker viste at sjøørreten i 57 av disse hadde problemer med lakselusinfeksjoner. Det ble observert gjennomsnittlig 250 lakselus pr. fisk talt opp for 1992 (Rådgivende biologer, 2003). Situasjonen har imidlertid bedret seg siden tidlig på 1990-tallet, men Havforskningsinstituttet anser fortsatt situasjonen for sjøørretten for utilfredsstillende og sannsynligvis kritisk mange steder (Holst J.C., 2003). Selv om antallet infeksjoner synes å være redusert, er det fortsatt klart høyere enn regioner fjernt fra lakseoppdrett, der man regner med at infeksjonsnivået er slik som på Vestlandet før fiskeoppdrett ble etablert (Rådgivende biologer, 2003).

Med mindre vi slutter med oppdrett av laksefisk eller får alle anleggene landbasert, er det sannsynlige scenariet i følge Havforskningsinstituttet at lakselus, villaks og oppdrettslaks vil eksistere side om side på norskekysten i overskuelig fremtid. Det bør imidlertid i dette scenariet kunne kreves at det holdes lakselusnivåer i anleggene som er bærekraftig i forhold til både laks og sjøørretstammene i det enkelte fjordsystem.