Akvakultur vokser raskere enn noen annen animalsk matproduksjon i verden. Globalt har produksjonen i gjennomsnitt økt med 9,2 prosent per år, mot 1,4 prosent økning i fiskeri. I 2000 var det totale produksjonsvolumet i akvakultur 35,7 millioner tonn, mot 91,3 millioner fra fiskeri (FAO, 2002). FNs mat- og landbruksorganisasjon, FAO, spår at produksjonsvolumet i akvakultur vil øke med 54 000 tonn fram til 2030.

I dag henter vi mer enn 95 prosent av maten fra landjorda på tross av at primærproduksjonen av planter er nesten like stor i havet som på land. Forskjellen skyldes at nesten all matproduksjon på land skjer i kultur, det vil si jordbruk eller husdyrbruk, på et lavt nivå i næringskjeden. Vi utnytter primærprodusenter, planter og planteetere. På havet utgjør fangst en hoveddel av matproduksjonen, og fangsten tas i stor grad fra det øverste leddet i næringskjeden; store kjøttetere som f.eks. torsk. På hvert trinn i næringskjeden går 90 prosent av energien tapt. Dersom vi kan øke utnyttelsen av havets biomasseproduksjon ved å høste eller kultivere på et lavere trofisk nivå i havets næringspyramide, kan havets bidrag til global matproduksjon bli vesentlig større enn det er i dag (Åsgård, 2000).

Kan laksen være ledd i en slik utvikling? Laks er jo et rovdyr, høyt opp i næringskjeden. Er det riktig å bruke fiskeprotein til å lage fiskeprotein? Påstanden “fem kilogram villfisk blir til ett kilogram oppdrettslaks” har vært hovedingrediens i debatten om hvorvidt det er god eller dårlig ressursbruk å drive oppdrett av karnivore fiskearter som laks. I denne delen av rapporten vil vi vise at oppdrettslaks er i ferd med å gå et trinn nedover i næringskjeden. Vi vil se på hvor effektivt lakseoppdrett utnytter ressursene sammenlignet med andre husdyrproduksjoner, og gjennomgå noen nye potensielle kilder til fôr. Videre vil vi beskrive forvaltningen av og status for de viktigste bestandene av fisk som brukes til fôr.

Fôrressursenes egnethet som menneskeføde

Dersom man ønsker å maksimere tilgangen på mat i verden, kan man flytte menneskeheten nedover på næringskjeden. Dette blir et tankeeksperiment om jordens teoretiske potensial til å fø en voksende menneskepopulasjon, som ganske urealistisk forutsetter politisk overnasjonal kontroll over alle markedsmekanismer. Det er likevel et tankeeksperiment som i den politiske debatt omfattes av en viss interesse.Ved oppdrett av husdyr som fôres med “menneskemat” går en stor andel tapt på veien fordi husdyret bruker energi til bevegelse, opprettholdelse av livsfunksjoner og kroppsvarme, reproduksjon, etc.

Mengden mat tilgjengelig for verdens befolkning ville altså være større dersom vi brukte fôrressursene direkte til menneskemat. Jordbruksareal som produserer husdyrfôr kan i langt større grad enn i dag produsere menneskemat. Samtidig kan menneskenes proteinbehov langt på vei dekkes av soya og andre belgvekster framfor kjøtt. De samme prinsipper gjelder for havet. Industrifisk, som i stor grad brukes i fôr til fiskeoppdrett, er liten og full av bein, men likevel ernæringsmessig egnet som menneskeføde. Hvilke arter som smaker godt og etterspørres i hvilke markeder, drøftes inngående av Strøm (2002). Men når alt kommer til alt, så er langt på vei de aller fleste fiskeslag egnet som menneskeføde. Man kan også gå lavere i havets næringskjede og bruke zooplankton eller små krepsdyr som raudåte, som proteinkilde for mennesker. Etterspørselen vil neppe gjøre høsting av slike produkter til matproduksjon lønnsomt, men ernæringsmessig kan også denne ressursen tenkes å ha et potensial. Mer aktuelt er det trolig å benytte disse alternativene som en ny fôrkilde til havbruk – en mulighet som drøftes senere i avsnittet om alternative fôrkilder.

Ressursallokering i markedet

Det er i hovedsak markedet – underlagt ulike politiske rammebetingelser – som avgjør hvordan de forskjellige matressursene utnyttes. For at andelen soyamel som blir brukt direkte som mat til mennesker skal øke, må betalingsvilligheten for soya som mat stige, slik at bøndene oppnår høyere pris for avlingen sin hos matprodusenter enn de gjør hos fôrprodusenter. Det samme gjelder industrifisk. Hvis fiskemelprodusentene får bedre betalt for melet hos for eksempel fiskekakeprodusenter enn de gjør hos produsenter av fiskefôr, vil det bli produsert mer fiskekaker og mindre fôr. Resultatet av økonomisk utvikling er imidlertid gjerne det motsatte. Økt velstand gir økt etterspørsel etter “eksklusivt” kjøtt, både fra landbasert husdyrproduksjon, fiskeri og fiskeoppdrett (FAO, 2002). På verdensmarkedet er det de rikeste landene som utgjør etterspørselen etter slike varer. Fattige mennesker som gjerne skulle spist både soya og fiskemel, har lavere betalingsevne enn fôrindustrien i den vestlige verden. Dersom det oppstår global matmangel, som ikke bare rammer de fattigste, vil økt etterspørsel etter mat gi økt produksjon av mat basert på det vi i dag benytter som fôr.

Med mindre man ønsker å innføre en ny økonomisk verdensorden, er det lite man kan gjøre med de grunnleggende mekanismene i markedet. Gjennom utviklingshjelp, nedbygging av ulike handelshindre og ettergivelse av gjeld kan imidlertid skjevhetene jevnes ut, men det utgjør en helt annen debatt som det ikke er rom for å gå inn på her. Teoretisk sett kan vi tenke oss ulike virkemidler for oppnå en mer “effektiv” ressursutnyttelse. For eksempel ville et globalt forbud mot å bruke fiskeråstoff som fôr til fisk eller husdyr, innebære en reduksjon av etterspørselen etter dette råstoffet, og dermed et fall i prisene. Produsentenes (bl.a. fiskernes) tilpasning til dette nye markedet ville på sikt gitt lavere produksjonsvolum. Jo mindre etterspørselen er etter det aktuelle fiskeslaget, jo mindre vil tilgjengeligheten på markedet bli. Hvis vi antar at et forbud ville redusere produksjonsvolumet til under en tredjedel, ville dette gi et tap av matressurser som overstiger det tapet man får ved å la råstoffet gå gjennom lakseoppdrett, tatt i beregning at kun 30 prosent av proteinet i fôret gjenfinnes i laksefilèten. (Se avsnittet “Fôrutnyttelse hos laks sammenlignet med andre husdyr”)

Industrifisken er mat for andre fiskearter

Den såkalte industrifisken, som benyttes til produksjon av fiskemel og fiskeolje, er også mat for andre fiskearter i havet – arter som står høyere i næringskjeden. Høsting av industrifisk kan dermed redusere mattilgangen for viktige matfiskarter, særlig gjelder det torsk. Torsk og andre matfiskarter er rovfisk på samme måte som laks, og de befinner seg på det samme trofiske nivået i næringskjeden. I teorien får man mer ut av industrifisken når den tas opp av havet og fôres til laks enn man får ved å la den bli mat for vill torsk, dette fordi man i oppdrett optimaliserer fôrutnyttelsen. Men et slikt resonnement blir for enkelt. Havets økosystem er komplekst. Man kan ikke beregne matematisk hvilke arter og hvilke ledd i næringskjeden som gir størst avkastning, og forvalte bestandene kun etter det. Havets biomasseproduksjon avhenger av at samspillet mellom artene fungerer, og for at balansen ikke skal forrykkes, må beskatningen av enkeltbestander ses i et helhetlig perspektiv. På landjorda har vi imidlertid akseptert en total endring av økosystemene. Kultivering av jord har fortrengt villmark, husdyr har fortrengt ville beitedyr og ville rovdyr har blitt utryddet for å beskytte husdyr. Bør vi dermed utrydde torsken for å beskytte mer produktive arter lavere ned i næringskjeden? Bellona synes ikke det, og gjennom Stortingets behandling av Stortingsmelding nr. 12 (2001-2002), Rent og rikt hav, er prinsippet om økosystembasert forvaltning av havet gjort til vedtatt norsk politikk (Miljøverndepartementet, 2002). Forvaltningen av fiskebestander som inngår i fiskefôrproduksjon er drøftet nærmere senere i dette kapitlet.