Konsekvensene av utslipp fra fiskeoppdrett er stort sett lokale og tilsvarer konsekvenser fra annen form for organisk belastning (Frogh & Schanning, 1991; Braaten. 1992; Tvedten, 1996).

Organisk materiale som avsettes på bunnen brytes ned av bakterier under forbruk av oksygen. Etterhvert som oksygennivået i vannmassene synker får vi lokalt et redusert biologisk mangfold (Tvedten et al., 1996).Ved tung overbelastning vil det, når oksygenet er brukt opp, og fordi det dannes giftig hydrogensulfid i bunnsedimentene, utvikles en såkalt “råtten” bunn uten dyreliv. Oppstigende hydrogensulfidgass kan skade fisken i oppdrettsanlegget. I Norge er det blitt påvist skader på fiskens gjeller, som en antar skyldes gassutvikling i sedimenter.

Eventuelle negative effekter som følge av overgjødsling fra en lokalitet, er reversible. Undersøkelser gjort av Frogh & Schanning (1991) viser at lokaliteter som tidligere ble tilført store mengder organisk materiale og hadde sterkt anaerobe sedimenter, kan ta seg tilbake til en tilnærmet naturlig tilstand etter en rehabiliteringsperiode på mellom tre og fem år. Hvor lang rehabiliteringsperiode som er nødvendig, vil avhenge av de lokale topografiske forhold.

Det er vist at strømmene med de løste næringsstoffene fra utslipp fra fiskeoppdrettsnæringa går ut i Norskehavet, for deretter å ende opp i Barentshavet. Bidraget er derimot så lite at konsentrasjonsendringer i det åpne hav ikke er målbare (Hillestad et al., 1996). Mengden løste næringsstoffer kan imidlertid ha en negativ effekt lokalt i et begrenset fjordområde. Det er for eksempel antydet gjennom Sukkertareprosjektet at økte utslipp av nitrogen og fosfor hindrer reetablering av sukkertare i Rogaland. I år med høy vanntemperatur dør sukkertaren. Økt tilførsel av næringsstoffer favoriserer andre arter (trådalger) som fordriver og forhindrer at sukkertare på kan etablere seg. Sukkertare er en viktig art som både gir skjul og føde til en rekke arter.

De siste årene har det også en rekke ganger blitt rapportert om villfisk med redusert kvalitet som følge av at de har spist fôrspill fra oppdrettsanlegg. I Rogaland har dette skapt problemer for fiskere som fisker blant annet sei i fjordene. Fôret som benyttes til oppdrettslaks er rikt på fett og trolig er det dette høye fettinnholdet som reduserer kvaliteten på villfisken.

Viktig med gode lokaliteter

Bæreevnen til en lokalitet, altså hvor mye lokaliteten tåler av en type forurensning, er i tilfellet med næringssalter og organisk materiale avhengig av dybdeforhold, strøm, bunnforhold og hva som defineres som akseptabel miljøtilstand.

Dybdeforholdene på en lokalitet er viktige. Aure og Ervik (2002) har funnet ut at mengden fisk i et standardanlegg kan økes fra 60 til 250 tonn når dybden økes fra 30 til 80 m, dvs. at bæreevnen firedobles. De gode dybdeforholdene vi har langs kysten, er da også en av hovedgrunnene til den suksessen oppdrettsnæringen har hatt i Norge.

Utformingen av anleggene er også viktig med tanke på bæreevnen til en lokalitet. Forskjellen på et kompaktanlegg (anlegg der merdene ligger i rekker på begge sider av en midtgang) og et frittliggende anlegg er relativt stor. Med utgangspunkt i en strømhastighet under merdene på 4 cm per sekund viser beregningene at den lokale bæreevnen øker fra ca. 100 til 300 tonn ved bruk av frittliggende merder kontra kompaktanlegg. (Aure, J. et al., 2002)