Bruk av leppefisk til kontroll av lus, er et virkemiddel uten tilførsel av legemidler til det marine miljø. Leppefisk er en fellesbetegnelse på fisk fra leppefiskfamilien (Labridae) som kan beite på ektoparasitter, det vil si parasitter som sitter utenpå oppdrettsfisken. De mest aktuelle leppefiskarter er bergnebb (Ctenolabrus rupestris) for laks under 2 kg, og berggylt (Labrus bergylta) for større laks. Andre arter som kan brukes til lusekontroll, er grønngylt (Crenilabrus melops), gressgylt (Centrolabrus exoletus) og blåstål/rødnebb (Labrus bimaculatus) (Andreassen og Kvenseth, 2000; Nogva, 2000).

Forsøk utført på Villa Miljølaks AS sitt anlegg på Vestnes i Møre og Romsdal, viser at leppefisk kan gi en effektiv behandling mot lus (Kvenseth et al., 2002). I forsøksperioden har anlegget blitt utsatt for gjentatte påslag av lakselus. Hver gang har lusene blitt beitet ned av leppefisken før den har nådd kjønnsmodent stadium. Fordelen med denne behandlingsformen for lakselus er at leppefisken utøver en kontinuerlig kontroll med lusesituasjonen. Medisinering eller lusebad på sin side er ikke i stand til å holde lusepåslaget nede mellom behandlingene. Apetitten til leppefisken øker etter hvert som lusen vokser. Brukt på den rette måten, er det derfor sjelden å se en hunnlus med egg på et veldrevet lakseanlegg som aktivt bruker leppefisk.

[picture1 right]

Praktiske begrensninger

Til tross for de positive egenskapene har bruken av leppefisk i følge Fiskeridirektoratets tall gått ned fra 2,6 millioner fisk i 1999, til 1,8 millioner i 2000. Det kan være ulike årsaker til nedgangen. En årsak kan være at medisinpellets og badebehandling har blitt mer konkurransedyktig. Videre har flere oppdrettere opplevd en del problemer med å få leppefisk til å fungere, blant annet har enkelte sett stor dødelighet blant leppefisken. Andre røktere peker på at temperatur og vannmiljø ikke alltid ligger til rette for bruk av leppefisk, særlige i nordlige områder. Bruk av leppefisk stiller krav til god røkting av fisken. Det er utviklet protokoller og veiledere for å oppnå gode resultater med bruk av leppefisk. ABC for leppefiskbruk er tilgjengelig på www.leppefisk.no.

Dersom leppefisken har beitet både nøtene og laksen ren, kan den gjøre skade ved å beite på finnestråler eller på øynene hos laksen. Det er derfor vikig å følge med på utviklingen av det totale mattilbudet til leppefisken. Dersom en slik situasjon oppstår, må mengden leppefisk i noten justeres, for eksempel ved hjelp av en modifisert teine agnet med blåskjell (Kvenseth et al., 2003).

En annen begrensning er tilgangen på leppefisk. Behovet anslås til 6 millioner bergnebb, dersom alle oppdrettere skulle benytte denne på laks under 2 kg. Fra Møre og Romsdal og sørover er tilgangen på villfanget leppefisk god, mens fra trøndelagsfylkene og nordover er tilgangen mer begrenset. Det vil dermed være nødvendig med overføring av fisk fra de sørligere områdene . For laks større enn 2 kg er berggylt en mer egnet art, men her setter tilgangen på villfanget fisk en mye klarere begrensning. Oppdrett av leppefisk kan dermed bli en mulighet (Kvenseth et al., 2002). Havforskningsinstituttet har lykkes i å produsere yngel av berggylt på Havbruksstasjonen på Austevoll. Oppdrett kan muliggjøre stabil levering hele året, og leppefisken vil kunne leveres ferdig vaksinert og med helseattest. Utfordringer gjenstår dog med hensyn til gyting og dødelighet (Skiftesvik og Bjelland, 2003).

Tabell over bruk av leppefisk. (Kilde: Fiskeridirektoratet)

Kostnader ved bruk av leppefisk

I følge Kvenseth et al. (2002) er kostnadene forbundet med denne typen behandling på samme nivå som bruk av fôr tilsatt lusemiddel. For stor laks kommer regnestykket meget positivt ut til fordel for leppefisken. Innkjøp av berggylte, ved 1% innblanding (antall i forhold til antall oppdrettsfisk i mæren) på stor laks, koster i størrelsesorden 1/10 i forhold til innkjøp av legemidler til tilsvarende lusekontroll hos stor laks 2 – 7 kg. Nyere forskning (S. Øvretveit, 2003) viser at antall avlusninger med legemidler virker negativt inn på fôrfaktoren (FCR). De ekstra kostnadene dette fører med seg vil for et vanlig anlegg beløpe seg til mellom 1 og 2 millioner kroner for en generasjon.Ved effektiv bruk av leppefisk vil disse kostnadene være i størrelsesorden 0,1 millioner kroner totalt.

En positiv bieffekt ved bruk av leppefisk er at denne også beiter på begroing på oppdrettsnøtene. Begroing tetter ellers igjen maskene i nota slik at vannutskiftningen blir for dårlig. For å unngå begroing har man tradisjonelt brukt impregnering med kobberstoff. Dette er omtalt senere i dette kapitlet.

Potensielle problemer

Ved flytting av leppefisk mellom landsdeler eller mellom ulike oppdrettslokaliteter oppstår det en mulighet for spredning av fiskesykdommer. Det har blitt utført smitteforsøk på oppdrettet bergnebb (Ctenolabrus Rupestris) i Skottland. Fisken ble i ulike eksperiment eksponert for virussykdommene infeksiøs pankreasnekrose (IPN) og pancreas disease (PD). Bergnebb synes ikke å kunne spre sistnevnte sykdom (PD) til laks. Forskerne fant at bergnebb trolig var like mottagelig for IPN-virus som laksefisk, men at bergnebben hadde en større evne til å komme seg.Virus ble også funnet i avføring fra bergnebb som var eksponert for høye doser av viruset. Dermed kan avføringen medføre en kontinuerlig smittekilde i et lakseanlegg som er infisert av IPN (Gibson og Sommerville, 1996). IPN blir ansett som en av de mest alvorlige infeksiøse sykdommene i norsk fiskeoppdrett, og forårsaket et årlig økonomisk tap på opp i mot 400 millioner NOK i 1994 og 1995 (Biering, 1999). Muligheten for at bergnebb kan være en smittekilde for IPN-virus bør likevel ikke være til hinder for at den brukes til bekjempelse av parasitter, men flytting av leppefisken mellom forskjellige lokaliteter og gjenbruk på flere årsklasser av laks bør unngås (Gibson og Sommerville, 1996).

Sykdommer kan også ramme selve leppefisken. Dødelighet hos leppefisken kan redusere effekten på luseinfeksjonen. Hos bergnebb og berggylt kan bakteriesykdommen atypisk furunkolose skape problem. Sykdommen utløses av stress som kan forekomme i oppdrettsanlegget i forbindelse med for eksempel håndtering av not eller fisk. På grønngylt kan bakterieinfeksjoner som Vibrio splendidus og V. tapetis skape problem. Slike infeksjoner gir utslag i form av sårdannelser, slapp atferd og dårlig apetitt.Virussykdommer er ennå ikke påvist på villfanget leppefisk, men det kan skyldes manglende metodikk for å stille diagnose. Det er ikke påvist parasitter hos leppefisk som kan skape problemer for laks, men det finnes parasitter som kan gi høy dødelighet hos leppefiske (Kirkemo et al., 2003).

Flere tilfeller av høy dødelighet hos leppefisk i lakseoppdrettsanlegg har reist spørsmål om bruk av leppefisk er dyreetisk forsvarlig. Rådet for dyreetikk har vurdert spørsmålet og konkluderer med at bruk av leppefisk i lakseoppdrett er ønskelig, men påpeker at oppdrettere må være innforstått med at leppefisk er levende vesen og ikke en innsatsfaktor på linje med legemidler. Leppefiskens biologiske behov må ivaretas i form av mattilgang, tilgang på egnede gjemmesteder og adekvat overvintringsmulighet (Rådet for dyreetikk, 2000)