På Sør-Amerikas vestkyst finner vi et av verdens mest produktive havområder. Havstrømmene mot land gjør dette til et såkalt “up-welling”-område, det vil si at store mengder næringsrikt vann kommer opp fra dypet og opp i overflatelaget. Her blir næringsstoffene tilgjengelige, og i kombinasjon med sollys får vi en kraftig algeoppblomstring. Algene gir gode oppvekstvilkår for mindre pelagisk fisk, og vi får et rikt fiske etter disse artene. Værfenomenet El Niño reverserer strømmønsteret, og oppstrømningen av næringsrikt vann svekkes. Dette fører igjen til redusert algeoppblomstring og reduserte bestander av fisk som beiter på disse.

Peru er den dominerende fiskerinasjonen i området, med Chile på en god andreplass. I gode år står disse to landenes fiske av ansjoveta (Engraulis ringens) for rundt 10 prosent av verdens samlede fangstvolum. Peru er dominerende i fangsten av denne arten. Peru står i tillegg for det største uttaket av sardin (Sardinops sagax) i området, mens Chile tradisjonelt har fisket mest av makrellarten jurel (Trachurus murphyi). Alle disse tre artene blir benyttet til å produsere fiskemel og -olje. Det pelagiske fiskeriet i Sørøst-Stillehavet (FAO-område nr. 87) ble i 2001 betegnet som fullt utnyttet (WRI), og det er derfor ikke sannsynlig at uttaket av fisk kan øke uten negative konsekvenser for både selve bestandene av pelagisk fisk og økosystemet i sin helhet (Cury, P. et al., 2000).

Peru er verdens største produsent av fiskemel og fiskeolje, og det meste av dette eksporteres. I 2004 eksporterte Peru 1,76 millioner tonn fiskemel og 258 000 tonn fiskeolje. Chile, som er verdens nest største produsent, eksporterte tidligere det aller meste av sin produksjon av fiskemel og -olje, men landets kraftige satsing på fiskeoppdrett har endret dette. Chile eksporterer fortsatt store mengder fiskemel, ca. 520 000 tonn, men har blitt en netto importør av fiskeolje. Etter Norge er Chile nå verdens nest største fiskeoljeimportør, med en import på 87 000 tonn i 2004.

Regulering av fisket i Sør-Amerika

Fiskeriforvaltning langs kysten av Chile og Peru baserer seg i hovedsak på begrensninger av fisket til enkelte geografiske områder og til perioder med fiskeriaktivitet. Det er ingen TAC (Total Allowable Catch), slik vi er vant med i våre farvann. Når fiskebestandene viser tegn på nedgang, innføres det fiskeforbud. I Peru er alle fiskebåter nå utstyrt med et satellittsporingssystem som gir myndighetene mulighet til å kontinuerlig overvåke båtenes posisjon. Videre har myndighetene i Peru innført fiskestopp i periodene februar-mars og august-oktober for å henholdsvis beskytte vekst i rekrutteringen og gytebestanden av ansjoveta og sardin.

I Chile har myndighetene innført maksimumskvoter for den årlige fangsten til hvert fiskeriselskap. I den nordligste delen av Chile er det fiskestopp på ansjoveta og sardin i perioden august-september for å beskytte gytebestandene. Videre har de stoppet fisket etter ansjoveta i perioden desember-februar. I den sentrale og sørligste delen av Chile stenger man fisket etter ansjoveta og sardin under gyteperioden, som vanligvis inntreffer i juli-august og i perioden fra midten av desember til midten av januar. For den chilenske makrellen innføres det fiskestopp i perioder når man registrerer mye små fisk i landingene. Alle større chilenske fiskebåter er i likhet med systemet i Peru utstyrt med et satellittsporingssystem. Dette gjør det mulig for myndighetene å overvåke båtenes posisjon og hindrer fiskevirksomhet i områder stengt for fiske. Begge landene har begynt programmer for å måle bestandene av sine viktigste fiskeslag.

De tre artene ansjoveta (Engraulis ringens), sardin (Sardinops sagax) og jurel (Trachurus murphyi) har siden industrialiseringen av fiskeriet i Sør-Amerika blitt utsatt for et stort press. Varierende klimatiske forhold og høy fiskeriaktivitet har til tider ført til kollaps i bestandene. De største fiskerinasjonene Peru og Chile har innført restriksjoner i fisket, og kontrollen har blitt bedret. Fisket er i grenselandet mellom full utnyttet og overfisket.En økning i uttaket vil ikke være bærekarftig og vil på sikt føre til lavere fangstvolum.

Ansjoveta – Engraulis ringens

Fisket etter denne makrellfisken ledes av Chile som landet over 1,4 millioner tonn i 2004. Peru og Kina landet henholdsvis 187 000 tonn og 131 000 tonn. Fra rekordfangsten i 1995 på 5 millioner tonn ble fangsten redusert til rundt 1,8 millioner i 2004. Denne arten blir i større grad benyttet til konsum, men noe går også til produksjon av fiskemel og -olje.