Miljøgifter og oppdrettslaks har den siste tiden fått mye fokus. Fiskefôr- og oppdrettsnæringen kvier seg for å ta kostnaden med å rense råstoffet for miljøgifter med bakgrunn i at de holder seg innenfor gjeldende grenseverdier. Men det er viktig å få med seg at en slik renseprosess ikke kun representerer en kostnad.

Gjentatte ganger har oppdrettsnæringa blitt angrepet med beskyldninger om at laksen inneholder farlig høye verdier av dioksin og dioksinlignende-PCB. Beskyldningene vil ikke forsvinne av seg selv, og kostnadene knyttet til disse er formidable. Under Laksedagene på Hell tidligere i uken hevdet lakseanalytiker Helge Moen i First Securities at Science-artikkelen om miljøgifter og oppdrettslaks alene kostet mellom 1,5 – 2 milliarder kroner i tapt etterspørsel. Det kan være mye å tjene for oppdrettsnæringen ved å rense fôrråstoffet selv om myndighetene pr. i dag ikke krever det. En proaktiv holdning til rensing, i motsetning til å bruke tid og ressurser på å være i konstant forsvarsposisjon, vil i tillegg til å gi en helse- og miljøgevinst trolig også gi en økonomisk gevinst. Renseteknologien er tilgjengelig i dag. Fiskeriforskning har gjennomført vellykkede testprosjekter med nærmere 100% reduksjon av dioksin og dioksinlignende-PCB. Utenlandske fiskemel- og fiskeoljeprodusenter benytter seg allerede i dag av slik tekonolgi i fullskala.

Verdien av å rense
Nærmere hundre år med ukritiske utslipp fra en oppvoksende industrialisert verden har satt sine spor. Riktignok har fokus på miljø, internasjonale konvensjoner og renseteknologi redusert industriens utslipp. Men arven fra den industrielle revolusjon finner vi idag i form av miljøgifter, stort sett overalt. Oppdrettsfisken får i seg dioksin og PCB hovedsakelig gjennom fôr basert på marine råvarer. I motsetning til vill fisk har fôrprodusentene muligheten til å rense bort miljøgiftene i fôret før det kommer på oppdrettsfiskens meny. Rensekostnadene er heller ikke avskrekkende. EWOS-sjef Kjell Bjordal uttalte til Finansavisen at EWOS kan fjerne PCB og dioksiner i laksefôret for 20 øre per kilo fôr.

Negative oppslag om matsikkerhet og norsk oppdrettsfisk koster. I tillegg til at Science-artikkelen er anslått å ha kostet 1,5 – 2 milliarder kroner i tapt etterspørsel har oppdrettsselskapenes verdier på Oslo børs fått seg en knekk. Helge Moen i First Securities har anslått dette som et tap av verdi på 7 milliarder fordi miljøgiftoppslagene har gjort investering i oppdrettsaksjer til en ”risikosport”.

Det er viktig å stille seg følgende spørsmål:

– Hvilken verdi vil det ha for oppdrettsnæringa å kunne fastslå at oppdrettsfisken som selges faktisk er renere enn den som fiskes i havet

– Hvilken verdi vil det ha å kunne si at oppdrettsnæringa tar ansvar for å faktisk fjerne miljøgifter fra næringskjedene i havet

– Hvor stor er kostnaden av å hele tiden ligge i forsvarsposisjon med hensyn til matsikkerhetsanklager

Alle parter ønsker så lave verdier av miljøgifter i oppdrettsfisken som mulig. I en vurdering av kostnader og gevinster knyttet til rensing av oppdrettsfôret er det stor sannsynlighet for at rensing vil gi gevinster både med hensyn til helse, miljø og økonomi.

Teknologien er tilgjengelig

Fiskeriforskning har testet teknologi for fjerning av miljøgifter i fiskeolje og fiskemel. De hevder det er mulig å fjerne nærmere 100 prosent av miljøgiftene. Fiskeriforsknings renseanlegg i Bergen kan være utgangspunkt for oppskalering når oppdrettsnæringen ytrer ønske om rensing av sine marine råvarer.

TrippelNine, som er Danmarks storaktør innen produksjon av fiskemel og fiskeolje, installerte renseanlegg i 2004 som fjerner 90 – 95% av dioksin i råstoffet. Anlegget kostet 130 millioner og ligger i Esbjerg. TrippelNine henter sine råvarer fra Østersjøen, som er betydelig mer forurenset enn Nordsjøen, og hadde derfor ikke noe annet reelt valg enn å sette inn et rensetrinn i prosessen. Anlegget viser oss at det er fullt mulig å igangsette fullskala rensing hos produsenter av fiskemel og fiskeolje. Det er ingen teknologiske utfordringer av betydning som hindrer oss i gjøre dette også i Norge. Det hele koker ned til om det er vilje til dette fra myndighetene og næringen selv.