Det er nok ikke lett å være arbeiderpartivelger i Nordland og skeptisk til oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Med en oljedryppende partipisk vil flere arbeiderpartipolitikere kneble enhver debatt om temaet, og om noen sør for Mosjøen skulle mene noe om fremtiden til Lofoten, Vesterålen og Senja, er det uhørt. Her skal det bores, koste hva det koste vil.

Oslo Arbeiderparti har sagt ja til varig vern av Lofoten og Vesterålen. Det skjedde selv om partisekretær Raymond Johansen, som helst vil spille russisk rullett med våre viktigste gytefelt, forsøkte så godt han kunne å forhindre vedtaket. Vedtaket vitner om mot, og er et aldri så lite grasrotopprør mot partiets ledelse.

Hva er det egentlig tilhengerne av oljeboring er for? De ønsker seg trygge, forutsigbare arbeidsplasser for seg selv og en fremtid for sine etterkommere i distriktet. Det er et legitimt ønske.

Økte ringvirkninger

Et av håpene er at oljeaktivitet utenfor Lofoten skal medføre ringvirkninger for leverandørindustrien i området. At varige arbeidsplasser skal etableres i regionen. Oljetilhengerne må få av seg skylappene og se virkeligheten som den er. Det er konkurransekraft og ikke beliggenhet som bestemmer hvem som får oppdragene. Kompetansesentrene i Rogaland, som har bygget seg opp i mange, mange år, vil ikke vike for ikke-eksisterende kompetanseinstitusjoner i Lofoten og Vesterålen.

Så hva vil vernetilhengerne i Nordland? Jeg tror de innser at oljevirksomhet som et supplement til fiskeri og turisme ikke bare er en dårlig, men en farlig kombinasjon. Sannsynligvis frykter de at distriktet mister flere arbeidsplasser enn det vinner. Og de tenker nok på at oljeindustrien ikke har samme langtidsperspektiv som fiskeri og turisme.

Velbegrunnet frykt

Frykten for at olja vil gi få arbeidsplasser, er velbegrunnet. Statoil-sjef Helge Lund har «lovet» ilandføring hvis de finner olje. Det gjorde operatøren av Goliat-feltet i Barentshavet også. Her skulle det bli ilandføring og oljevernbase, en lysende fremtid og varige arbeidsplasser. Men da utbygging skulle vedtas, fant selskapet ut at de heller ville ha bøyelasting ute på feltet. Da går olja rett på store tankskip, og ingen ilandføringsanlegg i nærområdet trengs. Befolkningen på Sørøya sitter igjen med hele risikoen og ingen arbeidsplasser.

Mer sannsynlig i nord

Dette scenarioet er enda mer sannsynlig for Lofoten, Vesterålen og Senja. For hvor skal man ta inn supertankere på yttersida om vinteren? Hvis du er usikker, kan du spørre fiskerne som opererer i området. De kjenner farvannet og de vil gi deg svar. De siste åra har gytefeltet for skreien blitt mer og mer konsentrert på yttersida. Et uhell i dette området vil med større sannsynlighet få dramatiske konsekvenser, for fisken, for sjøfugl, for fiskerne, for turistnæringen og for befolkningen. Heldigvis er faginstitusjonene klare i sine anbefalinger. Risikoen som følger med oljevirksomhet i dette området, er for stor.

Delta i debatten

Ledelsen i Arbeiderpartiet har sagt de skal vente til forvaltningsplanen blir lagt frem før de konkluderer. De har også sagt de vil lytte til faginstitusjonenes råd. De har dessverre ikke lovet å følge rådene.

Det er derfor viktig at alle som er skeptisk til oljeboring i skreiens fødestue deltar i debatten og lar sin stemme bli hørt. Det er viktige avgjørelser som skal tas. De vil påvirke alle som bor i regionen.

Å velge å ikke bore etter olje i havet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja er ikke bare nødvendig for å sikre områdenes økonomiske grunnlag. Det er også et verdivalg. Vi vet at bruk av olje og gass forandrer klimaet på jorda. Vi vet vi må finne andre måter å produsere energi på. Vi vet at det er mulig, men det skjer ikke av seg selv. Det er et valg vi ikke kan overlate til oljeselskapene.

Faginstitusjonene er klare i sine anbefalinger. Risikoen som følger med oljevirksomhet i dette området, er for stor.

Medforfatter til artikkelen: Silje Lundberg, fagrådgiver på olje i Bellona.

Denne kronikken sto på trykk i Nordlys torsdag 15. april 2010.