26. april er det nøyaktig 25 år siden Tsjernobyl-ulykken. Samtidig har en hel verden i over en måned  fulgt med på den alvorlige situasjonen ved Fukushima Daiichi-anlegget i Japan. Vi må dessverre konstatere at den i klartekst viser at de riktige lærdommene fra Tsjernobyl ikke ble tatt. Behovet for å friske opp den gamle leksen virker større enn noen gang.

Etter Tsjernobyl-katastrofen uttrykte mange russiske eksperter bekymring for at atomkraftindustrien ikke så ut til å gjøre noe for å utvikle sikrere anlegg. I månedene etter ulykken innrømmet en rekke kjente forskere fra Kurchatov-instituttet for atomenergi at reaktorene som er i bruk, var svært farlige. I det atomvitenskapelige miljøet eksisterte det en bred enighet om nødvendigheten av å utvikle nye, sikrere reaktortyper. Det skjedde ikke.

Først og fremst er ulykken i Fukushima nok en påminnelse om at man må gjennomgå sikkerheten ved dagens atomkraftreaktorer – spesielt de gamle. Ved Kola atomkraftverk, bare få mil fra Norges grense, og ved Leningrad atomkraftverk ved St. Petersburg, er til sammen 7 av reaktorene fortsatt i drift.

Det skjer til tross for at samtlige har nådd sin opprinnelige konsesjonstid på 30 år. Ingen av reaktorene tilfredstiller kravene dagens sikkerhetsstandarder. En oppgradering av  anleggene vil være svært omfattende. Det er i dag derfor gode grunner til å kreve at disse kjernekraftverkene stenges.

For det andre: De russiske reaktorene som i dag er i drift, klarer ikke å «overleve» uten strøm i mer enn knapt seks timer. Etter det stopper nedkjølingen av reaktorene opp, og man får et lignende skrekkscenario som i Japan. Den rådende oppfatning i Russland er at en ulykke tilsvarende Fukushima ikke er mulig ved russiske atomkraftverk. Det er en feilaktig og farlig tanke. Alle reaktorer må ha en sikkerhetsinstallasjon som sikrer tilførsel av strøm til nedkjøling dersom en hendelse skulle oppstå.

Et tredje moment handler om de stadige eksperimentene som i dag foregår ved atomkraftverk. Ved Kola Atomkraftverk er man nå i full gang med å intensivere driften ved reaktorene for å oppnå en enda høyere energiproduksjon. Lignende eksperimenter ble utført ved Tsjernobyl, noe vi alle kjenner resultatet av. Det økonomiske utbyttet av slike eksperimenter er minimalt. Og følgene, dersom noe skulle gå galt, er katastrofale. Slike eksperimenter bør derfor ganske enkelt forbys.

Dessuten bør alle beredskapstiltak for ulykkestilfeller være klarlagt. Dette inkluderer tydelige retningslinjer for dem som arbeider ved atomkraftverkene. Ved Fukushima Daiichi-anlegget i Japan har vi vært vitne til svært mange feilsteg, mye på grunn av uforbredte arbeidere. Samtidig fremstår oppryddingsarbeidet etter så alvorlige ulykker som i Tsjernobyl og Fukushima, som umenneskelige. Så umenneskelige at arbeiderne må ofre livene sine for å stanse ytterligere utslipp.

I et totalitært regime, slik som Sovjetunionen var,  vil – tragisk nok – en slik beredskapsplan kunne fungere. For ikke-totalitære land er et slikt oppryddingsarbeid rett og slett ikke noe man kan spørre sitt folk om å forberede seg til.

For det femte viste det seg at det svakeste punktet ved Fukushima-anlegget var oppbevaringslagrene for brukt atombrensel. En stor mengde av atomavfall oppbevares i dag ved russiske atomkraftverk, spesielt ved det nevnte Leningrad-anlegget. Beholderene er ikke beskyttet og er derfor sårbare for ytre påkjenninger, også av mindre karakter. Dette til tross for at disse lagringsfasilitetene innholder mye større mengder radioaktivt materiale enn selve reaktorene.

En siste lærdom som nå bør synke inn, gjelder arbeidet til det Internasjonale atomenergibyrået (IAEA). I dag fremstår ikke byrået som den vaktbikkja det burde være. Snarere har det stagnert i byråkratiske strukturer. For at tilliten skal gjenoppbygges, er det derfor behov for en radikal reformering av måten organisasjonen opererer på.

I dag betaler mennesker dyrt for de ulærte leksene fra Tsjernobyl. Likevel må vi forberede oss på å betale enda dyrere dersom vi heller ikke tar lærdom fra Fukushima.

Aleksandr Nikitin,
leder for Bellona St. Petersburg

Denne kronikken sto også på trykk i VG 26. april, på dagen 25 år etter Tsjernobyl-ulykken.