Når Statoil nå har sørget for enda en utsettelse av Mongstad-rensingen, handler det ikke om usikker vitenskap eller manglende kompetanse. Statoil er fullt ut kapable til bygge et fullskala CO2-fangstanlegg på Mongstad – innenfor opprinnelig tidsplan og budsjett – og med full kontroll på miljøeffektene.

Om Statoil beslutter at CO2-fangst er et område de skal ta ledelsen på, er selskapet blant de i verden med best utgangspunkt for å lykkes. Konsernet har i seg summen av mange års virksomhet som ledende teknologi- og industrilokomotiv innenfor den mest krevende delen av olje- og gassvirksomheten. Statoil – og den delen av Hydro som nå er innlemmet i selskapet – har tidligere brutt en rekke teknologiske barrierer og blitt verdensledende.

Gode eksempler finner vi innenfor undervanns produksjonsteknologi og brønnboring. De har gått foran og etablert teknologi og løsninger for økt oljeutvinnelse på eksisterende felter, blant annet i Nordsjøen. Det bidrar til å holde produksjonen oppe uten at man må gå inn i nye og ofte mer sårbare områder.

Når Statoil vil noe, setter de på sine beste folk, etablerer et prosjekt-team som er laget for å vinne, sørger for rapportering til toppledelsen, og gir prosjektet mandat til å gjennomføre.

På Mongstad har Statoil nå dessverre valgt å følge en fremgangsmåte som er uegnet til det som trengs der – teknologisk pionervirksomhet. Prosessen blir forsinket av et internt prosedyreverk som skal minimere usikkerhet og økonomisk risiko når ny teknologi skal  innføres. Fremgangsmåten krever at enhver ny teknologi må gå gjennom en svært grundig kvalifisering før ledelsen kan ta en beslutning om investering. Metoden er glimrende til det den i utgangspunktet er laget for – stegvis forbedring av allerede fungerende systemer, for eksempel på oljeplattformer i full drift.

Problemet er at denne metoden er fullstendig uegnet til nybrottsarbeid der helt nye teknologier skal utvikles, for eksempel CO2-fangst. Det blir som om amerikanerne skulle forsøkt å kartlegge månen fullt ut før de landet der. I teknologisk pionervirksomhet er det umulig å vite med hundre prosent sikkerhet hva det endelige resultatet blir. Det er nettopp det som kjennetegner nybrottsarbeid.

Skal Jens Stoltenbergs månelanding lykkes, må Statoil tillate en prosjektgjennomføring der man tester ut flere alternative løsninger parallelt med design- og byggeprosessen av et fullskala renseanlegg. Det er en slik fremgangsmåte selskapet setter i gang med når de virkelig vil realisere noe nytt. Vi har tidligere sett Statoil med suksess gå løs på store oppgaver. Vi ønsker å se det igjen – innenfor miljøløsninger, vel å merke.

Statoil er ikke lenger primært et teknologilokomotiv. De er et mye mer rendyrket selskap for kommersiell utvikling av olje- og gassressurser. Like fullt: Kompetansen som trengs for å ligge i verdens elitedivisjon for CO2-fangst, ligger der fortsatt. Det må bare en enkel beslutning til for å hente den fram.

Statoil kan – om Statoil vil.

Erlend Fjøsna,
Rådgiver i Bellona

Dette innlegget sto også på trykk i VG 17. mars.