Nyheter

Jakten på atomtoget (Finland)

Toget står klart for avgang, lastet med Finlands dårlige samvittighet.
Bellona

Publiseringsdato: 1. desember, 1994

Skrevet av: Thomas Nilsen

Lenker, hengelåser, kjeledresser og varme klær. Dette er baggasjen i de to bilene som denne regntunge novemberkvelden svinger østover på hovedveien ut fra Helsinki. Østover mot den finske småbyen Lovisa. I de to bilene sitter fire aktivister fra Bellona og Natur og Ungdom, i tillegg til to fotografer. Klokken er 23, farten øker. Veikartet studeres, mens kilometerne suser forbi.

En natt i de finske skoger

I Lovisa ligger det ene av Finlands to atomkraftverk. Et kraftverk med to russisk-konstruerte atomreaktorer, av samme type som på atomkraftverket på Kola. I Finland bruker de finsk kjøleteknikk, slik at dette kraftverket er langt mindre farlig enn de russiske.


Siden 1981 har brukt atombrensel fra Lovisa blitt sendt med tog til Majak i Russland. Dermed har Finland sluppet å bekymre seg for dette atomavfallet. Inntil denne kvelden. De fire aksjonistene i de to bilene som svinger inn mot Lovisa rundt midnatt skal stoppe toget. Finland skal ikke lengre få lov til å dumpe sitt atomavfall i Russland. Noen dager tidligere hadde det russiske toget ankommet Lovisa. Normalt tar det en uke å laste atombrenselet om bord i toget.


Når toget er gått



Men på jernbanesporet inn til atomkraftverket står det ikke noe tog. Ingen spesialkonstruerte russiske vogner. Bortsett fra en politibil som kjører sakte forbi er det helt stille og tomt. Toget er gått.


Hvor langt er det til russegrensen? Kan vi ta igjen toget? Veikartet studeres nøye. Joda, toget må følge sporet nordover til Lahti, vi kan kjøre en snarvei og ta det igjen på grensa.


Det lukter svidd gummi i det bilene tar inn på hovedveien igjen og forlater Lovisa. Toget med atomavfall kan ikke holde samme fart som de to Bellona-bilene. Det har visstnok noe med sikkerheten å gjøre.


Ved byen Lappeenranta svinger bilene raskt av og følger en bygdeveg noen titalls kilometer sørover mot grensestasjonen i Vainikkala. Klokken er snart halv tre på natta. Har toget kommet? Vi kjører sakte over broen som krysser jernbanelinjen. Nede på stasjonen står det ikke noe atomtog. Derimot er det unormalt mange grensevakter å se. Bilene parkeres bak butikken til den lokale kjøpmannen, noen hundre meter fra grensa til Russland. Landet som i snart 15 år har vært dumpeplass for finsk atomavfall.


I mørke kamuflasjeklær sniker vi oss nedover mot jernbanelinjen. Det er mørkt, kaldt og spenningen henger i luften. Det var i disse skogområdene de hardeste kampene pågikk under den finske vinterkrigen for over 50 år siden. Stillheten brytes av et skiftelok som kjører inn på stasjonen. Vi trekker oss unna jernbanesporet, men for sent. Lokføreren oppdager to av de mørk-kledde i buskene ved siden av jernbanen. To minutter over halv fire vrimler hele skogen av grensevakter med lommelykter og hunder. Vaktbiler setter opp veisperringer bak de to Bellona-bilene som raskt kjører ut av bebyggelsen og parkerer bak en låve noen kilometer bortenfor stasjonen. En grensevaktbil med kraftige lyskastere på taket oppdager ikke bilene bak låven og siger sakte forbi.


Hva gjør vi nå? Hvorfor sitter vi her? Tankene går til Majak, det eneste russiske gjenvinningsanlegget for sivilt atombrensel. Et anlegg som hvert år slipper ut store mengder radioaktiv forurensing til naturen. I områdene rundt Majak-komplekset i Sør-Ural lever det titusentalls mennesker som utsettes for radioaktiv stråling. Og dit sender det nordiske landet Finland sitt atomavfall. For hver toglast som sendes til Majak betaler Finland over 10 millioner dollar. Nok til å holde anlegget i drift. Kan vi stanse den finske transporten av atomavfall til Majak kan dette være nok til at anlegget ikke lenger har råd til å fortsette virksomheten. Bak denne låven har vi i hvert fall ingen ting å gjøre.



Makta bestemmer



En time senere parkerer vi nede på stasjonen. Det er ikke lenger noe poeng i å skjule seg. Etterhvert som grålysningen siger på kommer det stadige flere politibiler kjørende inn på stasjonsområdet. Bevæpnede politi- og grensevaktstyrker holder oss under nøye oppsyn. Hvert skritt vi tar blir fulgt av to-tre politibetjenter. Så kommer toget. De fem vognene med totalt 26 tonn høyaktivt atomavfall er ikke til å ta feil av. Frederic forklarer en politimann at det er umoralsk av Finland å la toget passere grensen til Russland. Finland må ta ansvar for sitt eget atomavfall. Politimannen svarer litt unnvikende at han ikke forstår engelsk.


Med to politibiler foran og to bak går vi sakte ut av stasjonsområdet og følger jernbanelinjen et par hundre meter bortover mot grensen. Atomtoget blir stående på stasjonen. Uten at politiet griper inn oppretter vi en blokade ved siden av jernbanesporet, 20 meter fra selve grensen. Hvor lenge må vi vente før toget settes i bevegelse? Politimennene vil fortsatt ikke snakke engelsk. Et russisk lokomotiv kobles på vognene med atomavfall. Toget beveger seg ikke.


Et annet tog med flere titalls tomme oljevogner får passere blokaden og krysser grensen. Finland er storimportør av olje fra Russland. Flere grensevaktbiler kommer kjørende. Politiet snakker intenst i radioene. På finsk. En stasjonsvogn fra antiterror-politiet i Helsinki stanser noen meter nedfor jernbanelinjen. Nærmere 40 uniformerte og bevæpnede finner står nå rundt de fire fra Norge som skal stoppe atomtoget.


Ti på halv ni høres fløyten fra det russiske lokomotivet. Atomtoget forlater stasjonsområdet og kommer mot blokaden i stadig raskere fart. Cato Buch, Frederic Hauge, Siri Engseth og Rune Haaland stormer forbi politimennene og kaster seg ut i jernbanesporet. Men makta bestemmer. Et minutt senere sitter de fire på innsiden av en politibil og ser vognene med atomavfall passere grensen til Russland. Tre timer senere blir den finske miljøvernministeren innkalt til parlamentet i Helsinki. Han må forklare seg om hvorfor det er aktivister fra Norge som forsøker å stanse Finlands atomdumping i Russland og ikke ministeren selv.