Togradersmålet, som man ble enige om i København, holder på å glippe. IPCC, Verdensbanken, IEA og nå også OECD varsler at vi må kutte klimautslippene dramatisk i årene som kommer. Vi tror forhandlingene i økende grad vil erkjenne behovet for karbonnegative løsninger.

Vertslandet har liten troverdighet og har ikke klart å starte arbeidet med karbongfangst- og lagring – selv om EU lovet å ta halve regningen. At de i tillegg klarer å legge et Coal Summit midt under konferansen svekker deres troverdighet ytterligere. Warszawa har valgt å ha fokus på byer og klima, noe som av mange oppleves som en avledningsmanøver.

FNs rammekonvensjon er en arena som har betydelig svekket troverdighet som forhandlingsarena etter en rekke spektakulært dårlige møter. Dette gjenspeiler en økende skepsis til FN mer generelt. FNs Generalsekretær har derfor invitert verdens statsledere til et ekstra klimatoppmøte i New York neste september.

Tema som karbonbudsjett, behovet for reduserte fossilsubsidier og massiv satsing på å takle utslippene av kortlivede klimagasser har vunnet aksept. Da Bellona og et fåtall andre tok opp disse temaene under klimatoppmøtet i København, ble vi sett på som en gruppe som ga opp FN sporet om en global juridisk bindende avtale. Vårt poeng, den gang som nå, er at det må være en kombinasjon av «bottom up approaches» med «top down». Med andre ord: Det trengs både globale avtaler og tiltak mellom enkeltland og regioner slik vi ser mellom USA og hhv. India og Kina. Vi mener fortsatt at samarbeid mellom enkeltland eller grupper av land sammen med sektorløsninger kan styrke tilliten og bidra til at den forjettede globale avtalen kan komme på plass.

Det er positivt at klimaforhandlingene nå i større grad har åpnet seg opp for å lære fra andre miljøkonvensjoner som har vist seg å faktisk levere miljøforbedringer. Montrealprotokollen, som reddet ozonlaget, er kanskje det beste eksempelet.

I Warszawa skal det forhandles om hva som skal gjøres av utslippsreduserende tiltak frem til 2020. 2020 er tidspunktet der den nye avtalen, som skal gi alle land tallmessige utslippsforpliktelser, skal være på plass.

I mellomtiden får stadig flere mennesker oppleve klimaendringene gjennom tørke, flom, havstigning som leder til feilslåtte avlinger, ressurskonflikter og migrasjon.

Styrket klimafinansiering og teknologioverføring til utviklingsland har lenge vært selve kjernen i hvordan de rike industrilandene skal bøte på sine historiske synder. Vi kan håpe at snarere enn å fylle opp et klimafond bør arbeidet intensiveres for å finne frem til gode prosjekter å putte midlene i. Det er nemlig nok midler tilgjengelig i dag.

Teknologioverføring har lenge vært en diskusjon om opphavsrett og patenter, men fremveksten av avansert produksjon av skip, biler og fornybar energi som sol og vind, viser at patenter ikke har hindret land som Kina og India.

At klimakrisen i Kina nå gir seg uttrykk i begrenset tilgang til rent vann og elendig luftkvalitet, har trolig gjort makthaverne i Beijing mer innstilt på betydelige klimatiltak. India er også på vei ut av sin mer dogmatiske avvisning av de også trenger å være en del av klimaløsningen.  Dessverre ser det nå ut til at Brasil fastholder gamle talemåter om felles utfordringer men historisk ulikt ansvar. Et forslag om stegvis introduksjon av utslipptak kan vinne frem, samtidig viser eksperimentene med kvotehandel i enkelte kinesiske byer at en subnasjonal inndeling av forpliktelser kan vinne frem. Det vil bety at en lutfattig indisk provinsby får en annen forpliktelse enn megabyer som Bombay eller New Dehli.

Siden forrige klimatoppmøte har FNs klimapanels rapport blitt lagt fram, med enda sterkere og sikrere advarsler enn før. Likevel er det lite som tyder på annet enn at Warszawa et mellommøte på veien mot Paris-møtet i 2015.