Arctic Frontiers har vært tre dager med festtaler og en skyhøy påmeldingsavgift som er en fornektende petroleumsnæring verdig. Konferansen seiler i år under fanen «energi og klima». Innholdet i denne rammen kan man sette flere spørsmålstegn ved.

Den største haken er følgende: Hele konferansen gjennomføres uten at det diskuteres om man skal ta sjansen på oljeutvinning i sårbare arktiske områder. I stedet legger man utvinning som et førende premiss for hele konferansen.

Herfra baller det på seg. Potensialet for ny fornybar energiutvikling er fullstendig marginalisert i programmet. Fornybarnæringen selv slipper ikke til på podiet med sine synspunkter. Derimot får den amerikanske petroleumsgiganten ConocoPhillips fritt greie ut om miljø- og klimaaspektene ved ukonvensjonelle reservoarer.

Rensing av fossil energiproduksjon i Arktis er også ekskludert. Arrangørene hadde ikke behøvd å se langt over den russiske grensa for å finne gode grunner til vie plass til dette. I paneldebatten Olje i et togradersperspektiv konkluderer det næringsvennlige panelet med at fortsatt oljeutvinning har en naturlig plass også i togradersbanen.

Utenriksminister Børge Brende sparket i gang konferansen med en tale så petroleumsoptimistisk at man skulle tro oljeprisen lå på over 120 dollar fatet. Det er nemlig så mye det vil koste å utvinne noen av feltene i Barentshavet. I stedet vaker oljeprisen nå nede på 50 dollar per fat, og truer med å kjøre hele det arktiske petroleumseventyret i grøfta før det har startet. Dette ble ikke nevnt.

Vissheten om at regjeringen ville gi totalt frislipp av arktiske konsesjoner dagen etter må selvfølgelig ha vært en indre driver, sett i retrospekt. Slik mange ministre har gjort før ham, dytter Brende verdens 1,3 milliarder fattige foran seg når han argumenterer for høy aktivitet på norsk sokkel. Men dette argumentet holder ikke vann. For det første går ikke norsk petroleumseksport til utviklingsland; den eksporteres i all hovedsak til EU og Japan. For det andre blir bare rundt 4 prosent av verdens oljeressurser brukt til elektrisitet, ifølge Statoil. Dersom Brende er bekymret for verdens fattige uten elektrisitet, bør han heller støtte norske fornybaraktørers utvikling av lokal og langsiktig elektrisitetsforsyning i dissse landene.

En videre provokasjon er Brendes henvisning til den norsk-russiske fiskerikommisjonen. Denne heises som et eksempel på bærekraftig forvaltning av felles ressurser i nordområdene, som kan gjentas for arktisk petroleumsforvaltning. Norsk-russisk fiskerikommisjon er et vellykket forvaltningsprosjekt, nettopp fordi den baserer seg på forskernes føre var-anbefalinger. Men den norske regjeringen overkjører anbefalingene fra de samme forskningsinstitusjonene gjennom åpningene av nye arktiske petroleumsområder i 23.konsesjonsrunde.

Nuvel. Der Brende feilslått forsvarer, serverer Solberg ingen substans. Bellona er ikke kjent med nøyaktig hvor mange PR-rådgivere som var involvert før Erna ble satt på flyet til Tromsø. Men at hun stiller uten ett eneste relevant og poengtert budskap er for svakt. Bellona så frem til å høre Solbergs ambisjoner for bærekraftig vekst i nord, slik tittelen lovet. For Bellona betyr dette lokal sysselsetting og innovative løsninger inn i næringer med mer langsiktig horisont enn petroleum. Hva Erna mener om saken, er oss fortsatt uvisst. Den finske statsministerens politiske rådgiver betrodde ærlig i gangene at han hadde sendt Alexander Stubb i manesjen med to enkle budskap. Et av dem lød: «The Arctic: even cooler than you think».

På Bellonas parallelle arktisseminar har derimot forsker og direktør på Polarinstituttet, Jan-Gunnar Winther, motsatt budskap: The Arctic: even warmer than you think.

Neste gang må dette være premisset for en arktisk konferanse om energi og klima.

Innlegget ble også publisert i Nordlys 24.01.2015