Klimaendringene drev oss på flukt!

Dahl er blitt innhentet av det stress-samfunnet han for tolv år siden reiste fra. Som tekstforfatter i reklamebransjen trengte han en pause. I sin 22 fots seilbåt satte han kurs mot Stillehavet. Der ble han møtt av smilende mennesker og vakker natur. Lite viste han da om at paradiset skulle tvinge han på flukt.

Terje Dahl seilte i fire år før han traff kjærligheten i atollriket Tuvalu. Bare en uke etter at han traff Emma fridde han. -Før vi var gift var det ikke snakk om kyssing eller noe som helst, slik er tradisjonen i Stillehavet. Men bryllupet ble feiret i en måned. Så bygde vi gjestehus og hovedhus, og fikk oss bikkjer og en katt.

-Vi trivdes veldig godt. Jeg savnet aldri bilen, TV’n eller en kald Cola. Det gjorde meg ikke noe å fiske og dyrke selv isteden for å gå i butikken. Etterhvert fikk Emma og jeg også en datter, Sonia Toematagi Dahl, som nettopp har fylt fem år. Sonia er min mors mellomnavn, mens Toematagi har hun etter bestefaren på morsiden. Det er tradisjonen. Første barn blir oppkalt etter min familie, det andre etter min kone.

Taket blåste av
Tuvalu er verdens fjerde minste nasjon og består av ni korall atoller. Landet ligger ved ekvator i det som er kjent som Stillebeltet. Men siden 1972 da den første orkanen i historien inntraff, har klimaet blitt stadig verre. I følge fysiske lover skal ikke orkaner inntreffe her, men vindene blir sterkere og orkanene kommer hyppigere og hyppigere. Det er blitt mer regn, men tørkeperiodene er også blitt lengre.

-Folk hadde aldri opplevd tørkeperioder ut i oktober. Du må huske på at vi var i et område med stabile passatvinder. Nå kom regnet, stormene, bølgene og vindene uberegnelig fra forskjellige retninger og vi bodde like over havflata, forteller Terje.

Ved juletider for to år siden ble det kritisk. Tre orkaner kom på rekke og rad. -Taket vårt blåste av, huset begynte å bikke og det ble oversvømmelse. Huset vårt var bygd i ly av palmeskogen, men så ble det meldt at orkanen ville dreie vestlig. Da ville vi blitt skylt på sjøen. Vaskerommet ble omgjort til overlevelsesrom med tau og ferskvann. Vi ville klatre opp på vanntanken, det høyeste faste punkt på øya. Jeg regna med at vår siste time var kommet, men heldigvis dreide ikke vinden.

Ødeleggelsene på øya ble likevel store. Beskyttelsesmurer ble knust til pinneved. Betongblokker ble kasta hulter i bulter. Griser og høner drukna. Isteden for julefeiring ble det erklært katastrofeområde. Utrolig nok var det ingen mennesker som omkom.

-En uke senere kom den neste orkanen. To og en halv uke senere kom enda en. Hadde de kommet tettere ville vi ikke vi sittet og prata her i dag. Når det høyeste punktet på øya er to meter har du ikke mye å gå på.

Øyene blir ubeboelige
-Jeg hørt at FN kommisjonen anslår at havet vil stige med 40 centimeter innen 2020. For folk i Norge høres det lite ut, men når landet bare stikker 30 cm over havet ved høyvann er situasjonen anderledes. Bølgene slår lettere over. Når saltvannet stiger fordrives også ferskvannet og vegetasjonen forsvinner. Livsgrunnlaget blir borte og atollene ubeboelige, sukker Terje, før han fortsetter: -Det er likevel ikke den jevne økningen i havnivået vi frykter mest. Da har man på en måte tid. At noe forsvinner litt etter litt er ikke øyeblikkelig livstruende. Det er de hyppige endringene i klima som er farligst. Alt som ble spådd for endel år tilbake skjer.

Forlot familien
På paradisøya måtte Terje og kona Emma forlate resten av familien. Sytten stykker i alt. Spesielt ille var dette for Emma. Hennes far er 73 år og har vært langvarig syk. -Hun sluttet skolen etter sjette klasse for å ta seg av ham. Det er fryktelig for henne å være her nå. Tradisjonen tilsier at hun skulle vært der og hjulpet ham. I Stillehavet er det barna som tar seg av sine foreldre, forklarer Terje.

-Svigermor, ei typisk stillehavskvinne, sa en dag at hun hadde hørt at lufta blir dårlig på grunn av fabrikker og biler. "Da må vi klatre opp i palmene og så drukner vi. Det er greit for meg, men synd for ungene." Det var dette utsagnet som fikk meg til å dra. Kunne ikke se for meg at livet skulle ende på toppen av vanntanken med dattera mi i armene. Jeg er ikke pysete, men det er vel inngrodd at man skal beskytte ungene sine.

Avreisen til Norge gjør sannsynligvis Terje og hans familie til verdens første klimaflyktninger. -Vi er antagelig den eneste familien fra en av jordas fem atollriker som har hatt mulighet til å flykte. Andre innbyggere har ikke penger og verden er full av immigrasjonsregler. Tidligere statsminister Bikenibeu Paeniu – en internasjonalt kjent miljøvernforkjemper – har prøvd å få Australia til å lette på immigrasjonreglene uten å lykkes. Imidlertid ville de ta imot folk som var evakuert ved en katastrofe. Problemet er at om man skal vente til en slik katastrofe inntrer er det ingen å evakuere. De vil være slukt av havet.

Tilbake til ingenting
Tilbake på Lambertseter hvor han er oppvokst har Terje Dahl blandede følelser. Han står utenfor hele systemet. Uten jobb, trygd: Ingenting.

-På Tuvalu fikk jeg ting på avstand og livet i et perspektiv jeg aldri kunne fått i Norge. To bøker har jeg skrevet om reisen, paradiset og kjærligheten Emma og jeg fant. Den øde øya vi hadde for oss selv. Venner og familie i en landsby vi raskt kunne ro til. 26 kvadrat kilometer land med 9000 mennesker midt i Stillehavet. Arbeidet, en puls, ett paradis som forsvinner i havet. Menneskets øde.

Bellona

info@bellona.no