Å stoppe fisket og skyve skylden over på fiskerne er ikke nok.

Innlegget – signert Bellonas marinbiologer, Jessica Hough og Simon Kline – stod først på trykk i Dagsavisen 4. august.

Regjeringen forsøker å redde Oslofjorden ved å stanse fisket, men skyver samtidig fiskerne foran seg som syndebukker. Skal fjorden overleve, må innsatsen styrkes.

I flere tiår er Oslofjorden blitt sviktet av skiftende regjeringer og forvaltningsnivåer. Manglende handlekraft, dårlig koordinering og fraværet av en helhetlig plan har fått miljøproblemene til å vokse seg stadig større.

Tiltakene som er satt inn, har ofte vært fragmenterte og spredt mellom kommuner, fylker og statlige instanser uten at noen har tatt det overordnede ansvaret.

Derfor er det også kritikkverdig at regjeringen nå forsøker å skyve skylden over på fiskerne, samtidig som de selv godkjenner økte utslipp av næringsstoffer og lar nedbyggingen av strandsonen fortsette.

Regjeringen kan ikke lene seg tilbake nå

Som marinbiologer i Bellona ønsker vi likevel regjeringens nye fiskeforbud i Oslofjorden velkommen. Nullfiskeområder og redskapsbegrensninger er et nødvendig skritt for en fjord i krise, og gir sårbare bestander som torsk et sårt tiltrengt pusterom.

Dette er en viktig seier for alle som har kjempet for fjorden gjennom mange år.

Men la oss være ærlige: Å slutte å fiske er ikke nok.

Regjeringen kan ikke lene seg tilbake nå. Tiden da fjorden kunne reparere seg selv med punktvise og isolerte tiltak, er forbi. Å redde Oslofjorden handler om langt mer enn å begrense fiske.

Vi må aktivt restaurere de habitatene som har forsvunnet, som tareskogene og ålegrasengene, som er avgjørende for livet i fjorden. Uten slike oppvekst- og skjulesteder vil selv en fredet torsk slite med å vende tilbake.

«En ekte vilje til å redde Oslofjorden forutsetter at man tar tak i alle kilder til press.»

Det er også et alvorlig paradoks at reketråling fortsatt tillates i deler av fjorden. Bunntråling er en dokumentert trussel mot sårbare bunnhabitater og fører til omfattende bifangst av uønskede arter.

Å tillate denne typen destruktiv aktivitet samtidig som man hevder å redde fjorden, henger ikke sammen.

En ekte vilje til å redde Oslofjorden forutsetter at man tar tak i alle kilder til press. Det trengs en helhetlig og ambisiøs tiltaksplan som kutter utslipp av næringsstoffer, gjenoppretter natur og sikrer en forvaltningsmodell som faktisk følges i praksis, ikke bare nevnes i festtaler.

Så til dere, politikerne lokalt, regionalt og nasjonalt: Valgkampen gir en sjelden mulighet til å vise konkret handlekraft, ikke bare løfter. Nå kan lokalpolitikerne i Oslofjordkommunene ta grep ved å verne strandsonen mot nedbygging og sette naturrestaurering høyt på dagsordenen. Fylkespolitikere kan sørge for at innsatsen samordnes på tvers av kommunegrenser, slik at tiltakene faktisk monner.

Og på Stortinget, enten man er i posisjon eller opposisjon, kan partiene bruke valgkampen til å vise lederskap. Det betyr å sikre klare rammer for utslippskutt, restaurering av tareskoger og ålegrasenger, og å stanse bunntråling i sårbare områder.

Bellona er utålmodige. Tiden for å skyve ansvaret foran seg er over. Verken vi, torsken eller fjorden har mer tid å tape.