USA og Russland:

Utsettelsen får både russiske og amerikanske eksperter til å frykte for at arbeidet med å tilintetgjøre materiell tilsvarede tusenvis av atombomber aldri vil bli fullført.

Planen var at begge landene skulle bygge fabrikker parallelt. Disse fabrikkene skulle blande standard reaktor-plutonium med våpenplutoniums-oksyd – det mest sentrale stoffet i mange atombomber – for så å bruke det som MOX-brensel i sivile reaktorer. Idéen dukket først opp på midten av 1990-tallet, en tid som bød på store bekymringer når det gjaldt sikkerhet vedrørende våpenmateriell i det tidligere Sovjetunionen

Bekymringen er i øyeblikket enda sterkere, tatt i betraktning at USAs kamp mot terrorisme kan forårsake at terroristene endelig bestemmer seg for å benytte en radioaktiv ”skitten bombe”, og fordi de mange områdene i Russland hvor plutonium blir oppbevart er svært dårlig beskyttet.

Avtalen, som Russland gikk med på i 2000, hadde som hovedmål at USA og Russland skulle destruere 34 tonn våpenplutonium hver, og som hver av sidene hadde avmerket som overskudd – til tross for at begge sider er i besittelse av mye, mye mer. USA har uttalt at de har 100 tonn av stoffet på lager. Moskva har ikke frigitt noen tall, under henvisning til at det er en statshemmelighet, men de fleste beregninger anslår Russlands lager til ca. 150 tonn.

Hele poenget med Disposisjon av Plutonium 2000-avtalen, signert av USAs daværende president Bill Clinton og den russiske presidenten Vladimir Putin, var å forsikre seg om at våpen som ble demontert etter den gjensidige avtalen aldri ble bygget opp igjen. Og at selve stridshodet, som er den vanskeligste delen å lage på en atombombe, ikke kunne bli solgt eller stjålet.

Men Bush-administrasjonens budsjettplan for USAs Energidepartement (DOE), som ble framlagt forrige uke, tilsa at byggestart for en omstillingsfabrikk planlagt i Sør-Carolina vil bli utsatt fra juli i år til mai neste år – som er det året den russisk/amerikanske avtalen om trusselreduksjon utløper.

Tøffe ansvarsordninger forlanges av USA

Hovedårsaken til dette tilbakeslaget er at både USA og Russland er svinebundet av ansvarsreglene for amerikanske arbeidere og entreprenører som eventuelt skulle bygge den russiske fabrikken i nærheten av Tomsk i Sibir, og den amerikanske fabrikken i USA. I henhold til betingelsene i disposisjonsavtalen kan ingen av landene starte bygging av sin fabrikk før det andre.

Avtalen fra 2000 sier ingenting om ansvarsforhold, bare at ansvarskravene vil bli utarbeidet ”på et senere tidspunkt”.

Ansatte i administrasjonen ønsker å bruke betingelser fra tidligere atomavtaler, som beskytter amerikanske entreprenører fra praktisk talt alt ansvar i tilfelle ulykke som medfører utslipp av radioaktivt materiale – og litt til. Disse betingelsene, også kjent som Paraplyavtalen ang. samarbeid for trusselreduksjon fra 1992, er så omfattende at Russland ville blitt holdt ansvarlig for alt fra atomulykker til at amerikanske entreprenører faller ned trappen i sitt eget hjem. Russland har overhodet ikke villet godta disse betingelsene.

MOX med tomme lommer

Et helt annet problem er at etter nesten syv års innsats, har Vesten fremdeles ikke greid å hoste opp de ca. 2 milliardene US dollar som russerne sier at de trenger for å bygge og drive omstillingsanlegget. Selv ikke G-8-møtet i Kananaskis, Canada i 2002, hvor medlemmene forpliktet seg til å bidra med 20 milliarder US dollar fordelt over 10 år til russiske demonteringsplaner, har gjort noe utslag. G-8 nasjonen England sa nylig at London kommer til å holde tilbake ethvert bidrag til den russiske MOX-fabrikken inntil ansvarsspørsmålene blir løst.

Ifølge de siste tallene fra den amerikanske regjering, har bare 800 millioner US dollar blitt bevilget til oppføringen av anlegget, som er beregnet til å koste 200 milliarder US dollar.

Originalplanen preget av hastverk

Da president Clintons energiminister Hazel O`Leary i 1997 kunngjorde at USA ville kvitte seg med plutonium, sa hun at man innen 2002 ville kunne bruke det som brensel i spesielle ombygde sivile reaktorer. Men selv før forsinkelsen som ble lagt frem via Bush-administrasjonens budsjett forrige uke ble kjent, var det ikke meningen at den amerikanske fabrikken til nærmere 4 milliarder US dollar skulle begynne å produsere brensel før i 2008. De endelige planene som DOE opererer med går ut på at de skal betale et energiselskapet Duke for at de skal bruke plutoniumet i sine reaktorer.

Spørsmålet om forsinkelse er spesielt delikat og påtrengende i Sør-Carolina, siden DOE allerede har sendt våpenplutonium fra sine andre våpenfabrikker ned til Savannah River Site, et stort anleggsområde i nærheten av Aitkens.

I 2002 ble DOE saksøkt av staten Sør-Carolina i et forsøk på å få stanset disse forsendelsene, men uten hell. Daværende guvernør Jim Hodges sa han ønsket en bindende avtale om at plutoniumet skulle anbringes andre steder, dersom fabrikken ikke blir bygget. Hodges, som erklærte at han ville legge seg i veibanen for på den måten å hindre disse forsendelsene, sa ifølge amerikanske pressebyråer at den nye utsettelsen ”leder meg til den tro at det ikke finnes noen seriøs forpliktelse hos Bush-administrasjonen”.

Photo: www.oakridger.com

Tjenestemenn i DOE sier at planen fortsatt lever i beste velgående.

”Jeg er fullstendig overbevist om at vi kommer til å løse dette”, sa Linton Brooks, visestatssekretær for atomsikkerhet og leder av National Nuclear Security Administration – men han kunne ikke si når.

”Ingen som forteller deg at han kan forutsi hvor lang tid det vil ta, er verd å lyttes til”, sa han i en uttalelse til The New York Times.

Han beskrev det russisk-amerikanske uføret angående ansvarsforhold som ”en fartsdump heller enn et dødsstøt”. Pengene ville ligge på bordet så snart dette punktet i avtalen var klart, mente Brooks.

Men en tjenestemann i det amerikanske utenriksdepartementet vedgikk overfor Bellona Web at ”det innimellom ansvar og detaljer angående finansiering er en mengde andre ting som må ryddes av veien”.

Brooks har i tidligere intervjuer i amerikanske media gitt det ustabile rettssystemet i Russland ansvaret for forsinkelsene vedrørende oppbyggingen av en ansvarsstruktur for håndteringen av plutoniumet.

”Det russiske systemet er fremdeles ikke fritt for korrupsjon”, kunne Brooks fortelle til amerikanske reportere sist måned.

En tjenestemann fra DOA latterliggjorde imidlertid Brooks’ påstand i et intervju med Bellona Web.

”At det russiske rettssystemet er korrupt, er ikke noe nytt, og det er sjokkerende at en mann i Brooks’ posisjon i det hele tatt er overrasket eller avskrekket over dette”, sa tjenestemannen, på betingelse av at han fikk være anonym.

Forestillingen om at administrasjonen har brukt ansvarsspørsmålet for å sikre at det brysomme og vanskelige MOX-programmet avgikk ved en langsom død, ble av Brooks avfeid som ”nonsens, absolutt nonsens”.

Den miljømessige responsen på MOX

Mange miljøvernere og NGOer, Bellona inkludert, protesterer mot å gjøre våpenplutonium om til reaktorbrensel. Dr. Edwin Lyman, senior atomfysiker i Union of Concerned Scientists og tidligere leder av den respekterte anti-plutoniumsgruppen Nuclear Control Institute, basert i Washington, har hevdet at en reaktorulykke ville være mer alvorlig med MOX-brensel enn med vanlig uran, fordi bestanddelene i MOX er farligere dersom de blir frigjort.

I Europa blir noe plutonium gjenvunnet fra utbrent brensel for gjenbruk, noe russene også kunne tenke seg å gjøre.

Atomeksperter i Bellona har lenge sagt at planene for MOX kommer til å etterlate Russland med en fabrikk som fremstiller plutoniumbrensel som – etter at de avtalte 34 tonn våpenplutonium er behandlet – kan gjøre det gjenværende våpenplutoniumet om til reaktorbrensel. Dette kan legge grunnlaget for fremstilling og omsetning av materiale som kan avledes inn i en lukket plutoniumsbrensel-krets, der brukt våpenpplutoniumdrivstoff gjennvinnes for fremtidig bruk, noe som vil utgjøre en enorm spredningsrisiko.

Plutoniumet som blir til overs kan også oppmuntre russerne til å utvikle deres formeringsreaktorteknologi, en teknologi de har hatt på tegnebordet i mange år. Formeringsreaktorer er hovedsaklig reaktorer som blir drevet av sitt eget brukte drivstoff – en slags atomutgave av en Perpetum Mobile. Men teknologien er knapt nok testet og er, ifølge grupper som Bellona og Lymans gruppe, ekstremt risikabel. Det gjenværende plutoniumet kan også bli stjålet av en terrorist- eller militant gruppe, eller avledet inn i et våpenprogram – en mulighet som virker mer sannsynlig tatt i betraktning Russlands oppreklamerte atomvåpenøvelser.

I motsetning til dette, sa en talsmann fra DOE til Bellona Web sist mandag at USA planlegger å grave ned sitt brukte drivstoff, plutonium inkludert.

Planen for fabrikken i Sør-Carolina står også overfor mange hindere. Konsortiumet av entreprenører som DOE valgte, et datterselskap av Duke kraftselskap – Duke, Cogema, Stone og Webster ingeniørfirma som ble dannet spesielt for å konstruere både det russiske og amerikanske MOX-anlegget – hadde til hensikt å oppfylle grensen for radioaktive utslipp ved å skyve målegrensen omtrent åtte kilometer fra fabrikken.

DOE insisterte på at grensen skulle være fabrikkområdets ytterkant, og krevde endringer i sikkerhetsanalysene konsertoriet må legge frem for atomregulerings-komitteén for å oppnå

autorisasjon.