Oslo, 14. september 1999

Kommentarer til Statens forurensningstilsyns redegjørelse over kvikksølvutslipp knyttet til manganindustrien i Norge

Statens forurensningstilsyns (SFT) redegjørelse over utslippsnivåene ved gjenstående enkeltkilder til kvikksølvutslipp i Norge er mangelfull og unøyaktig. Bellona anmoder derfor Miljøvernministeren om å sende redegjørelsen tilbake til SFT, og be om en ny fullstendig redegjørelse. Bellona er også overrasket over SFTs tolkning av forurensningsloven og de konsesjoner som gis i medhold av denne, og ber om at Miljøvernministeren avklarer begrepet forurensning og hvilke tillatelser som faktisk følger av en utslippskonsesjon.

Miljøstiftelsen Bellona har de siste månedene arbeidet for å avdekke de faktiske utslippene av kvikksølv i Norge, såvel lovlige som ulovlige utslipp. Vi så fram til SFTs redegjørelse, og må med skuffelse innse at den langt fra er fullstendig. Selv med våre begrensede muligheter til å finne utslippstall (bedriftenes utslippsrapporteringer til SFT er ikke offentlige), har vi framskaffet opplysninger utover det SFT legger fram i sin redegjørelse. Om SFT bevisst unnlater å gi Miljøvernministeren opplysningene, om de ikke evner å sette opplysningene sammen, eller om de faktisk ikke har de samme opplysningene som Bellona, skal vi ikke spekulere i. Vi vil bare stadfeste at SFT mangler oversikt over kvikksølvutslippene fra industrien i Norge.

SFTs redegjørelse til Miljøvernministeren av 30. august 1999, gir etter vår forståelse ikke noe fullstendig bilde av "utslippsnivåene ved gjenstående enkeltkilder med kvikksølvutslipp i Norge", slik Miljøverndepartementet ba om i sitt brev av 5. August d.å. I det følgende vil vi derfor tillate oss å komme med enkelte kommentarer og korreksjoner, samt påpeke mangler ved den redegjørelsen som ble lagt fram for offentligheten mandag 30. August.

Generelle kommentarer
Hovedbudskapet i redegjørelsen er at utslippene av kvikksølv til luft er redusert med 90%. Etter Bellonas mening er dette lite interessante opplysninger. For det første sier prosentvise reduksjoner ingen ting om forurensningen og effekter og skader av denne, og er derfor heller ikke egnet i forhold til å vurdere hvorvidt det har forekommet en miljøforbedring eller ikke. Som kjent ble målene i de første internasjonale miljøvernavtaler som omhandlet utslipp satt i form av prosentvise reduksjoner. De fleste, både fagfolk og politikere betegner dette som første-generasjons avtaler, og har gått bort i fra denne type mål (blant annet av grunner som nevnt ovenfor). For Bellona er det de totale utslippsmengdene, over år, samt konsentrasjoner i naturen som er det interessante, særlig i forhold til stoffer som ikke brytes ned i naturen i det hele tatt (slik som kvikksølv). Reduksjoner kan si noe om forvaltningens innsats for redusere problemene. Når det nå viser seg, i) at SFT i kvikksølvsaken har vært mer opptatt av å regne seg fram til høye 1985-tall for å kunne rapportere om store reduksjoner enn å faktisk redusere utslippene, ii) tallmaterialet for dagens utslipp inneholder store mangler, og iii) de største industrireduksjonene har inntruffet fordi industrier som Sulitjelma gruber er nedlagt, så våger vi å påstå at reduksjonsprosenten ikke bare er uinteressant og irrelevant, men feilinformasjon til befolkningen (folk flest blir lurt til å tro at dagens utslipp er bagatellmessige).

Utslippsnivåene
Tabell 1 som følger vedlagt redegjørelsen, skal gi en oversikt over utslippskilder til luft og/eller vann på over 0,1 kg pr år. Hvorfor inneholder ikke denne tabellen tilførselen til jord? I tillegg synes vi tabellen er svært vanskelig å tolke, da verdiene i kolonnen titulert "Tillatt mengde" ikke er sammenlignbare. Vi håper og tror at SFT, for de av punktkildene som har tillatelse til å slippe ut (etter SFTs redegjørelse 50%), har satt en grense for totalutslipp. I tabellen operere det med vektenhet per luftenhet. Dette gjør at det blir umulig å se om konsesjonen står i forhold til de faktiske utslipp. Vi ber om at tabell 1 utvides og endres, slik at alle større punktkilder, inklusiv krematorier, tas med, og at tallene i kolonnen "Tillatt mengde" oppgis på en sammenliknbar måte. Vi er også overrasket over hvor bombastisk SFT legger fram sitt tallmaterialet. Bellonas eget arbeid med å kartlegge kvikksølvutslipp, viser at tallene er beheftet med meget stor usikkerhet.

– produkter (side 6)
Produkttallene er, så vidt vi kan se, hentet fra SFT rapport 99:03 Miljøgifter i produkter Data for 1997. I denne rapporten sies det tydelig at "tilførselen til miljøet av miljøgifter fra et produkt kan være svært komplisert å beregne. (…) I denne rapporten er utslippsmengde i hovedsak oppgitt for årets omsetningsmengde". Med andre ord er utslipps- og utlekkingsmengdene ikke beregnet, det er estimat over omsetning som er tatt med. I tillegg er det en mengde produkter som kan inneholde kvikksølvbatterier, som i dag ikke er med i kartleggingen. Eksempler på dette er importerte leker der batteriet sitter i produktet, spillende kort, elektrisk utstyr mv., der det ikke er noe krav til produktdeklarasjon. Vi lurer også på hvordan utslipp fra tannleggekontorer er målt. Forskriften som pålegger amalgamavskillere er forhåpentligvis fulgt opp av de fleste tannleger, men tall fra Sverige tyder på at avskillerne ikke blir tømt ofte nok, noe som svekker funksjonen og dermed havner svært store mengder i avløpsvannet. Vi vil gjerne ha en forklaring på hvordan man har beregnet seg fram til utslippstallene fra tannklinikker (25 kg utslipp til vann i 1998), samt hvordan man vet at avfallet fra amalgamavskillerne er levert til godkjent spesialavfallsmottak (og ikke går i det vanlige husholdningsavfallet).

Redegjørelsen gir på side 7 et klart inntrykk av at både kvikksølvholdige batterier og lysstoffrør blir samlet inn og håndtert slik det er foreskrevet i spesialavfallsforskriften. Også tabell 3 er med på å stadfeste dette inntrykket. Samtidig viser avfallsstatistikken, enten den hentes fra NORSAS eller SSB, at kun 25% av spesialavfallet fra husholdninger blir levert inn til godkjent spesialavfallsmottak. Hvor havner kvikksølvet i de resterende 75% av husholdningsavfallet, les batterier, lysstoffrør, sparepærer?

– avfallsforbrenning (side 5)
Tallene fra avfallsforbrenning på konstant 50 kg i året, virker heller ikke troverdig, så lenge vi vet at mengden produkter som inneholder kvikksølv nå kan være økende (sparepærer, oppladbare batterier), og så lenge tabell 2 i SFTs redegjørelse viser en oversikt over "avfallsforbrenningsanlegg som rapportere kvikksølvutslipp til luft og/eller vann større enn 0,1 kg pr år. Betyr det at ikke alle rapporterer? Hva med tilførsler til jord fra deponier? Vi vil ha en oversikt over målte kvikksølvutslipp til jord, luft og vann fra alle forbrenningsanlegg og avfallsdeponier i Norge.

Krematoriene er en sak for seg. Her vet vi at det var innledet en dialog allerede i 1992/-93, og fortsatt er det verken gitt utslippstillatelser eller satt krav om innstallering av renseanlegg. Hva er det SFT venter på? Hvorfor slipper krematoriene unna? Forurensningsloven stadfester at enhver forurensning er ulovlig, med mindre man har fått tillatelse (gjennom konsesjon eller forskrift eller liknende). Og som SFT selv skriver i sin redegjørelse, så er det "mulig å installere renseanlegg slik som det er blitt gjort i Sverige" (sitat fra siste avsnigg, side 6).

– industri
Miljøstiftelsen Bellona har ikke tilgang til tilstrekkelig informasjon til å kunne sjekke det tallmaterialet som SFT legger fram. Men etter dialog med nåværende eier av mangansmelteverkene i Sauda og Porsgrunn, vet vi at utslippsmengden har vært betydelig høyere enn det som tidvis, på frivillig grunnlag, har blitt rapportert til SFT. Vår vedlegg 1 til dette brevet viser våre utregninger, basert på det faktiske malmforbruket på de to verkene. Disse opplysningene er i følge ledelsen i Eramet Norge, gitt SFT. Kort oppsummert innebærer dette at grafen på side 2 i SFTs redegjørelse er feil, i det de oppgitte mengdene kvikksølvutslipp til luft fra industri for 1990, 1993 og 1998 fra mangansmelteverkene er tilsvarende eller høyere enn de tallene som er oppgitt. I tillegg kommer utslipp fra kloralkalifabrikk, sementfabrikk og Norzink (ikke 1998). Se vedlegg 1 for en nærmere beskrivelse av hvordan våre utregninger er foretatt. Disse beregningene er også oversendt SFT, etter forepørsel. Og når tallene fra disse tre bedriftene er såpass feil, hvordan skal vi da kunne stole på "resten"? Det viser seg også at bedrifter som legges ned (les: Borregaard) har store utslipp også etter nedleggelse. Er dette lovlige utslipp?

SFTs håndheving av forurensningsloven
På side 7, skriver SFT at "bedriftene i utgangspunktet har tillatelse til utslipp som følger av virksomheten. Dette gjelder også utslipp som ikke er uttrykkelig regulert i tillatelsens vilkårsdel, for eksempel av kvikksølv, men da begrenset til det omfang man la til grunn ut fra opplysninger som forelå for forurensningsmyndighetene da vedtakene ble fattet". Seinere, i 9. avsnitt på side 7, skriver SFT at "Det tillatte omfang vil her være begrenset av det som fremkom ved behandling av søknaden og som for øvrig må anses forutsatt da vedtaket ble fattet. Utslipp som klart overstiger et slikt omfang vil ikke være omfattet av tillatelse og vil således være i strid med forurensningloven § 7".

Hvis Bellona forstår dette riktig, innebærer det at hvis SFT har visst om utslipp av et eller annet stoff, som de ikke begrenser i utslippstillatelsen, så er dette utslippet tillatt. I den konkrete saken, som angår de tre mangansmelteverkene i Norge, virker det som om verken SFT eller bedriftene har vært klar over luftutslipp av kvikksølv da utslippstillatelsene ble gitt. Etter SFTs tolkning er de nå kjente kvikksølvutslippene da ulovlige. SFT trekker ikke denne konklusjonen i første avsnitt under "Videre oppfølging" på side 8. Hvis derimot SFT har kjent til utslippene, så er de lovlige. Hvis de har kjent til utslippene, hvorfor er de da ikke regulert? Kvikksølv er en miljøgift som forurenser "selv i små mengder". Det er satt utallige mål, nasjonalt og internasjonalt, om å redusere og sågar stanse utslippene. Har ikke SFT en plikt til å følge opp Stortingets vedtak? Vi kan ikke være bekjent av å ha et forurensningstilsyn som ikke regulerer utslipp av slike stoffer, når de er kjent.

Vi vil også tillate oss å bemerke at SFTs tolkning av forurensningsloven og egen konsesjonsgiving er og kan være svært vanskelig å forholde seg til. Hvordan skal bedriftene vite, i ettertid, hva SFT kjente til da konsesjonen ble gitt?

Avsluttende merknader
SFTs redegjørelse bærer sterkt preg av å være et forsvarsskrift for egne handlinger. Bellona sitter igjen med en rekke spørsmål, som vi på det sterkeste anmoder Miljøvernministeren om å få svar på. Vi vil også bemerke at avsnitte på side 8 som omhandler overvåkingsresultater, tyder på at SFT ikke er klar over at kvikksølv blir værende i naturen men har evnen til å fraktes over store avstander. Bellona ønsker en oversikt over hvor Norges store utslipp av kvikksølv har tatt veien. Vi vet at det er funnet forhøyede verdier i så vel arktiske strøk som på Svalbard, selv om det per i dag ikke er påvist i for eksempel Kvinesdal.

Det overrasker oss at SFT ikke går grundigere inn på egen saksbehandling og de konsesjoner som er gitt til de tre mangansmelteverkene i Norge. Vi skal ikke her repetere det vi har bedt Riksrevisjonen vurdere, men tillater oss å minne om at da daværende eier Elkem (Sauda og Porsgrunn) i 1994 redegjør for kvikksølvutslipp til luft på mellom 5 og 6 kg, opplyser ikke SFT om at slike utslipp i henhold til forurensningslovens § 7 er ulovlig med mindre særskilt tillatelse etter § 11 foreligger. Når bedriften i Porsgrunn i egenrapporteringen for 1998 rapporterer om utslipp på 17,6 kg kvikksølv, kommer det heller ingen reaksjoner på ulovligheten i dette utslippet fra SFT. SFT reagerer først når Eramet i brev av kommer med prognoser for høyere kvikksølvutslipp grunnet endring av malmsammensetningen, ved å sette en frist for å søke om utslippstillatelse. Såvidt Bellona er kjent med, gir forurensningsloven ingen hjemmel for å tillate utslipp uten konsesjon. SFT har dermed ingen mulighet til å sette en frist for konsesjonssøknad slik det gjøres i brev av 16. juni 199 uten at de samtidig gjør det klart at utslippene er ulovlige og bør stanses. Bellona anser dette som en stilltiende aksept for utslipp av en av de høyest prioriterte miljøgiftene. Vi finner det også underlig at SFT ikke ser på de to øvrige mangansmelteverkene, og spør seg selv hvorfor ett skal kunne slippe ut 100 kg kvikksølv til luft pr år, mens de to andre i teorien ikke slipper ut noe. Vi ber om å få en redegjørelse for en slik forskjellsbehandling av norsk industri, og venter med interesse på den miljøfaglige begrunnelsen for hvorfor utslipp på 100 kg kvikksølv er akseptabelt i Kvinesdal, mens utslipp av 50 kg kvikksølv i Porsgrunn er uakseptabelt.

Vi vil med dette, på det sterkeste, anmode Miljøvernministeren om å be om en fullstendig redegjørelse fra SFT både på de totale utslippene av kvikksølv i Norge, og SFTs håndtering av slike utslipp. Vi ber også om at Miljøvernministeren klargjør hva som ligger i begrepet forurensning, og hvilke rettigheter og plikter som gis en bedrift gjennom en utslippstillatelse.

Vedlegg: Oversikt over utslipp fra mangansmelteverkene i Porsgrunn og Sauda.