Nyheter

Kan den blå åkeren redde oss?

Enorme muligheter finnes i havet. Mer av maten og energien vår må komme herfra.
Enorme muligheter finnes i havet. Mer av maten og energien vår må komme herfra.
Bellona

Publiseringsdato: 17. november, 2015

Jorda er den blå planeten. Det finnes store muligheter i å gjøre oss bedre nytte av saltvannet.

Når man ser jorden fra verdensrommet, er den blå. Over 70 prosent av overflaten er dekket av vann. 97,5 prosent av dette vannet er salt. Om man også trekker fra vannet som er bundet som snø og is, er bare én prosent av vannet på jorda tilgjengelig for mennesker og dyr.

I tillegg til ferskvann er også matjord et knapphetsgode: Bare 3,1 prosent av jordens overflate er dyrkbar. Og tallet synker. På grunn av utarming, pakking, erosjon, forurensing, saltinnhold har over en tredjedel av dyrkbar jord blitt ufruktbar i løpet av de siste 40 årene.

Klimaendringene eskalerer denne utviklingen, og vil at tørke og flom vil ødelegge avlinger og gjøre landbruk vanskeligere. Samtidig vil det bli enormt mange flere munner å mette.

 

Skjell og tare på menyen

Dette høres ut som et riktig dystopisk scenario. Men det behøver det ikke å være. Kanskje blir det ikke nok matjord til alle. Men det er fullt mulig å dyrke mat i havet!

I dag kommer bare 2  prosent av energien vi spiser fra havet. Og de artene vi driver oppdrett av er høyt oppe i næringskjeden. Laks er for eksempel en stor rovfisk som krever mye fôr. Slik kan det ikke fortsette.

Mat fra havet er mer ressurseffektivt enn landbasert matproduksjon. Dersom jordkloden skal ha nok mat til 11 milliarder mennesker må vi derfor dyrke mye mer mat fra havet, og langt mer variert. Ved å spise arter lenger nede i næringskjeden, blir sjømat enda mer energieffektivt og setter et enda lavere klimaavtrykk. I tillegg til laks og torsk, må også små fisk, skalldyr, skjell, tang og tare på menyen.

Reine_Lofoten Credit: Bellona

Flere arter kan leve sammen

Bellona har i mange år jobbet for integrert havbruk. Det betyr at man dyrker flere arter sammen ved samme anlegg. Et lite økosystem i miniatyr, der arter fra forskjellige nivåer i næringskjeden lever lever sammen. Da vil avføringen fra fisken og fôret som fisken ikke spiser, bli næring for arter lenger ned i næringskjeden – som blåskjell og alger.

Slik kan avfallet fra én art bli en ressurs til å dyrke ny biomasse, uten å bruke knapphetsressurser som matjord og ferskvann. Denne biomassen kan igjen brukes til fiske- og dyrefôr: Lokalproduserte og fornybare fôringedienser som kan erstatte mer langreiste fôrråvarer som ansjos og soya fra Sør-Amerika.

Bellona og Lerøy har gjennom selskapet Ocean Forest forsket på bruk av blåskjellmel i fiskefôr. De foreløpige resultatene viser at fisken vokste like bra på blåskjellfôret som det «vanlige» fiskefôret.

 

Alger i drivstoff og solceller?

Alger utgjør størstedelen av jordas biomasse. De vokser raskt, er enormt ressurseffektive og trenger bare CO2, næringssalter, sjøvann og sollys for å vokse.

Alger er geniale fordi de tar opp CO2 og nitrogen, som vi ønsker å bli kvitt. Samtidig binder de opp ressurser som ellers hadde gått tapt, som fosfater. Slik kan algene både rense havet, resirkulere næringsstoffer og trekke CO2 ut av atmosfæren. Etterpå kan de blibrukes til å lage bioenergi eller biodrivstoff. I sommer ga det amerikanske energidepartementet 18 millioner dollar til forskning på nettopp dette.

Vi kjenner ennå ikke alle mulighetene som finnes i algenes verden. Men vi vet at de kan brukes til mat, medisin, gjødsel, fôr og biodrivstoff. Alger er naturens mest vellykkede organisme når det gjelder å utnytte sollyset. Derfor studerer forskere ved NTNU om alger også kan bli morgendagens solceller.

Også Norge har store muligheter. Vi har rikelig med kyst og mye kompetanse innen havbruk og offshore-installasjoner. Vi håper derfor at den norske regjeringen vil satse langt mer på dyrking av arter lenger ned i næringskjeden, som alger og skjell. Det er viktig fra et klimaperspektiv!

Fremtiden kommer med nok av utfordringer. Men jammen er det mange spennende muligheter også.

 

Denne teksten ble først publisert i nettmagasinet Harvest 16.11.2015.