Forskjellige parasitter forårsaker betydelige helseproblemer og dødelighet for både oppdrettslaks og villaks. I dette avsnittet tar vi for oss miljøeffektene av de forskjellige behandlingsformene for parasitter. Vi konsentrerer oss om lakselus, Lepeoptheirus salmonis, og Skottelus, Caligus elongatus, som begge tilhører familien Caligdae i klassen hoppekreps (Copepoda), heretter kalt bare lus. Behandling av luseinfisert oppdrettsfisk kan deles i tre hovedkategorier, som gjerne brukes i kombinasjon: Leppefisk, bademidler, og medisinpellets. Den første, leppefisk, har få miljøulemper, men visse begrensninger ved praktisk bruk. De to andre påfører fisken og det marine miljø giftige stoffer, og må derfor grundig evalueres med tanke på miljøeffekter. I tillegg har det tidligere vært vanlig å behandle fisken med hydrogenperoksyd, som forholdsvis lett brytes ned til oksygen og vann. Problemet er imidlertid at behandlingen bare fjerner lusa fra laksen uten nødvendigvis å ta livet av den. Dermed kan parasittene komme tilbake til anlegget, eller enda verre, smitte villaks. I Norge er hydrogenperoksyd helt ute av bruk (Treasurer og Grant, 1997).

Siden spredning av lakselus fra oppdrettsanlegg til utvandrende villsmolt regnes for å være et sentralt miljøproblem i fiskeoppdrett, må man gjøre avveininger mellom to forskjellige miljøproblemer. Foreløpig er en viktig del av løsningen på luseproblemet effektiv kjemoterapeutisk behandling, som i sin tur skaper et annet miljøproblem, nemlig forurensning av det marine miljø.Vi vil i det følgende gjennomgå dokumenterte og antatte miljøeffekter av de vanligste lakselusmidlene, og basert på tilgjengelige forskningsresultater gi leseren et bilde på hvordan kjemikaliene opptrer i miljøet, da særlig med tanke på giftighet, varighet og helseeffekter.Videre vil kapitlet beskrive hvilke muligheter som ligger i biologisk bekjemping med leppefisk samt gjøre greie for hvordan bruken av legemidler ellers kan begrenses. Kapitlet avsluttes med en diskusjon rundt de vanskelige avveininger som ligger i lusebehandling.

Om å vurdere miljøeffekter av legemidler mot lakselus

Vurderingen av hvilke miljøeffekter de ulike legemidlene mot lakselus har, er ingen enkel oppgave. Det finnes ingen standardisert metode for forsøksdesign og måling av stoffenes nedbrytbarhet, og flere forsøk med samme stoff kan derfor gi forskjellige halveringstider. Det er følgelig svært vanskelig å sammenligne ulike stoffer med tanke på miljøegenskaper. Når produsentene av legemidler søker godkjenning for sine produkter hos Legemiddelverket, innhenter Legemiddelverket en miljøvurdering av stoffet fra SFT. SFT får tilgang til produsentenes miljødokumentasjon og skriver en kort vurdering basert på dette. På grunn av manglende standardprosedyrer for testing og dokumentasjon må SFT i hvert tilfelle skjønnsmessig vurdere om den innsendte dokumentasjon er tilstrekkelig, og eventuelt etterspørre ytterligere dokumentasjon. Av hensyn til produsentenes behov for beskyttelse mot konkurrenters eventuelle kopiering av selve produktet, eller kopiering av dokumentasjonen, returnerer SFT dokumentasjonen uten noen form for offentliggjøring. Det er derfor helt opptil produsentene hva de ønsker å offentliggjøre, og som ikke-statlig organisasjon, er Bellona prisgitt produsentenes offentlighetspolitikk i vår søken etter dokumentasjon. Dette gjenspeiles trolig i dette kapitlet ved at enkelte stoffer er beskrevet mer detaljert enn andre. Vi har i en viss grad måttet basere oss på sekundære kilder, som SFT eller skotske myndigheters vurdering av miljødokumentasjon, samt presentasjoner fra legemiddelprodusenter. Nylig trådte den nye “Lov om retten til miljøinformasjon” i kraft. Denne loven vil gi alle rett til innsyn i selskapers miljødokumentasjon omkring produkter eller utslipp.

Legemidler til bruk mot lakselus i Norge (Statens Legemiddelkontroll, 2000):