Bakgrunn
I november 1998 tok SFT initiativ til en revisjon av utslippstillatelsene innen primær aluminiumsbransjen. Hovedbegrunnelsen for å endre utslippstillatelsene var følgende:

– Resipientvurdering ved det enkelte verk

– Oslo og Paris Konvensjonens (OSPAR) anbefaling om utslippskrav til aluminiumsbransjen,

– Nye og strengere krav til deponier

– Implementering av EU direktiv 96/61/EF ”Integrated Pollution Prevention and Control (IPPC),

– Stortingsmelding nummer 58 (1996-97) ”Miljøpolitikk for en bærekraftig utvikling”, som forutsatte at utslipp av visse miljøgifter, herunder PAH, skulle reduseres vesentlig innen 2010.

Denne prosessen resulterte i at SFT besluttet å endre utslippstillatelsen for Hydro Aluminium, Årdal Metallverk, ved å fastsette nye utslippsgrenser for utslipp av PAH, fluor, SO₂ og støv. I SFTs vedtak av 2. mai 2000 heter det blant annet at ”SFT har funnet det riktig å behandle verkene likt av hensyn til internasjonale forpliktelser” og at ”SFT vurderer miljøbelastningen ved dagens Søderbergovner som så stor at de skjerpede kravene kan forsvares selv om disse vil medføre betydelige kostnader for bedriften”.

Hydro Aluminium klaget på avgjørelsen, og ønsket å drive Søderberganlegget med datidens utslippstillatelse frem til 2010. Miljøverndepartementet avviste klagen i vedtak av 2. august 2001. I vedtaket la Departementet blant annet vekt på OSPAR konvensjonens rekommandasjon for utslipp til luft og ønsket om reduserte utslipp fra aluminiumsproduksjon da bedre teknologi var tilgjengelig. Bellona kan ikke se at saken har endret karakter de siste fem årene, og forventer derfor at SFT og Miljøverndepartementet støtter opp om sine egne vurderinger.

OSPAR konvensjonen
OSPAR-konvensjonen er et folkerettslig forpliktende miljøsamarbeid for beskyttelse av det marine miljø i det nordøstlige Atlanterhav. Den er undertegnet av miljøvernministre i 15 land og trådde i kraft i 1998. Norge er et av landene som har undertegnet konvensjonen, som blant annet omhandler utslipp av miljøskadelige stoffer rundt Nordsjøen. Norge var ansvarlig for å foreslå tiltak for aluminiumssektoren i OSPAR. I 1997 arrangerte SFT et OSPAR seminar vedrørende temaet, der også Hydro Aluminium var representert. Møtet la grunnlaget for utslippsgrensene i OSPARs rekommandasjon 98/1 som omfatter utslippsverdier for aluminiumsbransjen. Utslippsgrensene gjelder fra og med 1. januar 2007. Hvis mulig forpliktet OSPAR landene seg til å overholde utslippsgrensene fra og med 1. januar 2005.

Bellona mener det vil være svært uheldig dersom Norge gir dispensasjoner utover internasjonale utslippsgrenser Norge selv har anbefalt. I SFTs oversendelse av Hydros klagesak til Miljøverndepartementet av 28. august 2000 heter det seg at ”Norske miljømyndigheter er bundet av de vedtak som fattes i OSPAR. Det er riktignok en anbefaling, men det forventes at landene følger opp de vedtak som er fattet”. Dette ligger som nevnt også til grunn for Miljøverndepartementets klagevedtak. Bellona kan ikke se at disse realitetene har endret seg i løpet av de siste fem årene.

Forvaltningsmessig praksis og SFTs rolle som fagetat

Ved utslippstillatelser eller omgjøringer etter henholdsvis forurensingslovens §§ 11 og 18 skal forurensningsmyndighetene kunne gjøre en vurdering av de forurensningsmessige ulemper ved tiltaket sammenholdt med de fordeler og ulemper som tiltaket for øvrig vil medføre. Selv om dette innebærer en adgang for SFT til å vurdere og eventuelt vektlegge de samfunnsmessige fordeler tiltaket medfører er denne adgangen på langt nær uttømmende. Om denne vurderingen uttaler lovens forarbeider:

”Når forurensningsmyndighetene på denne måten går utenfor det området hvor de er spesielt sakkyndige, må saksbehandlingen bli tilsvarende omhyggelig. Bl.a. kan det bli nødvendig med uttalelse fra andre sakkyndige og samarbeid med andre berørte myndigheter” (Ot. prp. nr. 11 1979-80 side 26).

SFT har ved mange anledninger lagt meget stor vekt på andre hensyn enn de forurensningsmessige, når søknader om dispensasjoner eller utsettelse av utslippskrav er blitt behandlet. Eksempler på dette finner vi blant annet i saker som omhandler utslippstillatelser ved Peterson Linerboard, Fundia Armeringsstål og Rio Doce. Forarbeidenes presisering av at saksbehandlingen må være spesielt grundig når forurensningsmyndigheten går utenfor sitt sakkyndige område har nær sammenheng med forvaltningsloven § 17 første ledd som pålegger forvaltningsorganet å påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Bellona betviler at ingeniører og naturvitere er de rette til å gjøre vurderinger knyttet til for eksempel tap av arbeidsplasser eller andre økonomiske forhold. SFT påpekte selv dette i sin høringsuttalelse til forurensningsloven, jf. Ot. prp. nr. 11 1979-80 side 26.

Seksjonssjef Siri Sorteberg, i SFTs seksjon for kjemikalier og metallurgisk industri uttale 23. februar til Dagens Næringsliv at ”Hvis vi får en ny søknad, vil vi gi den en grundig behandling. Vi vil se på alle forhold knyttet til søknaden, også samfunnsmessige vurderinger som betydningen for arbeidsplasser” (http://www.dn.no/forsiden/politikkSamfunn/article726788.ece). Bellona mener at det tilligger Miljøverndepartementet å gjøre de politiske avveiingene mellom ulike hensyn som miljø, sysselsetting og så videre. SFT rolle som fagorgan bør være å levere miljøfaglige innspill. Tilsvarende kan fagorgan som Aetat, Norsk institutt for by og regionsforskning og andre levere faglige innspill på sine respektive fagområder. Slike vurderinger må ta for seg hva en nedleggelse av bedriften 10 måneder tidligere vil føre til utover det at enkelte av bedriftens ansatte da vil miste sitt arbeid tidligere. I denne konkrete saken bør SFTs vurderinger naturligvis være de samme som for seks år siden, da sakens realiteter ikke har endret seg.

Bellona vil også minne om at OSPAR konvensjonens retningslinjer for aluminiumsbransjens utslipp til luft ble vedtatt så tidlig som i 1989. I SFTs oversendelse av Hydro Aluminiums klage til Miljøverndepartementet av 28. august 2000 anføres det ganske riktig at ”det ikke bør komme som en overraskelse (på bedriften Bellona anmerker) at SFT ville følge opp krav til Søderbergseriene i tråd med OSPAR vedtak 98/1”. Bedriften og Årdalssamfunnet har med andre ord nå hatt 17 år på seg til å iverksette tiltak for omstilling eller oppgradering av bedriften. Norske forvaltningsmyndigheter kan ikke omgjøre egne vedtak fordi en bedrift har tatt det valget å ikke videreføre drift ved en forurensende produksjonslinje. Dette vil gi et signal om at dispensasjon fra rensekrav vil bli gitt bare man venter lenge nok med å overholde rensekrav og bortfall av arbeidsplasser nærmer seg. En slik praksis er åpenbart ikke i samfunnets interesse og vil slå beina under enhver troverdighet hos forvaltningen. Bellona vil synes det er forunderlig dersom norske miljømyndigheter er villige til å ofre de prinsipper som de så tydelig fremhevet i forbindelse med fastleggelsen av de internasjonale utslippskravene som ble satt i 1998 for en fortsatt drift på kun 10 måneder. Dette gir liten troverdighet når Norge forsøker å påta seg en rolle som miljøpådriver i internasjonale fora.

Konklusjon
Med utgangspunkt i det ovennevnte mener Bellona det er unaturlig at søknaden om dispensasjon fra rensekrav ved Hydro Aluminium Årdal Metallverk godtas. I SFTs oversendelse av Hydros klage til Miljøverndepartementet av 28. august 2000 heter det at ”SFT kan ikke se at det i klagen er fremsatt nye argumenter i saken, og anbefaler at vedtaket av 2. mai opprettholdes i sin helhet”. Heller ikke denne gangen har det fremkommet nye argumenter i saken. Bellona tar det som en selvfølge at Hydro Aluminiums søknad også denne gangen avslås på bakgrunn av Norges internasjonale forpliktelser under OSPAR konvensjonen og vanlig forvaltningsmessig praksis.

Oslo 05.07.2006

Med vennlig hilsen

for Miljøstiftelsen Bellona

Marius Dalen