Etter en omfattende høringsrunde har Miljøverndepartementet nå mottatt SFTs forslag til endringer i forskriften for avfall fra elektriske og elektroniske produkter. Forslaget oppfyller ikke intensjonene i EUs WEEE-direktiv (Waste of Electrical and Electronic Equipment), som setter klare krav til finansiering av kasserings- og returordninger for EE-avfall (se faktaboks). I henhold til EU-direktivet skal det legges til rette for et individuelt produsentansvar på elektriske og elektroniske produkter:

”In order to give maximum effect to the concept of producer responsibility, each producer should be responsible for financing the management of the waste from his own products.”

WEEE-direktivet

På godt norsk betyr det at den enkelte produsent eller importør skal betale de kasseringsutgiftene deres egne produkter medfører. Bellona tror at enten har ikke SFT forstått hva et individuelt produsentansvar innebærer, eller så er forslaget et resultat av aktiv lobbyvirksomhet fra returselskapene sin side for å opprettholde sin tilnærmede monopolsituasjon i forhold til avfallsinnsamling. Når først EU har skjønt hva forurenser-betaler-prinsippet betyr, og i tillegg lovfestet det i WEEE-direktivet, er det synd at Norske myndigheter ikke ser ut til hverken å forstå eller ville iverksette et prinsipp norske regjeringer har kjempet for internasjonalt i en årrekke.

Ingen reell valgfrihet
Forslaget til SFT åpner for at produsentene selv kan samle inn og håndtere sine egne produkter, i stedet for å knytte seg til en kollektiv returordning. Dette medfører etter Bellonas mening en rekke ulemper, noe som gjør at valgfriheten ikke blir reell. Produsenter som ikke ønsker å knytte seg til kollektive returordninger kan ikke kreve at forhandlere sorterer ut produkter av et bestemt merke fra alle andre. Det er vanskelig å få tak i hvordan SFT da mener det er mulig å sørge for innsamling av egne produkter. I tillegg blir aktører som ønsker en individuell returordning pålagt å være med på finansieringen av kollektive returselskaper for å dekke kostnader knyttet til avfall fra EE-produkter. Dette gjelder både kostnader for alle allerede produserte produkter, samt kostnader for alt EE-avfall som det ikke er mulig å knytte til en eksisterende produsent.

Alt legges med andre ord til rette for at innsamling av egne produkter skal være så lite økonomisk attraktivt som overhodet mulig. Det ser, etter Bellonas mening, ut som returselskapene har vunnet kampen om returordningene. Konkurransetilsynet påpeker i sin årsberetning for 2004 at manglende konkurranse gjør dagens returordninger dyre for samfunnet og for forbrukere. Denne mangelen på konkurranse gjør at returselskapene i dag alltid får sine kostnader dekket. Dermed er det fare for at returselskapenes tjenester prises for høyt og at forbrukerne belastes hele kostnaden ved returordningene, i stedet for at kostnadene deles mellom forbrukere og produsenten.

Ikke en miljøforskrift
Bellona påpekte i sin høringsuttalelse i saken at det må gis incentiv både til innsamling av avfall, pluss at produsentene reduserer produktenes miljøbelastning gjennom hele livsløpet. Det innebærer at miljøgebyret som finansierer returordningene må være avhengige av de enkelte produktenes miljøegenskaper og ikke bare produsert eller importert volum. Produktenes miljøkvaliteter skal utløse et miljøgebyr som må fastsettes på bakgrunn av de faktiske kostnadene ved avfallshåndtering og sluttbehandling av ethvert produkt. Dette vil gi incentiv til å utvikle nye produkter med stadig lavere miljøbelastning. Forslaget til SFT ignorerer dette aspektet, og er dermed helt i utakt med hva som menes med individuelt produsentansvar i WEEE-direktivet.

SFT setter i sitt forslag krav til at det skal samles inn en viss vektprosent av den totale mengden produkter som kasseres. Det settes ikke krav til innsamlet vektprosent av hver enkelt fraksjon av EE-produktene, det vil for eksempel si ulike materialer eller substanser. Bellona pekte i sin høringsuttalelse på at f.eks. kvikksølvholdige lyskilder, som til tross for å utgjøre en liten andel av det totale EE-avfallet, representerer en betydelig miljørisiko. Av dette ble det kun ble samlet inn 53 prosent i 2003. Det tilsier at rundt 70 kilo kvikksølv fra denne fraksjonen er på avveie, selv om det finnes teknologi som kan håndtere slikt avfall på en miljøriktig måte. Dersom SFTs forslag støttes av Miljøverndepartementet betyr dette fortsatt innsamling av de største materialfraksjonene, mens man kan utelate små fraksjoner som inneholder miljøgifter og farlig avfall som setter større krav til forsvarlig avfallsbehandling.

Kan klages inn for ESA
Bellona avventer nå Miljøverndepartementets avgjørelse. Dersom ikke forurenser-betaler-prinsippet blir innført for EE-avfall i Norge på lik linje med EU, vil Bellona klage norske myndigheter inn til overvåkingsorganet ESA for traktatsbrudd. SFTs forslag er ikke i samsvar med intensjonene i WEEE-direktivet, noe Kommisjonen lett vil kunne identifisere. Og sier Kommisjonen ”hopp”- så hopper også ESA