Regjeringens fire hovedmål som legges til grunn for dette er etter Bellonas oppfatning fornuftig valgt og innebærer:

1. En verdiskapende og lønnsom mineralnæring med god vekstkraft.

2. Norsk mineralnæring skal være blant verdens mest miljøvennlige og aktivt søke fremtidsrettede løsninger.

3. Forutsigbar og effektiv saksbehandling skal være en rettesnor for alle statlige, regionale og kommunale myndigheters praktisering av regelverk overfor næringen.

4. Vekstkraften i næringen skal styrkes gjennom fortsatt satsing på mineralkartlegging, tilgang på informasjon om norske mineralressurser, bedre ressursplanlegging, fortsatt utvikling av mineralforvaltningen og satsing på kunnskap og tilgang på kompetent arbeidskraft.

Bellona er glade for at Nærings- og handelsdepartementet (NHD) har valgt å legge stor vekt på beskrivelsen av hvilke miljøhensyn som skal tas både før, under og etter et mineralutvinningsprosjekt. Departementet fortjener ros for å ha tatt inn viktige tema som revegetering og rehabilitering av økosystemer etter endt drift, og for å stille krav om at muligheten for tilbakefylling av avgangsmasser skal vurderes, slik Bellona lenge har oppfordret til.

Strategien fanger også opp behovet for opprustning av forskningsmiljøer og utdanningsinstitusjoner på en god måte, men presenterer virkemidler som er svært mangelfulle. For eksempel er det i beste fall naivt å innbille seg at to professorater skal kunne dekke alle de mineralfaglige områdene som Norge i dag har behov for å løfte seg selv på. Like naivt er det å tro at dagens norske gruveindustri har økonomiske muskler og nødvendige insentiver til å finansiere og organisere denne forskningen på egen hånd. Skal Norge gjenreises som en betydelig gruvenasjon forutsetter dette en offentlig forskningsinnsats i en helt annen skala enn hva som beskrives i mineralstrategien.

På et kritisk punkt svikter som nevnt strategien totalt og fullstendig: I den innledende analysen pekes det på stadig minkende geologiske mineralressurser, samt behovet for mer effektive systemer for resirkulering av mineraler gjennom urban mining. Likevel unnlater strategien å legge frem en plan for hvordan dette skal gjennomføres. Mens man i vårt naboland snakker om hele Sverige som gruveområde og det periodiske system som produkt ser man i Norge ikke lenger enn til nærmeste fjellknaus når man skal finne råstoff til fremtidens mobiltelefoner og boligbygg. Å overse betydningen av urban malm i beskrivelsen av fremtidens mineralindustri går ikke an. I svensk gruveindustri inngår allerede ee-avfall og annen urban malm som råstoff i fremstillingen av ulike mineralprodukter. Dette vil bli stadig viktigere, også i Norge. Å øke norsk gruveutvinning som et svar på økende internasjonal etterspørsel uten å samtidig legge til rette for økt resirkulering blir som å tisse i buksen for å holde varmen. Det er perspektivløst og uansvarlig.

Bellona har lenge påpekt en manglende helhetstenkning innenfor norsk næringspolitikk og lav bevissthet om viktige ressursspørsmål. Den lange ventetiden og de mange utsettelsene som både utformingen av nasjonale strategier for avfallshåndtering, biogass og mineraler er et uttrykk for dette. Mineralressurser er ikke fornybare. Det er derfor ikke mulig å snakke om en bærekraftig utvikling som ikke effektivt resirkulerer essensielle mineralråstoffer. Et fremtidig samfunn som har etablert lukkede kretsløp for disse stoffene kommer ikke av seg selv. Det forutsetter en styrt politikk.

Norge trenger derfor en tilleggsutredning som beskriver hvordan fremtidens mineralnæring skal inkorporere urban malm som råstoff i fremstillingen av sine produkter. Denne tilleggsstrategien må blant annet skissere hvordan urbane malmressurser som i dag ligger nedfelt i kasserte produkter, rivningsferdig bygningsmasse og utrangert infrastruktur kan kartlegges på samme måte som norske fjell nå saumfares etter mineralverdier. I tillegg må den beskrive hvordan Norge kan bidra til teknologiutvikling som kan bidra til lønnsom utnyttelse av urban malm på stadig mer ressurs- og miljøeffektive måter.