Hvite sertifikater

02/08-2005

Notat
Hvite sertifikater

Sammendrag
EU-kommisjonen har som målsetning å stabilisere Europas netto sluttforbruk av energi på 1990-nivå. Dette innebærer en reduksjon på 20 prosent i forhold til fremskrivninger av energiforbruket i 2020. For Norge innebærer målsetningen en reduksjon på omlag 30 TWh, fordelt på eiendoms-, industri- og transportsektoren. Bellona regner med at det er realistisk med netto besparelser innen 2020 på henholdsvis 14 TWh i eiendomssektoren, 6 TWh i den landbaserte industrien og 10 TWh ved å utnytte industriell spillvarme. Dette krever implementering av nye virkemidler som gjør det mer økonomisk lønnsomt å iverksette sparetiltak.

Hvite sertifikater blir nevnt som ett mulig virkemiddel for å redusere energiforbruket. Hvite sertifikater defineres som «sertifikater utstedet av en uavhengig tredjepart som bekrefter energisparing hos markedsaktører som en konsekvens av energieffektiviseringstiltak hos sluttbruker». Kort fortalt vil et hvitt sertifikatmarked pålegge den enkelte energileverandør å iverksette årlige sparetiltak tilsvarende en viss prosentsats av sin totale energileveranse. Prosentsatsen fastsettes nasjonalt, og kan økes med årene.

Et hvitt sertifikatmarked vil være kostnadseffektivt i den forstand at de mest effektive sparetiltakene vil bli iverksatt først, uavhengig av hvem som blir tildelt tilskudd gjennom støtteordninger. Et sertifikatmarked vil dessuten være rettet inn mot et konkret miljømål som skal nås, for eksempel én prosent årlig energibesparelse, mens skatter og avgifter ofte fastsettes etter hvor mye inntekter staten trenger. Bellona mener at et hvitt sertifikatmarked gir fleksibilitet i forhold til å bestemme hvilke aktiviteter som skal gjennomføres for å nå et fastsatt miljømål.

1) Bakgrunn
I Norge ble det brukt 82 TWh til drift av norske bygninger i 2003 (Etterstøl et al, 2004). Dette tilsvarer cirka 40 prosent av landets totale energiforbruk utenom energisektorene. Man regner med at det finnes stort potensiale for energisparing i eiendomssektoren. Enova regner med å kunne realisere et sparepotensial på 1,4 TWh innen 2010, fordelt på næringsbygg og boliger (Burud et al, 2003). Dette er en svært konservativ målsetting. Bramslev (2000) hevder at sparepotensialet ligger på rundt 5 TWh innen 2010 og med 8 TWh innen 2020 forutsatt dagens virkemiddelbruk. Det teknisk sparepotensialet er langt høyere, men forutsetter nye virkemidler og rammevilkår. Kommunal- og Regionaldepartementet (2005) opererer med anslag fra 5 til 14 TWh. Bellona mener at det er realistisk med netto besparelser på 14 TWh fra eiendomssektoren innen 2020 dersom de riktige sparetiltakene realiseres. EU ser effektivisering i bygninger som et verktøy både for å oppfylle Kyoto-kravene og for å bedre forsyningssikkerheten, og har vedtatt et direktiv på bygningers energimessige ytelse (EU-kommisjonen, 2002).

Norsk industri slipper ut store mengder spillvarme i form av varmt vann eller luft. Tveiten et al. (2000) anslår den totale spillvarmen fra norsk industri til mellom 30 og 35 TWh/år. Dette stemmer godt overens med Bellonas tidligere anslag på rundt 30 TWh i året (Sauar et al. 1999). Hvor mye av spillvarmen det er mulig å utnytte avgjøres av blant annet temperaturen på spillvarmen, lokalisering i forhold til annen industri eller bebyggelse og utbygging av infrastruktur i området. Prosessindustriens Landsforening anslår det samlede utnyttbare spillvarmepotensialet for treforedlings-, sement, ferrolegerings- og aluminiumsindustrien til i overkant av 9 TWh hvorav 95 prosent kommer fra ferrolegerings- og treforedlingsindustri (PIL, 2002). Dette utgjør langt fra det fulle spillvarmepotensialet fra norsk industri. Ved Essos rafineri på Slagentangen utenfor Tønsberg har man et spillvarmepotensiale på 800 GWh i året, som lenge har vært planlagt brukt blant annet til fjernvarme i Vestfold og produksjon av biomasse til fiskefor (Sundberg, 2005). Tilsvarende tall gjelder for andre anlegg langs kysten, for eksempel Statoils metanolfabrikk på Tjelbergodden og raffineriet på Mongstad. PIL anslår videre det tekniske sparepotensialet innenfor treforedlings-, sement, ferrolegerings- og aluminiumsindustrien i 2002 til 5,3 TWh i året, hvorav 66 prosent er elektrisk og 34 prosent er termisk energi (PIL, 2002).

EU-kommisjonens grønnbok om energieffektivisering fra 2005 har som mål at energiforbruket innenfor EU skal ned på 1990 nivå, noe som forutsetter en reduksjon på cirka 20 prosent innen 2020 (EU-kommisjonen, 2005). I tillegg er et nytt direktiv på trappene hvor man ønsker å pålegge medlemslandene krav om en viss mengde årlig energisparing fra 2007 til 2012 (EU-rådet, 2004). Implementering av et hvitt sertifikatmarket bli nevnt som ett av flere virkemidler for å nå målsetningene knyttet til energieffektivisering. Ett av norsk industris konkurransefortrinn har vært ren og billig kraft. Ved å satse på energieffektivisering frigjør man ren kraft til lave kostnader, og bidrar til å bedre den norske konkurranseevnen. Bellona mener at en realistisk målsetning for Norge vil være en reduksjon i energiforbruket på 30 TWh i forhold til dagens forbruk, fordelt som 14 TWh i eiendomssektoren, 6 TWh i landbasert industri (Energianleggene i industrien faller inn under IPPC-direktivet (EU-kommisjonen, 1996) som setter krav til bruk av beste tilgjengelige teknikk (BAT). Energieffektivitet er en av parameterene for BAT), samt utnyttelse av industriell spillvarme tilsvarende 10 TWh.

2) EU-direktiv Energy end-use efficiency and energy services
Forslaget til EU-direktiv om energieffektivisering hos sluttbruker og energitjenester er juridisk fundert i artikkel 175 Environmental Protection. Dette betyr at det vil bli bindende for Norge gjennom EØS-avtalen. Hovedsakelig har direktivet tre hovedmålsetninger (EU-kommisjonen, 2003):

 

  1. Å fremme kostnadseffektive energieffektiviseringstiltak ved å bruke målsetninger, markedsmekanisker, incentivordninger og lovverk til å fjerne markedsbarrierer.
  2. Å utvikle markedet for energieffektivisering til et kommersielt og selvfinansierende marked.
  3. Å utvikle et marked for energitjenester i motsetning til produkter.

I direktivet anerkjennes det at tilskuddsordninger og avgifter ikke er nok til å utløse potensialet for energieffektivisering innen medlemslandene. Tilskuddsordninger må komplimenteres med langsiktige rammevilkår som ikke er avhengige av bevilgninger over statsbudsjettet og som gir forutsigbarhet for næringslivet når beslutninger skal tas.

EU-parlamentet la frem et forslag til EU-direktiv om energieffektivisering hos sluttbruker og energitjenester 10. desember 2003. Målsetningen er at medlemslandene skal effektivisere én prosent av sitt gjennomsnittlige energiforbruk hvert år fra og med 2006 til 2012, det vil si til sammen seks prosent, fordelt på eiendom, industri og transport. For Norge betyr dette en årlig energibesparelse på 2,27 TWh, dersom vi legger til grunn tall for 2004 (Netto sluttforbruk av energi utenom energisektorene i Norge i 2004 var på 815 PetaJoule (PJ) = 227 TWh, SSB, 2005).

EUs direktorat for energi og transport hevder at sparepotensialet er omlag 20 prosent av det gjennomsnittlige energiforbruket i medlemslandene (Molina-Igartua, 2004). Dette gjenspeiles i grønnboken om energieffektivisering som har som målsetning å redusere energiforbruket innenfor EU med 20 prosent i forhold til fremskrivningene for 2020 (EU-kommisjonen, 2005).

Europarådet har gitt sin innstilling til EU-kommisjonens direktivforslag med svært få endringer (Europarådet, 2004). Komiteen for miljø, helse og matvaresikkerhet og komiteen for industri, forskning og energi stilte seg positive til innføringen av et slikt direktiv, men med et vesentlig forslag til forandring; komiteene gikk inn for et mål om årlig energieffektivisering tilsvarende fem prosent av de kostnadseffektive tiltakene innenfor hver sektor, isteden for en nasjonal målsetning på én prosent årlig energisparing (Korhola, 2004). Bakgrunnen for dette er at man ønsker å premiere sektorene som har vært flinke til å ta ut energieffektiviseringspotensialet på et tidligere tidspunkt. I de nyeste direktivsutkastene har man holdt fast på å innføre en indikativ målsetning på én prosent årlig energibesparelse.

3) Hvite sertifikater
Hvite sertifikater blir nevnt som ett mulig virkemiddel for å nå målsetningene knyttet til energieffektivisering. Hvite sertifikater defineres som «sertifikater utstedet av en uavhengig tredjepart som bekrefter energisparing hos markedsaktører som en konsekvens av energieffektiviseringstiltak hos sluttbruker» (EU-kommisjonen, 2003). I tillegg til det kommende direktivet på energieffektivisering hos sluttbruker og energitjenester snakkes det også om muligheten for å innføre et eget direktiv på hvite sertifikater (artikkel 4 i forslaget til EU-direktiv Energy end-use efficiency and energy services). EU-kommisjonen vil i forbindelse med det kommende direktivet utarbeide et forslag til organisering av et felles europeisk marked for hvite sertifikater (EU-kommisjonen, 2005).

Energisparing kan oppnås på tre ulike måter:

 

  1. Investering i energieffektiviseringstiltak
  2. Endring av forbrukervaner, for eksempel gjennom å slå av lys i ubenyttede rom
  3. Endring i forutsetninger, for eksempel utetemperatur, innetemperatur, beboelse osv.

Bertoldi og Rezessy (2004) definerer energisparing som skal kunne resultere i et hvitt sertifikat som investeringer i effektiviseringstiltak, evaluert innenfor samme systemvilkår. For å få utstedet et sertifikat må man vise til aktiv investering i effektiviseringstiltak som resulterer i energisparing som ellers ikke ville skjedd. Det er ikke nok å slå av lys eller flytte fra en bolig for å få utstedet et sertifikat. Det vil si at kun tiltak under punkt 1 ovenfor vil kunne kvalifisere til utstedelse av hvite sertifikater.

Det er flere måter å tilnærme seg implementering av et hvitt sertifikatmarked. I det følgende tar vi for oss tre ulike tilnærmingsmetoder.

3.1) Italiensk tilnærming
Kort fortalt pålegger et italiensk hvitt sertifikatmarked energidistributører å kjøpe en andel hvite sertifikater i året, tilsvarende en viss prosentsats av sin totale energileveranse. Prosentsatsen fastsettes nasjonalt, og kan økes med årene. Prisen på et hvitt sertifikat bestemmes av markedet. Dersom energileverandørene har vansker med å oppfylle sine prosentkrav, vil prisen på sertifikatet øke, og utføring av energisparetiltak bli mer attraktivt. Dersom mange i markedet har satt i gang energisparetiltak blir det lettere for energileverandørene å oppfylle kravet, og prisen på sertifikatene vil synke. Det kan også være lønnsomt å kjøpe sertifikater når prisen er lav, for å spekulere i markedet og selge når prisene stiger.

Fra og med 6. november 2004 ble det åpnet for handel med hvite sertifikater i Italia. Målsetningen med ordningen er å spare 2,9 Mtoe (million tons of oil equivalent) per år fra og med 2005 til og med 2009 (Autoritá per l’energia elettrice e il gas, 2004). Minst halvparten av dette skal oppnås via reduksjon i sluttforbruk av elektrisitet og gass. Resten kan spares via reduksjon i primær-energibehov i andre sektorer. Italiensk lovgivning pålegger energidistributører med over 100000 kunder å anskaffe sertifikater tilsvarende en viss prosentandel av fjorårets leveranse av elektrisitet og gass. Tiltak som kan resultere i hvite sertifikater må utføres av energidistributørene selv eller av uavhengige foretak som driver med energitjenester. Levetiden på hvert prosjekt er satt til fem år.

3.2) Britisk tilnærming
Storbritannia har valgt en annen tilnærming for å nå målsetninger knyttet til energieffektivisering. The Energy Efficiency Commitment (EEC) pålegger alle energileverandører med 15 000 innenlands kunder eller mer å stimulere og assistere kunder til å utføre energieffektiviseringstiltak i hjemmene sine. Leverandørene kan handle seg imellom med både forpliktelser knyttet til energitiltak og bevis på oppnådd energisparing, tilsvarende hvite sertifikater. Handelen overvåkes av myndighetene gjennom Office of Gas and Electricity Markets (Ofgem). Leverandørene har også muligheten til å bruke ekstra spart energi i forhold til sine forpliktelser innenfor markedet for nasjonale CO2-kvoter (Bertoldi og Rezessy, 2004). EEC ble startet opp i April 2002 og hadde en målsetning om realisering av 62 TWh gjennom energieffektiviseringstiltak innen mars 2005. Etter to år var mer enn 2/3 av målsetningen oppnådd (Ofgem, 2004).

Forskjellen mellom den italienske og britiske tilnærmingen ligger hovedsakelig i hvem som utfører effektiviseringstiltakene, og dermed kan få utstedet et sertifikat, og hvem som pålegges å kjøpe sertifikatene. Disse aspektene kan tilpasses situasjonen utfra politiske føringer i de enkelte landene. I Norge kan det for eksempel være aktuelt å utelate distributører av grønn varme fra sertifikatforpliktelser, på grunn av den politiske målsetningen om økt varmeproduksjon til erstatning for elektrisitet (Stortingsmelding nr. 29, 1998-1999).

3.3) Fastavtalevarianten
Man kan også se for seg innføring av hvite sertifikater i form av en ordning som tilbyr forbrukere muligheten til å binde seg til kjøp av en viss mengde energi over et gitt tidsrom. Ideen er at kunder som bruker mindre energi, i form av elektrisitet eller fjernvarme, enn det avtalte kan selge denne tilbake til sin leverandør, som forplikter seg til å kjøpe denne. Differansen mellom energien man har bundet seg til å kjøpe fra leverandør og den energien man faktisk bruker kan resultere i et sertifikat som selges tilbake til leverandør. Dette gir forutsigbarhet både for kunde og leverandør. Ulempen med en slik tilnærming er at forbruker kan erstatte ren varme eller kraft med forurensende energibærere som mineralolje, parafin og gass og fremdeles få utstedet et sertifikat selv om energiforbruket og klimagassutslippene i realiteten øker.

4) Hvitt sertikatmarked kontra tilskuddsordninger, grønne skatter etc.
Felles for alle tilnærmingene er at et hvitt sertifikatmarked gir langsiktige rammevilkår for energieffektivisering uten å være avhengig av støtteordninger til spesifikke sparetiltak. Ordningen er kostnadseffektiv, det vil si at de mest effektive sparetiltakene vil bli iverksatt først. Det eksisterende alternativet til et hvitt sertifikatmarked er tilskudd til effektiviseringstiltak som forvaltes gjennom Enova. Tilskuddsordninger er avhengige av statsbudsjettet. I Enovas tilfelle finansieres tilskuddsordningene gjennom et påslag i nettariffen. Det vil si at penger til tilskudd kan bevilges et år, for å siden forsvinne i revidert budsjett eller i statsbudsjettet påfølgende år. Bellona mener at tilskuddsordninger ikke gir den forutsigbarheten som trengs for å gjøre det attraktivt å investere i miljøvennlig energiproduksjon og energieffektivisering. Dessuten er det langt fra alle det er aktuelt å søke om tilskudd for. Store prosjekter krever støttebeløp som er høyere enn det Enovas energifond har mulighet til å dele ut til enkeltprosjekter, mens for små prosjekter kan krav til omfattende søknadsprosesser og rapportering gjøre at det ikke er bryet verdt å søke om tilskudd. Dette er grunnen til at det fra 2007 sannsynligvis etableres et felles norsk-svensk marked for grønne el. sertifikater som sikrer produsenter av ny fornybar kraft økonomisk forutsigbarhet (OED, 2005).

Bertoldi og Rezessy (2004) drøfter innretningen av et hvitt sertifikatmarket opp mot grønne skatter og avgifter. En av hovedforskjellene mellom de to virkemidlene er at mens et sertifikatmarked kan være rettet inn mot en konkret miljømål som skal nås, for eksempel én prosent årlig energieffektivisering, vil skatter og avgifter ofte rettes inn mot hvor mye inntekter staten trenger, det vil si innrettes som fiskale avgifter. Bellona mener at et sertifikatmarked gir fleksibilitet i forhold til å bestemme hvilke aktiviteter som skal gjennomføres for å nå et fastsatt miljømål. Et hvitt sertifikatmarked kan dessuten føre til at markedsaktører som ikke omfattes av forpliktelser, investerer i energieffektiviseringstiltak for å anskaffe sertifikater som kan selges til aktører med fastlagte forpliktelser. Det er også viktig å huske på at det slett ikke er noen motsetning mellom fortsatt bruk av avgifter og etableringen av et hvitt sertifikatmarked. El-avgiften vil for eksempel ikke være et tilstrekkelig virkemiddel for å utløse det sparepotensialet som finnes i den norske bygningsmassen. Innføring av et hvitt sertifikatmarked vil bidra sammen med, og ikke mot, andre virkemidler for å nå målsetninger knyttet til energieffektivisering.

En av ulempene med etablering av et hvitt sertifikatmarked vil være kostnader for å overvåke effekten av energieffektiviseringstiltak, registrere handel og utstede sertifikater og så videre. Innføringen av et hvitt sertifikatmarked krever at man finner kostnadseffektive løsninger på disse utfordringene. Sannsynligvis vil man kunne høste verdifulle erfaringer fra kvotehandel med klimagasser og et norsk-svensk marked for grønne el. sertifikater.

5) Interaksjon med kvotemarkedet og grønne el. sertifikater
Langniss og Praetorius (2003) hevder at integrasjon av et hvitt sertifikatmarked i markedet for grønne el. sertifikater og CO2-kvoter kan være hensiktsmessig for å unngå høye kostnader tilknyttet transaksjon av de ulike kvotene og sertifikatene og for å unngå dannelsen av parallelle markeder. Det kan for eksempel være hensiktsmessig å inkludere energieffektivieringstiltak som en mulighet for å møte fremtidige målsetninger i henhold til RES-direktivet, som setter krav til en økning av fornybare energikilder fra 14 til 22 prosent innen 2010 (EU-kommisjonen, 2001). En forutsetning er at målsetningene i RES-direktivet blir mer ambisiøse, ettersom mulighetene for å oppnå kravene i direktivet utvides.

Bellona mener at samkjøring av ulike sertifikatmarkeder vil by på en rekke utfordringer og problemer. For det første vil det være vanskelig å sammenligne spart energi med CO2-kvoter, i og med at en slik transformering avhenger av hva slags energi som faktisk spares. Elektrisitet produsert fra vannkraft vil ha helt andre klimagassutslipp enn bruk av mineralolje for eksempel. Vekting av ulike energibærere har blitt foreslått i mange sammenhenger (f.eks Dokka et al, 2004). Problemet med slike vektingsmetoder er at de avhenger av geografiske forhold samt hva slags føringer som ligger til grunn for den politikken som føres på ethvert tidspunkt. Samkjøring av flere markeder kan føre til utfordringer med tanke på godskriving av sertifikater og kvoter på grunn av dobbeltelling.

Det vil også være problematisk at effektiviseringstiltak ofte vil være billigere enn prosjekter som skal bidra til ny fornybar energiproduksjon, fordi effektivisering ikke krever investeringer i ny infrastruktur og distribusjonssystemer. Bellona mener at vi trenger en større andel fornybar energi på sikt og at det ikke er hensiktsmessig å legge opp til at målsetninger for utbygging av fornybar kraft kan realiseres med effektiviseringstiltak. Inntil videre er det hensiktsmessig at de ulike markedene holdes adskilt, slik at vi både realiserer mer fornybar kraft, utnytter potensialet som ligger i effektiviseringstiltak og reduserer forbruket av fossile energikilder uten at disse målsetningene går på bekostning av hverandre.

6) Bellonas anbefalinger og tilnærming til et marked for hvite sertifikater
Bellona ønsker stabile langsiktige rammevilkår for energieffektivisering. Et hvitt sertifikatmarked er et virkemiddel som kan utløse investeringer i effektiviseringstiltak uten å være avhengige av tilskuddsordninger. Spørsmålet er hvordan et slikt marked skal innrettes. Sentrale spørsmål vil for eksempel være hvem som pålegges å kjøpe hvite sertifikater, hvem som har anledning til å få utstedet og videreselge slike sertifikater, hvem som skal utstede sertifikatene og hvilke kriterier og teknologier som i det hele tatt kan benyttes for få tildelt et sertifikat.

Bellona mener at et velfungerende marked er avhengig av å knytte til seg nok aktører slik at markedet blir konkurranseutsatt og tilbudet stort nok til å matche etterspørselen etter mengden sertifikater. EU har som målsetning å stabilisere sluttforbruket av energi på 1990-nivå. Dette vil kreve en reduksjon i energiforbruket med 20 prosent i forhold til fremskrivningene for 2020, noe som tilsvarer Tyskland og Finlands samlede energiforbruk per 2005 (EU-kommisjonen, 2005). For Norge innebærer dette at vi må spare omlag 30 TWh energi fordelt på eiendomssektoren, industri og transport innen 2020 (Netto sluttforbruk av energi i Norge utenom energisektorene var på 708 PetaJoule (PJ) = 197 TWh i 1990 og 815 PetaJoule (PJ) = 227 TWh i 2004, SSB, 2005).

Bellona mener derfor at energieffektiviseringstiltak både i industri og eiendom bør inkluderes i et hvitt sertifikatmarked. Det vil si at både industriaktører og eiendomsforvaltere som utfører godkjente sparetiltak kan få tildelt hvite sertifikater til videresalg. Tiltak hvor spillvarme tas i bruk til fjern- eller nærvarme bør også kunne inkluderes i et hvitt sertifikatmarket (Utnyttelse av spillvarme til varmeproduksjon faller utenfor Olje- og Energidepartementets forslag til innføring av pliktige el.sertifikater) Dette kan også gi et konkuransefortrinn for norsk industri som tar miljøutfordringene på alvor. Forpliktelsen for anskaffelse av sertifikater legges på energileverandører. Disse kan i neste omgang føre til et påslag i pris på kraft og varme, slik at sluttbruker må bære de reelle kostnadene. Forpliktelsen legges på kjøp av sertifikater tilsvarende én prosent av fjorårets energileveranse, i tråd med målsetningene i direktivsutkastet «Energy end-use efficiency and energy sercives«.

Det kan vurderes om leverandører av grønn varme (Med grønn varme menes varmeproduksjon som regnes som klimanøytral, for eksempel avfallsforbrenning, biovarme etc.) skal holdes utenfor markedet i første omgang. Dette har sammenheng med av varmeprodusentene så langt ikke er inkludert i et marked for grønne el. sertifikater og at norske myndigheter har satt seg som mål å realisere 5 TWh årlig i økt varmeproduksjon innen 2010 (Stortingsmelding 29, 1998-1999). En innretning der grønn varme holdes utenfor et hvitt sertifikatmarked kan dermed føre til et konkuransefortrinn for bruk av biovarme til oppvarmingsformål i forhold til elektrisitet og være i tråd med prinsippet om rett energibærer til rett formål.

Bibliografi

  • Autoritá per l’energia elettrica e il gas (2004): White certificates market a step closer, Pressemelding Autoritá per l’energia elettrica e il gas, Milan 6. november 2004
  • Bertoldi, Paolo og Rezessy, Silvia (2004): Tradable Certificates for Energy Efficiency : the dawn of a new trend in energy policy?, EU-kommisjonen Joint Research Centre, Brüssel
  • Bramslev. Katharina Th et al. (2000): Miljøeffektivitet i bygg- og eiendomssektoren, OECD-rapport, Oslo
  • Burud, Jens Petter et al. (2003): Byggstudien 2003, Enova rapport 2003, Trondheim
  • Capozza, Antonio (2004): Marked mechanisms for White certificates: Issues and challenges in developing new policy measures, Presentation at IEA task group XIV meeting, London 4/11-2004
  • Dokka, Tor Helge et al. (2004): Energimerking av nye boliger, hovedprosjektrapport, SINTEF Bygg og Arkitektur, Trondheim
  • Etterstøl, Ingunn et al. (2004): Bygningsnettverkets energistatistikk 2003, Enova Rapport, Trondheim
  • EU-kommisjonen (1996): Integrated Pollution Prevention and Control, Official Journal of the European Communities 16. september 1996, EU-direktiv 96/61/EC
  • EU-kommisjonen (2001): Renewable Energy Sources (RES), Official Journal of the European Communities 27. oktober 2002, EU-direktiv 2001/77/EC
  • EU-kommisjonen (2002): Energy Performance of buildings, Official Journal of the European Communities 16. desember 2002, EU-direktiv 2002/91/EU
  • EU-kommisjonen (2005): Green Paper: Energy efficiency or Doing more with less, 10. juni 2005, Grønnbok
  • EU-parlamentet (2003): Proposal for a directive on energy end-use efficiency and energy services, Presentert for EU-kommisjonen 12/12-03, Brüssel
  • EU-rådet (2004): Proposal for a directive on energy end-use efficiency and energy services, General Secretariat of the Council to Delegations 23/9-04, Brüssel
  • Grattieri, Walter (2004): The marked of Energy efficiency, Presentation at IEA task group XIV meeting, London 4/11-2004
  • Hargreaves, Charles (2004): The energy efficiency commitment: a regulartor’s point view point, Presentation at IEA task group XIV meeting, London 4/11-2004
  • Kommunal- og regionaldepartementet (2005): Mer effektiv bygningslovgivning II, NOU 2005:12
  • Korhola, Eija-Riitta Anneli (2004): Draft opinion on the directive on energy end-use efficiency and energy services, Komité for miljø, helse og matvaresikkerhet og kommitee for industri, forskning og energi, Draft Opinion 8/11-04, Brüssel
  • Langniss, O og Praetorius, B (2003): How much market do market-based instuments create? An analysis for the case of «white certificates», Proceedings fra Europarådets sommerstudie (2003) for Energy Efficient Economy (ECEEE)
  • Office of gas and electricity markets (Ofgem) (2004): A review of the Energy Efficiency Commitment to the end of the second year, Report for the Secretary of State for Environment, Food and Rural Affairs, Report 178/04
  • Olje- og Energidepartementet (OED) (2005): Lovutkast for et marked for el. sertifikater
  • Prosessindustriens Landsforening (PIL) (2002): Potensialet for mer miljøeffektiv energibruk og produksjon i norsk prosessindustri, Sammenstillingsrapport utarbeidet av Norsk Energi og Institutt for energiteknikk (IFE)
  • Rooney, Iris (2004): Energy efficiency commitment in Great Britain, Departement for Environment, Food and Rual Affairs, Presentation at IEA task group XIV meeting, London 4/11-2004,
  • Sauar, Erik et al. (1999): Grønn kraft og varme, Bellona rapport nummer 3, 1999
  • Statistisk Sentralbyrå (SSB) (2005): Energistatistikk, http://www.ssb.no/energiregn
  • Stortingsmelding 29, 1998-1999: Om energipolitikken, Olje- og Energideparmentet 1999
  • Sundberg, Øyvind (2005): Personlig kommunikasjon, Møte med Øyvind Sundberg, Miljørådgiver ved Essos rafineri på Slagentangen
  • Tveiten, et al. (2000): Økt utnyttelse av spillvarme fra norsk prosessindustri, Rapport utarbeidet av Norsk Energi og INSA for Prosessindustriens Landsforening (PIL)