Nyheter

Widvey sover i timen – igjen

d910d64aa8e32d08b11a37e65ce538eb
Olje- og energiminister Thorhild Widvey

Publiseringsdato: 10. august, 2005

Skrevet av: Helle Veiersted

Widvey erklærer bastant i intervjuet at CO2-fangst og subsidiering er henholdsvis ulønnsomt og avtalestridig. Bellona er svært overrasket over disse uttalelsene da det er gammelt nytt at forskere har påvist lønnsomheten i CO2-fangst. Foreløpig kan Bellona heller ikke se noe som gjør at økonomiske virkemidler for CO2-håndtering vil være i strid med EØS-reglene.

Kostnadsberegninger fra bl.a. CCP-prosjektet og AkerKværner viser at brutto fangstkostnader av CO2 allerede i dag ligger nært opptil kvoteprisen for utslipp av CO2.

– Resultatene fra del en av CCP-prosjektet ble lagt frem i vår. Der konkluderer oljeindustrien med at kostnadene for fangst av CO2 ligger mye lavere enn tidligere antatt, sier finansrådgiver i Bellona, Viktor Jakobsen.
– Det er ikke en to-milliarder kroners investering. Tallene viser at brutto fangstkostnadene er i størrelsesorden 150-250 kroner per tonn CO2. Det er på linje med de kvoteprisene vi ser i dag, sier han.

–> Jakobsen sier videre det er sannsynlig at den langsiktige kvoteprisen vil ligge i nærheten av den marginale rensekostnaden for CO2. Med andre ord vil CO2-fangst være en svært lønnsom løsning for CO2-storprodusenten Norge, stikk i strid med hva Widvey hevder. Dette er fordi CO2 kan brukes som trykkstøtte for å ta opp mer naturgass av modne oljefelt. Ved å bruke CO2 som trykkstøtte fortrenges mer olje og levetiden på oljefeltet øker betraktelig. Dermed får CO2 en egenverdi, noe som gjør det enklere å forsvare de første investeringene i utbyggingen av en større infrastruktur for CO2-deponering i Nordsjøen.

Ifølge Oljedirektoratet er det tekniske potensialet for CO2 til meroljeproduksjon på norsk sokkel estimert til å være 150 til 330 millioner standard kubikkmeter olje. Dette er forøvrig et svært konservativt estimat. Omregnet til oljepenger utgjør dette verdier i størrelsesorden 300 til 720 milliarder kroner. Når det tas hensyn til miljøaspektet vil det derfor være samfunnsøkonomisk lønnsomt å bruke CO2 til meroljeutvinning.

– Widvey sitter på feil informasjon. Hun kan enten høre med CCP, Aker Kværner, eller hun kan komme og snakke med Bellona for å få riktig informasjon, sier Jakobsen.

Widvey vil subsidiere forurensing 
Til Haugesunds Avis hevder Olje- og energiministeren at det ikke koster staten noe å gi ut gratiskvoter. – I beste fall ser det ut som at Widvey ikke har skjønt at hun er i ferd med å subsidiere forurensing, i verste fall ser det ut til at hun bevisst går inn for å bryte Kyoto-avtalen, sier leder for Bellonas energiarbeid, Beate Kristiansen.

Det er staten som er ansvarlig for å kjøpe kvoter, og i dag deler staten ut gratiskvoter for CO2-utslipp til deler av norsk industri. Etter all sannsynlighet videreføres dette inn i Kyoto-perioden. For å innfri Kyoto-avtalen betyr dette at den norske staten må kjøpe kvoter i utlandet og/eller investere i CO2 reduserende tiltak nasjonalt.

Norsk støtte til CO2-deponering trenger ikke å være i strid med EØS-regelverket
I intervjuet med Haugesunds Avis hevder Widvey videre at statlig støtte til CO2-håndtering vil være i strid med EØS-avtalen fordi det vil ansees som subsidiering.

– Det handler ikke om ytterligere subsidiering, sier Kristiansen. – Det er heller snakk om omfordeling av penger gjennom fornuftige virkemidler. Det er bedre å investere i verdiskapende tiltak som rensing og deponering av CO2 enn å subsidiere forurensning.

Bellona undrer seg også over Widveys skråsikkerhet med hensyn til EØS-reglene. Både EU-kommisjonen og ESA har særskilte retningslinjer for miljøstøtte, og Norge, med sin olje- og gassproduksjon, er i en særstilling til å få dette godkjent som et miljøtiltak.

– Det finnes store muligheter for å subsidiere miljøtiltak, særlig på energisektoren, innenfor EØS-regelverket og EF-retten, sier juridisk rådgiver Christine Karlsen. Hun sier videre at støtte til CO2-deponering er et relativt nytt felt i EØS-sammenheng, og at Norge derfor har en god mulighet for å jobbe aktivt inn mot EU for å få dette til å bli en løsning også for andre land.

– Både EU-kommisjonen og ESA har egne retningslinjer for miljøstøtte. Hvis staten har vilje til å se på løsningene, bør de gjøre en grundig vurdering av hvordan virkemidlene bør innrettes i henhold til disse retningslinjene, sier Christine Karlsen.  

Les intervjuet med Widvey