Fredag 29. mai kan regjeringen i sin grønne krisepakke gi klarsignal til CO2-fangst og -lagring for norsk og europeisk industri. I verste fall må vi vente til høsten. NRKs artikkel 25. mai forklarer hvorfor teknologien er nødvendig. Men både NRK-saken og Anders Bjartnes’ siste kommentar om CCS-prosjektet gir feil inntrykk av teknologiens status og kostnader.

Bjartnes og NRK skriver for eksempel at fangst og lagring av CO2 er «kostbart» og «kjempedyrt». Sammenlignet med hva? Når det ikke fins andre realistiske alternativer, blir denne teknologien både den billigste og den dyreste klimaløsningen. Og hvis vi skal følge Bjartnes’ resonnement og vente til vi har nok fornybar strøm til at verdens stålindustri skal avkarboniseres ved hjelp av hydrogen, må vi vente lenge. Et gjennomsnittlig europeisk stålverk kan fort sluke 40 terrawattimer i året. Anslag for hele EU er på 500 TWh. Det tilsvarer nesten Tysklands årlige strømforbruk, som kommer både fra fossile og fornybare kilder. Nå skal både transport og flere deler av industrien elektrifiseres. Da blir det ikke mindre etterspørsel etter strøm framover.

FNs klimapanel har gjentatte ganger pekt på CO2-lagring som helt nødvendig. De som sier «for dyrt» må da svare på om de er villig til å akseptere mer tørke, flom, havstigning, smittsomme sykdommer, og en rekke andre konsekvenser av flere graders global oppvarming. Dette vil få enorme kostnader for samfunnet vårt.

Overdriver kostnadsnivået
Påstander om høye kostnader er også overdrevet når vi sammenligner med andre klimaløsninger. Miljødirektoratet har sett på avfallsforbrenning i sin rapport om Norges klimamål for 2030.  Konklusjonen er at fangst og lagring av CO2 havner midt på treet sammenlignet med andre tiltak.

På samme måte har Stockholm by sett på nytteverdien av en rekke klimaløsninger for byen. Analysen kom fram til at CO2-lagring var både mer virkningsfullt og billigere enn flere andre tiltak. Stockholms største varmekraftverk vil søke EU om støtte til fangst og lagring av 800 000 tonn CO2 i året. Det er like mye som de to norske fangstprosjektene Norcem og Klemetsrud til sammen.

Kostnaden per tonn CO2-kutt er rimeligvis høyere i starten, når få har tatt teknologien i bruk. Men med erfaring, konkurranse, masseproduksjon og delt infrastruktur vil kostnadene gå ned. Det har vi lært fra sol-, vindkraft, og en rekke andre teknologier. Derfor må vi dra i gang CO2-lagringsindustrien i Nordsjøen, og muliggjøre utslippsfri sement og avfallshåndtering nå. Dette er Norges viktigste klimabidrag.

EU skal bruke milliarder på klimakutt
Anders Bjartnes har helt rett i at forretningsmodellene er et «grunnleggende problem». I motsetning til sol- og vindkraft, som både kutter utslipp og gir oss energi vi trenger her og nå, gir CO2-fangst og -lagring nytte hovedsakelig fordi det hjelper oss å unngå klimakatastrofe. Derfor er det i mange tilfeller mer hensiktsmessig å snakke om finansieringsmodeller enn om forretningsmodeller. Som Bjartnes nevner har CCS-kostnaden begrenset påvirkning på totalprisen for sluttproduktet. Derfor er dette heldigvis et spørsmål om menneskelig organisering, og ikke om teknologiske eller fysiske begrensninger.

EU-kommisjonen har skjønt at CCS trenger starthjelp, og vil bruke milliardbeløp på støtte. Kommisjonen har til og med vært flere ganger i Norge for å fortelle norske og nordisk industribedrifter hvordan EUs nye Innovasjonsfond kan finansiere fangst og lagring av CO2. Kommisjonen har også anerkjent teknologien som en av sju hovedprioriteringer i sin plan for å gjøre EU klimanøytralt innen 2050.

Teknologi ikke et problem

NRKs artikkel beskriver Norges plan for CO2-fangst og -lagring som «kanskje helt umulig». Ja, det er riktig at det blir vanskelig å bygd nok fangstanlegg i tide til å holde temperaturstigningen under to eller 1.5 grader. Men hvert anlegg som bygges, øker sjansen til å begrense de verste konsekvensene av global oppvarming.

Teknologien har vært i bruk i flere land i flere tiår allerede, blant annet i Norge. Gjødselprodusenten Yara fanger CO2 fra sin fabrikk i Porsgrunn. Equinor har fanget og lagret CO2 på Sleipner-feltet siden 1996.

Mangel på et større, felles CO2-lager har vært et stort hinder. Bellona har pekt på en mulig løsning: Regionale organisasjoner kan opprettes for å ta hovedansvaret for infrastruktur for transport og lagring av CO2 i Europa. Dette vil redusere risiko og usikkerhet for industriaktører som vil fange CO2.

Ikke nullutslipp uten CO2-lagring
Det er selvsagt riktig at altfor få land og bedrifter har tatt CO2-lagring i bruk. Akkurat som i andre store omveltninger kreves både ny infrastruktur, nye finansieringsmodeller, handlekraft, og tillit til at aktører trekker i samme retning.

Når stadig flere aktører i EU gir sterke signaler om at bare nullutslippssamfunnet er godt nok, kan og må Norge bidra til at Europa tar en ledende rolle det globale klimaarbeidet. Derfor vil det være riktig av Solberg-regjeringen å støtte bygging av fullskala-anlegg nå.

Innlegget ble først publisert på energiogklima.no 28.mai 2020.