Atomkraft løser ikke klimaproblemet

frontpageingressimage_Server-bredde-Kystverket.jpg Photo: (Foto: Kystverket)

26. april 1986 smalt det i reaktor nummer fire ved Tsjernobylkraftverket i Ukraina. Store mengder radioaktivitet spredte seg over Europa, og fremdeles skaper ulykken assosiasjoner til de mange tusener som siden har utviklet dødelig kreft. Ulykken var rene dødsstøtet for atomkraften. Mens det i de to tiårene før Tsjernobyl ble bygd flere hundrede atomkraftverk verden over, har det i de tjue årene etter ulykken bare blitt bygd en håndfull. Samtidig har en rekke land bestemt seg for å fase ut atomkraften.

Men nå øker igjen oppslutningen om atomkraft, og årsaken er trusselen om farlige klimaendringer. Mens forbrenning av kull, olje og gass fører til store utslipp av drivhusgassen karbondioksid (CO2), har atomkraftverkene isolert sett ingen slike utslipp.

En av dem som har latt seg trollbinde er James Lovelock, professoren bak Gaia-teorien fra 1970-tallet, der Jorden oppfattes som en levende organisme. Den britiske miljøforkjemperen skapte store oppslag da han i fjor gikk ut og forsvarte atomkraften. Atomkraften, mente han, var den eneste energikilden, som raskt kunne sikre verden ren og billig energi og erstatte klimafiendtlig fossil energi. Her hjemme vurderer nå Norges største parti, FrP, om atomkraften kan være et alternativ.

Fyrt opp av kull, olje og gass fortsetter verdens energiforbruk og klimagassutslipp å øke. Spørsmålet er om atomkraften kan løse problemene? En økende andel av klimagassutslippene kommer ikke fra den vestlige verden, men fra nyindustrialiserte land. Et eksempel er Kina som siden 1980-tallet har opplevd en fabelaktig økonomisk utvikling. Utviklingen har økt levestandarden for mange kinesere, men har også medført kraftig økning i landets klimagassutslipp. Bare USA slipper ut mer. Likevel nekter Kina å påta seg klimaforpliktelser, og viser til befolkningens naturlige rett til utvikling. 70 prosent av energiforsyningen i landet er kullbasert og 85 % av landets utslipp av CO2 stammer fra forbrenning av kull. Det er bare et tidsspørsmål før Kina, og ikke USA, vil være verdens største klimaforurenser. Kinas kullavhengighet er derfor ikke bare et problem for den kinesiske staten, men også en utfordring for verdenssamfunnet som helhet.

Det var derfor mange som jublet når Kina lanserte planer om å bygge åtte nye atomreaktorer, og femdoble elektrisitetsproduksjonen fra atomkraft. Men er atomkraften er god løsning for Kina?

Det er ikke tilfeldig at det oftest er vårt fredelige naboland Sverige atomindustrien viser til når de trenger et godt eksempel. Grunnprinsippet for atomkraften er nemlig det samme i dag som for femti år siden. Det er splitting, eller fisjon av grunnstoffet Uran-235 som genererer varme og energi ved hjelp av en damp- eller gassturbin. Prosessen krever kompleks teknologi og moderne overvåking. For å drifte ett eneste atomkraftverk må man ha kontinuerlig, kvalifisert tilsyn, ikke bare med reaktordriften, men også med det spaltbare materialet reaktoren produserer. Atomkraften er derfor den eneste energikilden som er avhengig av stabile og vel fungerende samfunnsstrukturer for å være tilnærmet trygg.

Omveltninger av den typen man opplevde under oppløsningen av Sovjetunionen er katastrofale for sikkerheten til atomkraftverkene. Noe så enkelt som manglende utbetaling av lønn har vært et kontinuerlig problem for sikkerheten ved russiske atomkraftverk, og tyveri av spaltbart materiale er rapportert fra flere deler av landet. Det er vanskelig å spå om framtiden, men det er ikke helt usannsynlig at også postkommunistiske Kina, eller for den saks skyld det ferske atomkraftlandet Iran, vil kunne oppleve turbulente perioder i tiårene vi har foran oss.

At det er nettopp Kina som satser stort på atomkraft er neppe noen tilfeldighet. Atomindustrien har tradisjonelt hatt tett tilknytning til store offentlige programmer med rundhåndet finansiering. Ingen energikilder har fått så mye statlige penger og ressurser til forskning- og utvikling som atomkraften. Til og med i Norge var over halvparten av statsstøtten til Norges Forskningsråd øremerket atomforskningen i en periode på 1950 og 1960-tallet. Dette er midler som aldri har kommet det norske samfunnet særlig til nytte.

Likevel er Norges atomforskning bare en fotnote i det store eventyret om atomindustrien. Milliardprogrammer for utvikling av såkalte kretsløp for kjernekraften har vært på programmet i Russland, Storbritannia, Frankrike i snart seksti år uten at det har gitt oss noen løsning på avfallsproblemet. Tvert i mot har det ene kostbare programmet etter det andre gått over ende. I dag er det få som tror på lovnadene om at man snart (ved hjelp av et par milliarder til) har utviklet en syklus for atomkraften som vil gi verden evig tilgang på ren, fornybar energi. I stedet har atomforskernes lekegrind gitt oss et stadig voksende berg med høyaktivt avfall, som ingen har funnet noen endelig løsning for. Det er verdens farligste avfall det er tale om, avfall som må isoleres fra mennesker og natur i flere hundretusen år.

Vel så viktig i denne sammenheng er de ikke-spredningshensyn som er knyttet til atomkraften. Skulle høyaktiv avfall komme på avveie kan det benyttes i såkalte skitne bomber. Større stater vil også ha mulighet til å utvikle atomvåpen av det kjernefysiske avfallet, slik India og Pakistan har gjort. Det er derfor ingen tvil om at spredning av atomkraft til flere stater i den tredje verden øker faren for spredning av atomvåpen.

Det er heller ikke sikkert at atomkraften er så klimavennlig som enkelte vil ha det til. I dag står verdens 440 kraftreaktorer for omtrent 7 prosent av verdens energiproduksjon. Selv med en utbygging av 1000 nye reaktorer vil denne andelen neppe overstige 15 prosent, noe som langt fra vil være nok til å stanse veksten i bruken av fossil energi. Samtidig vil en slik utbygging legge kraftig press på verdens uranforekomster. Ifølge kjemikeren Willem S. van Leeuwen og atomfysikeren Philip Bartlett vil fallende uranforekomster i et slikt scenario kunne kreve utvinning, knusing og prosessering av opp til 10.000 tonn med stein for ett tonn uran. Prosessering, og utvinning av uran fra så store steinmasser vil kreve store mengder energi fra kull og olje og dermed føre til store CO2-utslipp. I tillegg kommer transport av uran til og fra kraftverkene. Det er derfor ikke gitt at utslippsreduksjoner i ett land, ved hjelp av atomkraft, fører til nettoreduksjoner på verdensbasis.

Med all sannsynlighet vil atomkraften fortsette å spille en rolle som energiforsyner i mange år enda, men forhåpentligvis vil utbredelsen ikke bli større. Atomkraften er ikke svaret på klimautfordringen, men en del av problemet. Kampen om penger og ressurser til effektive klimatiltak er beinhard, og det er ingen grunn til å kaste bort enda flere ressurser på en teknologi som til tross for femti år med forskning og utvikling fremdeles har til gode å levere. I stedet bør det tas et krafttak for å rense og deponere utslipp av klimagasser. Slik teknologi er sikrere, billigere, og vil kunne gi direkte, synelige klimakutt i alle deler av verden, ikke bare de vestlige landene.