Er thorium løsningen?

ingressimage_08-06-Nils_Bohmer-PortrettOI-1..jpg

Dette reiser flere spørsmål. Det viktigste er spørsmålet om hvorvidt thoriumreaktorer er en forsvarlig og fornuftig løsning på den globale klimautfordringen og internasjonale sikkerhetspolitiske spørsmål. Det andre spørsmålet er om det radioaktive grunnstoffet thorium har et potensial for lønnsom industriutvikling i Norge. La oss analysere det siste først:

Ifølge US Geological Survey har Norge en thoriumressurs på 170.000 tonn eller rundt 15 prosent av verdens totale ressurser på 1.200.000 tonn. Dette betyr at Norge sitter på den tredje største thoriumressursen i verden, som igjen danner grunnlaget for den norske interessen for thoriumreaktorer.

Professor Egil Lillestøl ved Universitet i Bergen har tatt til orde for at Norge må ta initiativet til finansiering, prosjektering og bygging av en prototype av en akseleratordrevet thoriumreaktor. En slik reaktor bruker en partikkelakselerator for å omdanne thorium til uran, som brukes som brensel i reaktoren. De totale kostnadene til et slikt prosjekt er på minst 500 millioner Euro.

Fordelen med en slik reaktor er at den er lettere å stoppe hvis noe går galt, og den produserer mindre langlivet avfall enn dagens tradisjonelle uranreaktorer. Men det er en lang rekke uløste tekniske utfordringer knyttet til en slik reaktortype, en reaktortype som dessuten foreløpig kun befinner seg på planleggingsstadiet.

Selv om thoriumreaktorene produserer mindre langlivet radioaktivt avfall, produserer de likevel avfall som må håndteres i 1.000 år. Etter mer enn 50 år med atomkraft, er det fremdeles ingen land i verden i dag som har et deponi for langlivet radioaktivt avfall. Selv i Norge har vi ingen fullgod løsning for våre relativt små mengder med radioaktivt avfall, verken på kort eller lang sikt.

Foreløpig finnes ikke akseleratorer som er kraftig nok til å brukes i slike thoriumreaktorer. Noen av forslagene til reaktorer går ut på å benytte flytende bly som kjølemiddel, som er sterkt korrosivt. Man har i dag ingen teknisk løsning for å hindre korrosjon ved 700 0C, noe en slik reaktor krever. I en rekke land har man satset store økonomiske ressurser på tradisjonelle uranreaktorer, og man vil bruke disse reaktorene så lenge som mulig. Det er i dag store mengder billig uran tilgjengelig på verdensbasis, og atomindustrien regner med at man i hvert fall har nok uran til 2040. Før den tid vil det være liten interesse fra de store atomnasjonene om å få en konkurrerende atomteknologi.

Hvis Norge skal bidra til å utvikle nye thoriumreaktorer er vi avhengig av at forskning og utviklingen skjer internasjonalt, fordi vi ikke har den type kompetanse og teknologi i Norge. Dette er noe også thoriumforkjemperne i Norge innser. Hvis FrP får gjennomslag for sitt forslag om å bevilge penger til forskning på thoriumreaktorer, vil vi få en situasjon der norske skattepenger er med på å subsidiere internasjonal atomindustri.

Bellona har derfor liten tro på at thorium vil bli en lønnsom industri i Norge. Det er i denne sammenheng interessant å merke seg at det ellers så atomvennlige Institutt for Energiteknikk (IFE) har vist en heller lunken interesse for thoriumreaktorer.

Så til spørsmålet om thoriumreaktorer er noe verden trenger. Klimaendringer er den største utfordringen verdenssamfunnet står overfor. Fossil energi står for mer enn 90 prosent av verdens energibruk, og forbruket øker. Samtidig vet vi at utslippene av klimagasser må reduseres med 50-80 prosent i løpet av de neste 50 årene. Verdens kullkraftverk må altså enten renses eller erstattes med noe annet, og atomkraftverk uten CO2-utslipp kan i denne sammenhengen virke fristende. Bellona synes ikke det. Utfordringen med atomavfall som er farlig for kommende generasjoner i uoverskuelig framtid er uløst. Sannsynligheten for ulykker er ikke stor, men konsekvensene for helse og miljø er vært store når de først skjer. Både risikoen og tidsperspektivet reiser etiske spørsmål som atomkrafttilhengerne ikke har besvart.

Det er en rekke uløste ikke-spredningsspørsmål ved flere av de thoriumreaktorene som nå befinner seg på tegnebrettet. Spesielt er dette knyttet til akseleratoren, som relativt lett også kan benyttes til å produsere våpenplutonium fra naturlig uran, som finnes tilgjengelig i store mengder. Dette er teknologi som vi ikke ønsker skal komme i gale hender.

For å redusere utslippene av klimagasser med 50-80 prosent globalt, trenger vi teknologier med global anvendelse. Vi registrerer at utvikling av atomkraft i land med andre politiske regimer enn vårt, reiser store sikkerhetspolitiske utfordringer. For å løse klimaproblemet trenger vi løsninger som kan tas i bruk i alle land. Fornybar energi, mer effektiv bruk av energi og CO2-håndtering ved bruk av fossil energi er slike løsninger.

Ifølge professor Lillestøl vil den første prototypen for thorium være klar først om cirka 20 år, og først etter dette kan vi snakke om en storskala-implementering. Med den klimasituasjonen verden står overfor, har vi ikke tid til å vente – det haster. Prototyper for CCS (fangst og lagring av CO2) er i ferd med å bli bygget nå, og fullskala-implementering vil være en realitet lenge før de første prototypene for thorium er på plass.

Skal Norge bidra til å løse verdens klimautfordringer, er det viktig at vi satser på det vi er gode på. Gjennom vår erfaring fra metallurgisk industri og vår tilgang til ren kraft, kan vi spille en rolle innenfor utvikling av solcelleteknologi. Gjennom våre erfaringer fra olje og gass tar vi nå lederskapet innen produksjon av ren kraft fra fossile energiressurser. Kull er verdens raskest voksende energibærer, og de påviste reservene av kull er store og holder til flere hundre år med dagens forbruk. Veien til renere energi går derfor gjennom renere kull og fornybar energi.


Nils Bøhmer er atomfysiker i Bellona. Denne kommentaren ble også publisert i Bergensavisen.

Nils Bøhmer

nils@bellona.no