I det siste har det vært en økende debatt om Norge skal utvikle atomreaktorer basert på thorium. Det hevdes at denne reaktoren nesten ikke produserer radioaktivt avfall, at den ikke kan misbrukes til å lage atomvåpen med og at den er helt sikker. Siden Norge sitter på verdens tredje største ressurs av thorium, argumenterer blant annet Frp med at dette kan bli en viktig fremtidig inntektskilde for Norge.

Men hva er egentlig thorium, og er det virkelig like forlokkende som det høres ut? Ifølge thorium-forkynnerne her i Norge, spesielt professoren Egil Lillestøl, som er knyttet til European Organization for Nuclear Research (CERN), kan thorium brukes i den såkalte Rubbia-reaktoren med følgende fordeler:

• Reaktoren produserer avfall med levetid på noen få hundre år
• Thorium kan gi Norge inntekter på 1,5 billiarder kroner
• Reaktoren er uegnet til produksjon av atomvåpen.
• Reaktoren er helt sikker

Rubbia-reaktoren er utviklet av CERN-forsker Carlo Rubbia. En slik reaktor bruker en partikkelakselerator for å omdanne thorium til uran, som brukes som brensel i reaktoren. De totale kostnadene til å utvikle prototypen av Rubbia-reaktoren er på minst 500 millioner Euro.

Fordelen med en Rubbia-reaktor er at den er lettere å stoppe hvis noe går galt, og den produserer mindre langlivet avfall enn dagens tradisjonelle uranreaktorer. Men det er en lang rekke uløste tekniske utfordringer knyttet til en slik reaktortype, som dessuten foreløpig kun befinner seg på planleggingsstadiet. En prototyp vil tidligst stå ferdig i 2030.

Blant annet må det utvikles en ny og sterkere akselerator som produserer store mengder nøytroner som omdanner thorium (thorium-232) til uran (uran-233). Det er dette uranet som brukes til energiproduksjon i en thorium-reaktor. I tillegg er det et problem at Rubbia-rektoren bruker flytende bly (700 ⁰C) som kjølemiddel, som er sterkt aggressivt ved denne temperaturen og skaper store teknologiske utfordringer.

Internasjonalt er det lite debatt om bruk av thorium i kjernekraftverk, med unntak av India, som har en ambisjon om at 30 prosent av kraftproduksjonen i India skal komme fra thorium om 50 år. I USA ble thorium gjenstand for en rekke studier på 1980-tallet. Blant annet konkluderte det anerkjente Massachusetts Institute of Technology (MIT) med at bruk av thorium til energiproduksjon ikke var økonomisk lønnsomt. Dette skyldes blant dyre utvinningskostnader for thorium, samtidig som uran er billig og lett tilgjengelig. Uran-ressursene vil ifølge prognosene vare i minst 50 år til med en relativt lav pris.

Beregninger gjort av MIT viser at skal man drive Rubbia-reaktoren energieffektivt, vil den produsere omtrent like store mengder med langlivet radioaktivt avfall som tradisjonelle urankraftverk. Dette betyr radioaktivt avfall med en levetid på flere hundre tusen år.

Det er mulig å bruke akseleratoren til å omdanne langlivet avfall til avfall med kortere levetid, men det krever mye energi og man vil da ikke sitte igjen med noe særlig energioverskudd. I tillegg vil dette være en for kostbar metode til å løse problemet med radioaktivt avfall.

Når CERN-professor Lillestøl hevder at de norske thorium-ressursene vil gi Norge en inntekt tusen ganger Oljefondet, 1,5 billiarder kroner, baserer han seg på et merkelig regnestykke. Lillestøl tar utgangspunkt i energiinnholdet i thorium-malmen i Norge og regner dette om til antall fat med olje. Basert på en oljepris på 70 dollar fatet regner han seg frem til tallet 1,5 billiarder. Han tar ikke hensyn til utvinningskostnader for thorium og han tar heller ikke hensyn til den viktigste faktoren, nemlig hvilken pris vil et eventuelt marked være viktig til å betale for et tonn thorium.

I en rekke land har man satset store økonomiske ressurser på tradisjonelle uranreaktorer, og man vil bruke disse reaktorene så lenge som mulig. Det er liten interesse fra de store atomnasjonene om å få en konkurrerende atomteknologi.

Det er også en rekke uløste utfordringer knyttet til spredning av atomvåpen ved flere av de thorium-reaktorene som nå befinner seg på tegnebrettet. Spesielt er dette knyttet til akseleratoren, som relativt lett også kan benyttes til å produsere våpenplutonium fra naturlig uran, som finnes tilgjengelig i store mengder. Dette er teknologi som vi ikke ønsker skal komme i gale hender.

Ved å ta i bruk thorium i storskala energiproduksjon vil det dessuten introduseres nok et materiale som kan misbrukes. Etter blant annet Nord-Koreas prøvesprenging vet vi at dagens kontrollsystem ikke på langt nær er godt nok til å håndtere dagens situasjon, langt mindre en utvidelse.

Thorium-profeten Lillestøl har tatt til orde for at et sted mellom 30.000 til 40.000 Rubbia-reaktorer bør utplasseres i verden på sikt, blant annet på landsbygda i Afrika og Asia. Et slikt scenario reiser en rekke utfordringer knyttet til håndtering av radioaktivt avfall og muligheten for terroraksjoner mot disse reaktorene.

Så til spørsmålet om thoriumreaktorer er noe verden trenger. Klimaendringer er den største utfordringen verdenssamfunnet står overfor. Fossil energi står for mer enn 90 prosent av verdens energibruk, og forbruket øker. Samtidig vet vi at utslippene av klimagasser må reduseres med 60-80 prosent innen 2050. Verdens kullkraftverk må altså enten renses eller erstattes med noe annet, og atomkraftverk uten CO₂-utslipp kan i denne sammenhengen virke fristende. Bellona synes ikke det.

Utfordringen med atomavfall som er farlig for kommende generasjoner i uoverskuelig framtid er uløst. Sannsynligheten for ulykker er ikke stor, men konsekvensene for helse og miljø er svært store når de først skjer. Både risikoen og tidsperspektivet reiser etiske spørsmål som atomkrafttilhengerne ikke har besvart.

For å redusere utslippene av klimagasser med 50-80 prosent globalt, trenger vi teknologier med global anvendelse. Fornybar energi, mer effektiv bruk av energi og CO₂-håndtering ved bruk av fossil energi er slike løsninger.

Ifølge professor Lillestøl vil den første prototypen for thorium være klar først om cirka 20 år, og først etter dette kan vi snakke om en storskala-implementering. Med den klimasituasjonen verden står overfor, har vi ikke tid til å vente – det haster. Prototyper for CO₂-håndtering er i ferd med å bli bygget nå, og fullskala-implementering vil være en realitet lenge før de første prototypene for thorium er på plass.

Skal Norge bidra til å løse verdens klimautfordringer, er det viktig at vi satser på det vi er gode på. Gjennom vår erfaring fra metallurgisk industri og vår tilgang til ren kraft, kan vi spille en rolle innenfor utvikling av solcelleteknologi. Gjennom våre erfaringer fra olje og gass tar vi nå lederskapet innen produksjon av ren kraft fra fossile energiressurser. Kull er verdens raskest voksende energibærer, og de påviste reservene av kull er store og holder til flere hundre år med dagens forbruk. Veien til renere energi går derfor gjennom renere kull og fornybar energi.

Nils Bøhmer er atomfysiker og leder av Russlandsavdelingen i Bellona.

Denne kommentaren er også blitt publisert hos Bergens Tidende.