– Terrorisme, atomåpen og kjernefysikk

ingressimage_09-06_Nils_Bohmer_HH.JPG Photo: (Foto: Halfrid Hagmoen)

Trolig ante den ungarske fysikeren Leó Szilárd lite om hvilke konsekvenser hans ideer om en kjernefysisk kjedereaksjon skulle få, da han fikk dem mens han ventet på å krysse gaten i Budapest i 1933. Utviklingen av atomvåpen på 1940-tallet førte til en teknologi som på den ene siden kan produsere energi i store mengder, men som i en ekstrem situasjon kan føre til utryddelse av alt liv på jorden.

Utviklingen av kjerneteknologien var i starten drevet av arbeidet for å skaffeatomvåpen til militært bruk. President Dwight D. Eisenhower sin tale om «Atoms for Peace», som han holdt i FNs Generalforsamling 8. desember 1953, åpnet opp for en storstilt bruk av denne teknologien også i sivil sammenheng. USA iverksatte sitt eget program, «Atoms for Peace», som skulle fremme bruk av sivil atomkraft i USA og i andre land. Blant annet ble de første atomreaktorene for Iran og Pakistan bygget under dette amerikanske programmet på 1950- og 1960-tallet.

I 1957 opprettet FN International Atomic Energy Agency (IAEA). Dette organet har to formål: Å fremme utvikling av sivil bruk av atomteknologi, og så langt det lar seg gjøre hindre at atomteknologien blir misbrukt militært:

«The Agency shall seek to accelerate and enlarge the contribution of atomic energy to peace, health and prosperity throughout the world. It shall ensure, so far as it is able, that assistance provided by it or at its request or under its supervision or control is not used in such a way as to further any military purpose.» IAEA Statutes, article 2.

Utover 1960-tallet ble det bygget en lang rekke sivile atomreaktorer for produksjon av energi. I hovedsak var det atomvåpenstatene USA, Storbritannia, Frankrike, Kina og Sovjetunionen som sto for denne byggingen. Men også andre land som for eksempel Norge og Sverige begynte å fatte interesse for denne nye teknologien. Norge var faktisk det første landet utenom atomvåpenmaktene fikk en atomreaktor, da forsøksreaktoren i Halden ble satt i drift i 1959. I tillegg til å utvikle sivil atomkraft, hadde Sverige planer om å utvikle atomvåpen til et stykke ut på 1960-tallet.

Det moderne atomvåpenkappløpet

Ikke-spredningsavtalen av atomvåpen trådte i kraft i 1970. Den definerer de land som hadde gjennomført en atomprøvesprengning før 1. januar 1967 som atomvåpenstater, det vil si land som har lov til å ha atomvåpen. Disse landene er USA, Storbritannia, Frankrike, Sovjetunionen og Kina. Ikke-atomvåpenstatene forplikter seg til ikke å produsere atomvåpen, og dessuten å la seg kontrollere av IAEA for å unngå at det skal skje.

 Alle land unntatt India, Pakistan og Israel har undertegnet denne avtalen.  Både India og Pakistan har gjennomført atomprøvesprengninger og har erklært seg som atomvåpenstater, og det er en dårlig skjult hemmelighet at Israel har atomvåpen. Nord-Korea trakk seg fra avtalen i 2003 og gjennomførte en atomprøvesprengning i 2009.

Det internasjonale samfunnet har gjennom IAEA og ikke-spredningsavtalen dessverre vist seg ikke å være en garanti mot at andre land enn de fem opprinnelige atomvåpenstatene har fått tilegnet seg atomvåpen. Eksempler på dette er blant annet som tidligere nevnt India, Pakistan, Israel og Nord-Korea. Med unntak av Israel har alle disse landene utviklet sine atomvåpenprogram under dekke av sine sivile atomkraftplaner.

Et land som har underskrevet ikke-spredningsavtalen, men som er under sterk internasjonal mistanke om at landet utvikler atomvåpen, er Iran. Landet har hatt et sivilt atomprogram siden 1950-tallet, da USA med sitt «Atoms for Peace»-program hjalp Iran i gang med dette teknologi-prosjektet. Det holdt på frem til 1979 da sjahen av Iran ble styrtet. Iran sin første atomkraftreaktor er den russiskbygde Bushehr-reaktoren som ble satt i drift i september 2011.

Bakgrunnen for den internasjonale bekymringen er hovedsak knyttet til det underjordiske oppkonsentreringsanlegget for uran Fordow, i nærheten av byen Qom. Ved dette anlegget er det mulig å oppkonsentrere uran-isotopen U-235 til en konsentrasjon slik at man kan lage atomvåpen.

Naturlig uran har en andel av U-235 på 0,7 prosent, og i brensel til en atomreaktor bruker en typisk en U-235-konsentrasjon (-anrikning) på rundt 5 prosent. Alt uran med en U-235 konsentrasjon over 20 prosent betegnes som høyt anriket, og kan brukes til å lage en enkel atombombe. I mer avanserte atomvåpen, som man finner hos de store atomvåpenstatene, brukes uran med en anrikning på over 90 prosent.

Ifølge de siste rapportene fra IAEA (november 2012) rapporteres det at Iran har produsert 233 kg med uran med en anrikning på opp mot 20 prosent. Det er ingen logisk grunn til at Iran skal produsere uran med langt høyere anrikning enn det de har behov for til sitt sivile reaktorprogram – hvis de ikke har militære mål

Det internasjonale samfunnet, med IAEA i spissen, har siden 2006 iherdig prøvd å få Iran til å skrinlegge sitt anrikningsprogram. Til nå har det internasjonale samfunnet stått maktesløse, og det kommer stadig ubekreftede rykter om at Israel vil ta saken i egne hender og bombe en del av Iran sine atomanlegg, for på den måten å sette Iran sitt atomvåpenprogram flere år tilbake i tid.

Skulle Iran komme nærmere å produsere et fungerende atomvåpen, vil dette høyst sannsynlig sette i gang et atomvåpenkappløp i regionen. Trolig har dette kappløpet allerede startet; i 2007 bombet Israel det som trolig var en syrisk reaktor, som kunne ha blitt brukt til å lage material for atomvåpen. Reaktoren var en kopi av en nordkoreansk reaktor, og det har blitt spekulert i at det pågår et atomvåpensamarbeid mellom regimene i Nord-Korea og Syria.

Flere andre land i regionen, som for eksempel Egypt, Tyrkia og Saudi-Arabia, har planer om å bygge sivile atomreaktorer. Flere av disse landene har uttrykt at hvis Iran får atomvåpen, vil de også skaffe seg det. Med sivile atomreaktorer vil et land både tilegne seg teknologi og kunnskap som er nødvendig for å utvikle et atomvåpenprogram. Et sivilt atomprogram kan også gi et nyttig skalkeskjul for å utvikle atomvåpen, slik det blant annet ble gjort i India og Pakistan.

Dessverre viser historien at IAEA og det internasjonale samfunnet ikke har nok muskler til å stoppe et dedikert land som virkelig ønsker å skaffe seg atomvåpen, som for eksempel Nord-Korea har gjort i nyere tid. Det er også tvilsomt om IAEA sine inspeksjoner i Iran vil være nok til å forhindre at Iran klarer å produsere atomvåpen.

Atomterrorisme

«… atomterrorisme er en av de største truslene mot internasjonale sikkerhet.» President Obama, 3. desember 2012

Under en tale i Washington D.C. den 3. desember 2012 understreket President Obama at det fremdeles er for mye kjernefysisk material lagret uten tilstrekkelig sikring og at det fremdeles finnes terrorister som gjør alt de kan for å få tak i dette. Hvis de får tak i slik materiale vil de heller ikke nøle med å bruke det, fortsatte President Obama i sin tale.

Så hva kan terrorister gjøre med slik kjernefysisk material hvis de får tak i det, og hvilke tilfeller av slike angrep er så langt avdekket?

Selv om det finnes mye lett tilgjengelig informasjon om hvordan et enkelt atomvåpen kan lages, vil det allikevel kreve et relativt høyt utviklet organisasjon og store ressurser for å bygge en slik atombombe. Det er lite i dag som tyder på at det finnes terrororganisasjoner som er har nok ressurser til å utvikle en atombombe, selv om det på 1990-tallet er avdekket forsøk på å få tak i atomvåpen fra Russland fra for eksempel Al-Qaida og den japanske dommedagssekten «Aum Shinrikyo».

Blant annet var det på 1990-tallet mye snakk om at russiske såkalt «koffert bomber», det vil si små atombomber som fikk plass i en koffert, var kommet på avveie i Russland. I 1997 hevdet tidligere medlem av det russiske sikkerhetsrådet, general Lebed, at rundt 100 av totalt 250 av disse små atombombene var på å avveie i Russland. Russiske myndigheter har imidlertid i ettertid avvist dette på det sterkeste, og general Lebed omkom i en helikopterulykke i 2008.

Istedenfor at en terroristgruppe lager sine egne atomvåpen eller klarer å få tilgang på et atomvåpen, er det derfor mer sannsynlig at en terrorgruppe vil satse på en såkalt «skitten bombe», som består av en konvensjonell sprengladning og radioaktivt materiale. Eksplosjonen vil spre det radioaktive materialet og føre til en alvorlig forurensing av et begrenset område. En slik aksjon kan i tillegg til forurensingen føre til frykt og panikk. Like fullt vil konsekvensene da bli langt mindre enn hvis en full-skala atombombe ble brukt.

Det har så langt ikke vært noen tilfeller at storstilt bruk av slike «skitne bomber», men radioaktive kilder har blitt brukt i mindre skala. Et eksempel på dette er forgiftningen av den russiske dissidenten Alexander Litvinenko med det radioaktive stoffet polonium-210 i London i 2006. 

En annen variant av atomterrorisme er terroraksjoner mot atomanlegg, som for eksempel et atomkraftverk. I desember 1999 ble for eksempel en konvensjonell sprengladning oppdaget og desarmert ved en uranfabrikk i Japan. Tsjetsjenske grupper har også truet med å sprenge atomkraftverk, blant annet i Litauen i 1994.

Siden 1995 har IAEA oppdatert en database over innrapportert hendelser og tyveri av materiale som kan benyttes i et atomvåpen. Rapporteringen til denne databasen er basert på frivillighet fra i dag 113 land. For perioden 1993 til 2011 er det rapport inn til sammen 2.164 henvendelser, hvor av 399 av disse var knyttet til kriminelle hendelser. Årlig gjennomsnitt for denne perioden var på henholdsvis 114 og 21 henvendelser. For 2011 ble det innrapportert til sammen 147 hendelser, hvor 20 var relatert til kriminell aktivitet. Det er derfor ingen ting som tyder på at interessen for på ulovlig vis å skaffe seg atomvåpenmateriale har blitt noe mindre i de siste årene.

Denne artikkelen sto på trykk i Propatria utgave nummer 1, 2013.

Nils Bøhmer

nils@bellona.no