Mange års dialog og samarbeid for å fjerne truslene fra Sellafield, ble markert i Lofoten og i Oslo denne uken.

Blant dem som roste Bellonas og Lofoten mot Sellafields arbeid var Jamie Reed, Head of Corporate Affairs fra Sellafield Ltd.:

Jamie Reed, Head of Corporate Affairs fra Sellafield Ltd, under arrangementet i Oslo tirsdag denne uken.

– Takk for at dere hjalp oss, sa Reed, som slo fast at den gode dialogen burde fungere som en rettesnor for andre som vil gripe fatt i slike farer.

Utslippene fra av radioaktive stoffer fra Sellafield var en av de største miljøskandalene i norsk media rundt årtusenskiftet. Det kom som en overraskelse på både norske myndigheter og miljøorganisasjonene at man plutselig målte forhøyede nivåer av teknesium-99 i ulike marine arter.

Det ble etter hvert klart at dette stammet fra Sellafields behandling av brensel fra britiske Magnox-reaktorer.

Her hjemme spilte Bellona en aktiv rolle for å mobilisere kystbefolkningen og startet arbeidet med å samle en allianse mot de radioaktive utslippene. Folkebevegelsen Lofoten mot Sellafield ble lansert november 2001. Dette ble starten på et langt samarbeid mellom Bellona og bevegelsen, som utviklet seg til å bli en bred allianse med fiskere, kirke, kultur, politikere og folkelig engasjement.

I desember 2001 bestemmer Bellona seg for å innta Trafalgar Square i forbindelse med at det store juletreet, en gave fra Oslo, skal tennes. Opptrinnet vekker oppsikt både i Norge og Storbritannia.

Juletreaksjonen i London på slutten av 2001 skulle bli etterfulgt av tett dialog. Vi brukte erfaringen fra arbeidet i Russland (for å få ryddet opp i atombasene langs kysten av Kolahalvøya) til å gå i tett dialog med Sellafield og britiske myndigheter.

Dette var ikke bare enkelt. Sellafield var av erfaring svært skeptisk til å møte sivilsamfunnsrepresentanter. Så da Bellona satt på toget opp til Sellafield ved slutten av 2001, sto det klart for oss at vi var nødt til å overbevise dem om at en dialog ville tjene dem også. Samtidig satt Rex Strong, da ansvarlig for miljø hos Sellafield, bak en pult og ventet på miljøkrigerne fra Norge. Han forventet nok en konfrontasjon uten resultat.

Så feil kan man ta. Det ble svært mange møter og samtaler de etterfølgende årene.

Gjennom denne dialogen fikk vi ikke bare løst problemet med utslipp av teknesium-99 til sjø i 2004, men vi fikk også opprettet en konstruktiv dialog og en åpen linje til Sellafield. Fokuset flyttet seg fra akutte problemer, til risikoen og konsekvensene ved en eventuell ulykke ved anlegget.

Daværende miljøvernminister Børge Brende sammen med Frederic Hauge og Lofoten mot Sellafield, i møter med britene ved atomanlegget.

Hele kulturen i Sellafield kom i endring som et resultat. I dag, nesten 15 år senere, er dialogen med Sellafield fortsatt svært konstruktiv. Og nå skal reprosesseringen ved anlegget ta slutt: I 2020 avsluttes den siste behandlingen av brukt kjernebrensel ved Sellafield. Da går hele anlegget over i nedleggings-/dekommisjoneringsfasen.

Fortsatt gjenstår store utfordringer. Opprydningsarbeidet er forespeilet av NDA (Nuclear Decommisioning Agency) i Storbritannia å ta over 100 år. I løpet av denne tiden skal det brukes 120 milliarder pund, på størrelse med et norsk statsbudsjett.

Vi vil derfor fortsatt trenge god dialog mellom norske og britiske myndighetsrepresentanter og sivilsamfunn i overskuelig framtid.

Historien om utslippene som ble stanset 

Fram til at Sellafield-utslippene direkte til havet ble stanset i 2004, hadde atomisotoper blitt sluppet ut i Irskesjøen, som igjen ble ført med Golfstrømmen langs norskekysten og mot Island og Grønland.

Bellona hadde alt vært aktive siden slutten av 80-tallet i kritikken av anlegget Dounray.

I 1993 advarte vi om at Sellafield utgjorde en fare for radioaktiv forurensning i Arktis. Samtidig krevde vi at atomstaver fra Halden-reaktoren ikke skulle sendes til Sellafield. Året fikk vi EU-kommisjonen og EU-parlamentet til å vedta kritiske uttalelser rundt driften i Sellafield.

I 1998 annonserte britene at det ikke lenger skulle drives kommersiell reprosessering i Dounray. Det var imidlertid uklart om det brukte brenselet likevel skulle reprosesseres, men da i Sellafield.

Dette inspirerte til videre kamp mot Sellafield-utslippene. Samme år ble det radioaktive stoffet teknesium oppdaget langs norskekysten, i reker og tang. Det skjedde etter Sellafields avgjørelse om å tømme tankene med flytende avfall på grunn av sikkerhetsfaren. Det ble også avslørt at Sellafield ville firedoble utslippene og at de kunne nå helt til Svalbard.

Bellona la ut på turne for å mobilisere kystbefolkningen og startet arbeidet med å samle en allianse for å bekjempe de radioaktive utslippene.

"Golfballen" i Sellafields Windscale-anlegg.

I juli 2001 kommer nyheten om at Dounray stenger for godt, og dette året skyter også Sellafield-arbeidet virkelig fart. Det er valg i Norge og den nye miljøministeren Børge Brende går, etter et møte med Bellona, knallhardt ut og løfter saken ytterligere politisk.

Allerede samme måned som han tiltrer, setter norske myndigheter i gang arbeid med å se om man kunne saksøke i henhold til Ospar-konvensjonen og Brende møter sin britiske kollega om saken.

Alvoret vokste da britisk høyesterett i november slo fast at Sellafield kunne åpne et anlegg for produksjon av såkalt MOX-brensel. Det ville bety økte utslipp.

Reaksjonene i Norge var sterke og folkebevegelsen Lofoten mot Sellafield ble lansert av kunstneren Johs Røde den 20 november, som et resultat av folkelig engasjement. Dette blir starten på et langt samarbeid mellom Bellona og Lofoten mot Sellafield, som utvikler seg til å bli en bred allianse med fiskere, kirke, kultur, politikere og folkelig engasjement

I desember 2001 bestemmer Bellona seg for å innta Trafalgar Square i forbindelse med at det store juletreet, en gave fra Oslo, skal tennes. Utkledd som julenisser henger vi banner i treet. Vi synger en sang om Sellafield til tonene av «bjelleklang», mens vi deler ut mandariner til barna. Opptrinnet vekker oppsikt både i Norge og Storbritannia.

Samtidig starter Bellona debatten om norsk lager for atomavfall. En vondt julegave dette året er siste nyhet om at Sellafield-utslippet av teknesium har nådd Polhavet og at det er målt ved Svalbard.

2002 starter med stor konferanse i Lofoten i regi av Lofoten mot Sellafield.  Fiskerne heiste svart flagg. Bellona manet til kamp og regjeringen stilte med både med miljø- og fiskeriminister.

Det kommer nyheter som skaper forsiktig optimisme dette året, blant annet planer om å rense utslippene med mellom 50 og 90 prosent. Bellona stilte da flere spørsmål ved valget av teknologi. Vi kritiserte også samarbeidet mellom Halden-reaktoren og Sellafield på MOX-forskning, i tillegg til oljefondets investeringer i Sellafield-eieren.

Det ble også kjent av de fire Magnox-reaktorene skulle stenges mars 2003. Bellona var fornøyd, men kunne konstatere at mye opprydning gjensto.

Sellafield-Konferanse, april 2003.

I desember drar Bellona, Lofoten mot Sellafield og miljøvernminister Brende til Sellafield. Der avsløres det hvordan britiske myndigheter har pålagt eieren å tømme tankene som inneholder det radioaktive vannet med teknesium innen 2006.

Det eneste som skulle kunne hindre store utslipp var positive svar fra en rapport som var ventet fire måneder senere, om at det var mulig å lagre det gamle avfallet i fast form på land.

Bellona ba da eieren British Nuclear Fuels Ltd (BNFL) om å frivillig iverksette en utslippsstans frem til rapporten var klar.

I april 2003 blir Brende igjen med når Bellona og Lofoten Mot Sellafield på nytt drar for å møte BNFL. En skuffet miljøvernminister kunne konstatere på en pressekonferanse at utredningen ennå ikke var igangsatt og at utslippene fortsatte. Men arbeidet for å få til rensingen skulle nå skyte fart.

Mangeårig atomfysiker i Bellona Nils Bøhmer, ved bautaen som ble reist i Lofoten etter rensebeslutningen i april 2004.

Mai samme år drar statsminister Bondevik og Brende sammen til London for å snakke med sine kolleger.

September gir Bellona ut en stor rapport om Sellafield-anlegget og oktober kommer prøverensingen i gang. Det skaper glede hos Bellona.

– Det er dette vi har jobbet for, både vi, miljøvernministeren og aksjonen Lofoten mot Sellafield, sa Frederic Hauge.

Under en konferanse om Sellafield i London februar 2004 kom det svært gode resultater, som viste at den nye teknologien skulle kunne klare å rense ut rundt 97 prosent teknesium fra det flytende atomavfallet. To måneder senere ble det gitt endelig tillatelse til å gjennomføre rensingen permanent.

Dette markerte slutten av utslippene fra Sellafield til havet. Fokus i Norge skiftet nå bort fra utslippene, mot ulykkespotensialet ved anlegget.