Øvre Otta subsidieres med mellom 1,2 og 3,5 milliarder kroner

Sammendrag
For at vannkraften fra Øvre Otta skal bli tilgjengelig for videre forbruksvekst vil det normalt kreves nettutbygginger på mellom 3,5 og 6 milliarder kroner. Dette skyldes at dagens el-nett i Norge er i ferd med å bli overbelastet. De nye kraftforbrukerne kommer imidlertid bare til å betale for halvparten av de nødvendige nettutvidelsene over egen strømregning. Resten, mellom 1,2 og 3,5 milliarder kroner, betales av alle oss andre gjennom nettmonopolene. Bellona har brukt erfaringsdata fra tidligere nettutbygginger fra 1981 til 1990 (Energiforsyningens Forskningsinstitutt, 1996) for å beregne kostnadene.

Hvis energisløserne måtte betale det forbruksveksten faktisk koster, ville fjernvarme, varmepumper og bioenergi blitt lønnsomt med en gang, og Øvre Otta ville antakelig aldri blitt bygd ut. Da den nye energiloven ble innført, ble det synlig for alle at kraftutbygging til 37 øre/kWh var direkte ulønnsomt, og i dag er det allmen enighet om at disse dyre kraftutbyggingene var et stort feilskjær. Nettmonopolene tvinges imidlertid til å fortsette de ulønnsomme utbyggingene og er pålagt å bygge ut kraftoverføring selv om det i verste fall koster nesten 1 krone per kWh og nettleien er på drøye 20 øre/kWh.

For Øvre Otta vil de gjennomsnittlige nettkostnadene ligge på mellom 34 og 59 øre/kWh mens nettleien bare er på drøye 20 øre/kWh. Mellomlegget må betales av alle de andre strømkjøperne, selv om de ikke kjøper kraft fra Øvre Otta i det hele tatt.

1 Bakgrunn
I Norge er energiforsyningen delt i to uavhengige selskapsformer; fritt konkurrerende kraftprodusenter og nettmonopoler. Dette har ført til at kraftutbyggerene i dag foretar rimelig rasjonelle økonomiske vurderinger i forkant av evt. utbygginger og utvidelser. Utbygginger med kraftkostnader på 37 øre/kWh, slik vi opplevde det for snaue 10 år siden, er nå blitt helt uaktuelle.

I el-nettet derimot er det monopolene som rår, og både inntekter og utgifter er strengt regulert av lovverket. Nettselskapene har plikt til å levere elektrisitet til fastboende og alminnelig forsyning. Når el-forbruket vokser, er nettselskapene pålagt å bygge ut nye ledningsnett og transformatorer uansett hva det måtte koste. Kostnadene for gildet fordeles på alle, uavhengig av om de har bedt om mer strøm eller ei. Resultatet er en svært lite rasjonell situasjon, der de som kjøper og forbruker stadig mer elektrisitet aldri betaler det utbyggingene koster, men tvert i mot mottar store subsidier fra de andre forbrukerne gjennom nettmonopolene.

2 Historiske kostnader ved utbygging av el-nettet
Energiforsyningens Forskningsinstitutt (EFI, 1996) har forsøkt å beregne grensekostnadene for tidligere utvidelser i overføringssystemet, hovedfordelings- og fordelingsnettet. Basert på hvor store investeringer som ble foretatt i perioden 1981-1990 og hvilke kapasitetsøkninger man oppnådde i el-nettet i løpet av denne 10-årsperioden anslo de at utvidelser av el-nettet kostet ca 1300[1] kr/kW for overføringssystemet, ca. 1333 kr/kW for hovedfordelingsnettet og 7400-12100 kr/kW i fordelingsnettet. Med 7 % rente og 25 års nedbetalingstid, samt en estimert prisøkning på 15 % for denne type installasjoner fra 1990 til 1998, blir kostnadene per år for utvidelser av el-nettet slik de er vist i tabell 1.

Tabell 1: Utbyggingskostnader i el-nettet (EFI, 1996).

For å få et riktig bilde av hva elektrisitetsutbyggingen koster per kWh levert til hus og næringsvirksomhet, må man i tillegg ta hensyn til hva den skal brukes til og gjennomsnittlig antall brukstimer for de ulike formål. Grovt sett kan det sies at veksten i el-forbruket drives frem av økende etterspørsel i husholdningene og handels- og servicenæringene (se f.eks. NOU 1998: 11) mens kraftforbruket i kraftkrevende industri har vært rimelig stabilt de siste 10 år[3]. Elektrisitets-forbruket i alminnelig forsyning og privat og offentlig tjenesteyting fordeler seg grovt sett på 40 % til oppvarming og 60 % til belysning, varmtvannsberedning og andre tekniske formål (OED, 1997).

Bruk av elektrisitet til oppvarming i panelovner krever svært stor nettutbygging fordi de fleste panelovnene vil være i bruk samtidig på de kaldeste dagene i året. Gjennomsnittlig antall brukstimer per år for panelovner er imidlertid bare mellom 2000 og 2500 for det meste av Norge sør for Trondheim (Guldstrand, 1999 og Sjøvold, 1991). Vi får dermed følgende tabell over antatte kostnader ved bruk av elektrisitet til direkte oppvarming i nye bygg:

Tabell 2: Kostnader ved overføring av elektrisk strøm til oppvarmingsformål.

Bruk av elektrisitet til belysning og andre tekniske formål er mer stabilt over året slik at nettutbyggingen blir billigere. I gjennomsnitt kan man beregne at disse installasjonene utnytter den installerte effekten ca. 4000 brukstimer i året (dvs. de brukes også om sommeren), og basert på effektutbyggingskostnadene i tabell 1 kan det settes opp følgende grove oversikt over kostnadene ved overføring til forbruk i tekniske installasjoner.

Tabell 3: Kostnader ved overføring av elektrisk strøm til belysning og tekniske installasjoner.

Selv om det er noe problematisk å lage og bruke gjennomsnittstall i hvert enkelt tilfelle, viser tabell 2 og 3 svært tydelig at dagens energilov tvinger nettselskapene til å bygge ut nettet selv om det er samfunnsøkonomisk svært ulønnsomt. I praksis betyr det at de som har et stabilt strømforbruk subsidierer de som har et økende strømforbruk gjennom dagens nett-tariffer fra nettmonopolene. Tabellen viser også klart at vekstforbrukerne bare betaler en brøkdel av den faktiske kostnaden for økningen av elektrisitetsforbruket. Med et friere marked også på nettsiden, ville fjernvarme blitt den klare vinneren i svært mange tilfeller.

3. Utvidelser av el-nettet for overføring av 1 TWh kraft fra Øvre Otta til sluttbrukerne
For Øvre Otta er det i Stortingsmelding nr 50 (1997-1998) bare presentert kostnader knyttet til overføring av kraft inn på eksisterende overføringssystem. Kostnadene derfra og til sluttbruker er det nettmonopolene som må betale uten noen form for økonomisk kost-nytte vurdering. Informasjon om dette er ikke blitt gitt til det norske Storting.

Elektrisitets-forbruket i alminnelig forsyning fordeler seg grovt sett på 40 % til oppvarming og 60 % til belysning, varmtvannsberedning og andre tekniske formål (OED, 1997). Av mangel på bedre informasjon antas det at den samme fordelingen gjelder for privat og offentlig tjenesteyting. Det kan dermed settes opp følgende grove tall (tabell 4) for totale utbyggingskostnader for overføring av elektrisk kraft fra Øvre Otta til sluttbrukerne. Tallene er basert på en årsproduksjon på 1 TWh.

Tabell 4: Normalkostnader ved utvidelser i el-nettet for overføring av 1 TWh kraft fra Øvre Otta til sluttbrukerne

På kraftmarkedet førte oppdekkingsplikten tidligere til at energiselskapene bygde ut vannkraftverk med kostnader over 35 øre/kWh. Disse kraftverkene står og går i dag med dundrende underskudd og står igjen som halvtragiske minner fra en svunnen tid. Samtidig som det er allmen enighet om at disse dyre kraftutbyggingene var et stort feilskjær, tvinges nettselskapene til å fortsette galskapen med utbyggingskostnader opp mot 90 øre/kWh og salgsinntekter på 20 øre/kWh.

4. Vurdering av usikkerheten i tallmaterialet
Alle tall presentert her er gjennomsnittstall for utvidelser i el-nettet. For Øvre Otta spesielt vil det være mulig å oppnå mer spesifikke tall knyttet til overføringssystemet i området rundt Otta. Med det frie kraftmarkedet i Norge vil det imidlertid være umulig å vite eksakt hvor den nye kraften vil bli brukt, og det er derfor mest riktig å bruke historiske gjennomsnittstall på landsbasis for å estimere de økte nettinvesteringene. Det er derfor liten usikkerhet knyttet til datamaterialets relevans.

Det er videre antatt at 40 % av forbruksveksten vil gå til oppvarming. Dette er muligens noe høyt for forbruk i næringsbygg. På den annen side er timetallet for gjennomsnittlig brukstid til oppvarming i boliger antatt å være 2-2500 slik som i næringsbygg. Dette er imidlertid noe høyt og ligger mange steder i området 1700-2000 brukstimer. Det er også mulig at brukstiden på lys og tekniske installasjoner skulle vært øket noe opp mot 5000 (Sjøvold, 1991). Disse tre faktorene motvirker imidlertid hverandre, og totalt sett vil feilkilden i disse tre forutsetningene være relativt liten i forhold til kostnadsintervallene i tabell 4.

Ved vurderinger av elektrisitet til oppvarming av nye bygg versus en kombinasjon vannkraft og elektrisitet, vil det måtte bygges ut både en el-ledning og et varmerør. Kostnadene som er oppgitt i tabell 5 for fjernvarme levert i rør vil derfor få et tillegg for leveranse av elektrisitet til lys og tekniske installasjoner. Forskjellen i marginalkostnad mellom de to oppvarmingsformene blir derfor noe mindre enn gitt i tabell 5.

5. Hva er alternativet?
Det er i det foregående vist hvordan nettmonopolene subsidierer utvidelser i el-kapasiteten i Norge ved at de som bruker mer strøm aldri betaler det det faktisk koster. Dersom det ikke fantes noe alternativ, ville ikke dette vært fullt så ille. Men i dagens Norge og nye energiteknologier, er det et stort tilbud av alternative energikilder, spesielt på varmesiden. Tabell 5 sammenligner typiske tall for utbygging av fjernvarme basert på bioenergi eller spillvarme med de faktiske kostnader ved bruk av elektrisitet i panelovner i nye bygg.

Tabell 5: Kostnader versus dagens priser ved installering av elektrisk oppvarming kontra fjernvarme.

Tabell 5 viser med all ønskelig tydelighet at dersom nettmonopolene ble opphevet eller erstattet med en mer markedsbasert nettleie, ville utbygging og forbruk av ny el-kraft bli svært lite lønnsomt i fremtiden.

Referanser:

Energiforsyningens Forskningsinstitutt AS v/Sand et al., Planleggingsbok bind 3, kostnadskatalog, Trondheim, 1996.

Guldstrand, P., Drammen Fjernvarme, pers.med., 1999.

NOU 1998: 11, Energi- og kraftbalansen mot 2020, Elanders Publishing AS, ISSN 0333-2306, ISBN 82-583-0456-9, Oslo, 1998.

OED, 1997: Faktaheftet om energi- og vassdragsvirksomheten i 1997.

Sjøvold, O., Fjernvarme i det norske energisystem, Universitetsforlaget, Oslo, 1991.

Stortingsmelding nr 50 (1997-1998); Om kraftutbygging i Øvre Otta, Det kongelige olje- og energidepartementet, Elanders Publishing, Oslo, 1998.

[1] Alle tall er 1990-kroner.

[2] I tillegg til rene kapitalkostnader er det på fordelingsnettet lagt inn 1,5 % i driftskostnader (EFI, 1996).

[3] Med de lave spotprisene på elkraft i 1998 har imidlertid kraftkrevende industri hatt muligheten til å øke produksjonen ytterligere, men dette antas å ikke bli normalsituasjonen framover.