Status quo for villaksen
Begrepet nasjonale laksefjorder har forandret innhold. Villaksutvalget presenterte begrepet i sin utredning (NOU 1999 : 9 – "Til laks åt alle kan ingen gjera?"). Da ble en nasjonal laksefjord betegnet som et fjordområde fritt for lakseoppdrett. Dette var i følge det faglige utvalget nødvendig for å gi de viktigste bestandene av villaks i Norge et tilstrekkelig vern. Oppdrettsvirksomhet skulle altså avvikles innen de nasjonale laksefjordene.

Når Miljøverndepartementet under Stoltenberg-regjeringen senere la frem sitt forslag til vern av villaksen basert på utredningen fra 1999 ble begrepet nasjonal laksefjord inndelt i to soner. Forbudssoner (F-soner) uten oppdrett av laksefisk, hvor eksisterende anlegg skulle flyttes ut, og restriksjonssoner (R-soner) hvor økt produksjon av laksefisk ikke skulle tillates. Dette forslaget inneholdt i tillegg en del unntak som i realiteten tillot oppdrett av laksefisk i enkelte F-soner, og enkelte R-soner kunne faktisk få lov til å øke sin produksjon.

I dagens forslag er begrepet nasjonal laksefjord vannet ut ytterligere. Miljøverndepartementets beskrivelse av nasjonale laksefjorder er i Stortingsproposisjon nr. 79 (2001-2002) "Om opprettelse av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder" beskrevet på følgende måte:

”I laksefjordene skal det ikke etableres nye matfiskanlegg for laksefisk, og eksisterende virksomhet vil bli underlagt særskilte regler for rømningssikring og helsekontroll. I de største og viktigste laksefjordene er det aktuelt å inngå frivillige avtaler om utflytting av matfiskanlegg for laksefisk. De midlertidige sikringssonene for laksefisk skal videreføres inntil hele ordningen er avklart.”

Fra å være et regime som skulle redusere påvirkningen fra oppdrettsnæringen har vi nå endt opp med en ordning som kun legger begrensning på eventuell fremtidig vekst i produksjonen av oppdrettet laksefisk. Restriksjonene legges kun på etablering av nye konsesjoner. Det åpnes imidlertid for produksjonsøkning innen eksisterende konsesjoner i områder med status som nasjonale laksefjorder. Derfor kan det totale antallet oppdrettsfisk også økes innen disse områdene.

Til tross for den åpenbare svekkelsen av ordningen anbefaler Bellona likevel at den ferdigstilles. Dette for å redusere påvirkningen en eventuell økning av antall oppdrettskonsesjoner av laksefisk i områder med stor verdi for vill laksefisk vil innebære. Så lenge lakselusproduksjonen og rømmingstallene er på et såpass høyt nivå trenger vi nasjonale laksefjorder for å hindre en økt negativ påvirkning på bestandene av vill laksefisk.