Forsvaret inviterte i forrige uke miljøvernorganisasjonene til en presentasjon av sitt prosjekt for bruk av lavfrekvente sonaerer (LFAS) på sine nye Fridtjof Nansen-klasse fregatter. Målet med prosjektet er å sikre at de nye sonarene på fregattene ikke skader fisk og sjøpattedyr.

Strandet hval
Bakgrunnen for prosjektet er at man flere steder i verden har opplevd hvalstrandinger og plutselig massedød av delfiner og fisk ved bruk av militære sonarer. I 2002 strandet 17 hvaler av ulike arter på Bahamas. Ti av hvalene ble tilbakeført til havet i live, mens fire av de avdøde ble obdusert. Obduksjonen viste at hvalene hadde blødninger i innerøret og rundt hjernen. Dette skjedde samtidig med at det ble brukt aktive mellomfrekvente sonarer over en uvanlig lang periode i området, og den amerikanske marinen påtok seg ansvaret for strandingen. På Kanariøyene ble det samme år obdusert hval som hadde strandet. Disse viste seg å ha dykkesyke, det vil si at de hadde gått til overflaten for fort, etter at det ble brukt aktive militære sonarer i området. Det har også vært mange episoder i USA hvor massestranding av hval og delfiner har blitt satt i sammenheng med militære ubåtøvelser.

På bakgrunn av dette har Forsvaret derfor utarbeidet et forslag til egne retningslinjer for bruk av aktive sonarer i norske farvann. I forslaget står det at det per i dag ikke finnes noen fullstendig forståelse for hvordan intense akustiske signaler påvirker marint liv, og at enkelte av retningslinjene derfor er utarbeidet etter føre var prinsippet.

SONATE
I tillegg til de nye retningslinjene skal Forsvaret også tas bruk et nytt dataprogram kalt SONATE, som er under utvikling i samarbeid med Havforskningsinstituttet. Dette skal være et beslutningsstøtteverktøy for sonaroperatører og integrerer informasjon om fiskeriaktivitet og ulike arters tilstedeværelse i tid og rom med informasjon om artenes følsomhet for akustiske signaler og det operative regelverket som gjelder. Dette er ingen enkel oppgave, da de forskjellige fiskeslag reagerer på forskjellige frekvenser, i forskjellige faser av oppveksten og i forskjellig avstand til kilden. Bellona opplevde at programvaren som ble presentert var uferdig og hadde åpenbare mangler.

I prosjektet har man forsket spesielt på sild, torsk, laksefisk, sel og spekkhogger. Sel har blitt satt i merder med sensorer på ryggen, og spekkhoggere har blitt fulgt i Vestfjorden når de spiser sild. Når sonaren blir skrudd på har man observert at spekkhoggerne svømmer omlag 100 meter vekk fra kilden og fortsetter å spise sild, mens i sildestimer og spesielt hos yngel har det blitt observert panikkartet oppførsel. På bakgrunn av dette har man konkludert at sjøpattedyr ikke ser ut til å få direkte fysiske skader dersom de ikke befinner seg svært nær sonarkilden, og at man ikke kjenner til årsakssammenhenger mellom sonarsignaler og dykkesyke. Det er heller ikke blitt gjennomført studier av hva slags øvrige skader, som for eksempel hørselskader, sjøpattedyr kan pådra seg.

Bellona mener Forsvaret skal ha ros for at de tar problemet på alvor og at det blir satt av midler til forskning. Dette har resultert i forslaget til retningslinjer for bruk av aktive sonarer i norske farvann. Bellona mener imidlertid at det behov for mer forskning på disse komplekse forholdene. Frem til man eventuelt får kartlagt skadevirkningene og vet mer om hvordan disse sonarene påvirker marint liv synes de utarbeidede retningslinjene vage. Det burde også forskes på hvordan seismiske undersøkelser av havbunnen påvirker marint liv, for her benyttes også kraftige akustiske signaler man må anta kan være skadelig for fisk og sjøpattedyr.