Mister oversik
SFT og Miljøverndepartementet har ansvaret for at Norge overholder internasjonale miljøavtaler. Disse avtalene medfører stort sett at Norge har forpliktet seg til å redusere utslippene av ett eller annet stoff. Skal man nå de mål som er satt, må noen føre regnskap over dagens utslipp samt legge planer for en reduksjon av dem i fremtiden. Økt delegering vil kunne føre til at SFT mister den samlede oversikten over forurensningssituasjonen samt at den vil vanskeliggjøre en enhetlig politikk for å redusere utslippene.

Med økt delegering til fylkesmennene blir SFT siste klageinstans. Miljøverndepartementet mister derfor i praksis den overordnede kontrollen på mange områder. På sikt tror jeg dette kan svekke deres rolle som pådriver i miljøarbeidet fordi det rett og slett blir for stor avstand til de delegerte saksområdene. Dette vil igjen kunne føre til at departementet og Regjeringen mister kunnskap, i hvert fall om hvordan ting er i praksis.

Hindrer like konkurransevilkår
Bellona er generelt opptatt av at det skal stilles like rammevilkår innenfor samme bransje. Selvfølgelig må det være rom for individuelle justeringer på grunn av lokale særegenheter, men hovedsakelig bør like virksomheter reguleres likt. Vi har det siste året arbeidet for å få en gjennomgang og harmonisering av utslippene fra flyplassvirksomheter i Norge. Når utslipp fra flyplasser nå blir fylkesmennenes ansvar tror jeg det blir særdeles vanskelig å få satt like vilkår. Alle vet hvilke politiske og økonomiske interesser det ligger i en flyplass, og jeg skal like å se den fylkesmannen som truer flyplassens eksistens på grunn av strenge, men kanskje nødvendige utslippsvilkår. Skal man til tross for delegering få til like konkurransevilkår på utslippssiden, må man kanskje gi bransjevise utslippstillatelser i forskrifts form?

Lokale hensyn
Fylkesmannen vil først og fremst gi pålegg som er til gunst for hans geografiske ansvarsområde -fylket. Skal de samlede utslippene av en forbindelse ned, vil nok de fleste fylkesmenn sitte på gjerdet og vente med å gi en upopulær utslippstillatelse til en av fylkets store skattebetalere. Vi ser i mange saker som fylkesmannen i dag har ansvaret for, at lokale næringspolitiske hensyn tillegges betydelig mer vekt en miljøhensyn.

I Aftenposten 20.01.01 står det å lese at fylkesmennene brukte i gjennomsnitt 330 dager på å behandle klager etter plan- og bygningsloven. Dette skulle bety at fylkesmannen må få økt sin stab betydelig hvis han også skal ta hånd om utslippstillatelser. Noe annet som kom frem av artikkelen og som i hvert fall jeg synes er skremmende, er at i enkelte fylker fikk bare 2 av 100 medhold i klagene sine. Det kan være mange grunner til dette, men jeg tror man skal se på om det ikke kan ligge en del lokalpolitikk i noen av avslagene.

Norge er et lite land og ofte hagler det (både med urette og med rette) med beskyldninger om at beslutningstagere har personlige interesser i sakens utfall. På enkelte steder er dette et reelt problem som det er umulig å unngå med vårt lave innbyggertall. Økt delegering vil i hvert fall ikke løse dette problemet, snarere tvert imot.

Jeg vedder på at om en stund vil vi se en økning av denne type saker hos sivilombudsmannen, noen som vedder i mot?