Dette debattinnlegget ble publisert på altinget.no i dag.

Bellona har i Altinget 24. april kritisert Jonas Gahr Støre for villedende uttalelser om gruvedrift på havbunnen. Svaret fra Terje Aasland vitner dessverre bare om at også han er kreativ i sitt forhold til fakta i denne saken.

«Norge skal være verdensledende når det gjelder fakta- og kunnskapsbasert forvaltning av havbunnsmineraler», skriver Aasland i sitt innlegg. Enda godt at regjeringen ikke nøyer seg med å være gjennomsnittlig kunnskapsbasert! La oss se på fem tiltak som regjeringen Støre gjør for å være best på fakta:

1: Åpne først, finn ut av konsekvenser etterpå

Ifølge Havforskningsinstituttet er det null kunnskap om biologi og økosystemer i 99 prosent av området som er åpnet for dyphavsgruver. Når man ikke kjenner økosystemene, er det også umulig å vite hvordan de vil påvirkes av leting og utvinning av mineraler. Regjeringens åpning kan dermed gi uante miljøskader og er et tydelig brudd med føre-var prinsippet. Når Aasland samtidig hevder å være ledende på kunnskapsbasert forvaltning er det å håne hele norsk forvaltningstradisjon – noe Bellona har påpekt tidligere. Ministeren er heller ikke særlig faktabasert når han hevder at det kun er åpnet kun for leting, og ikke utvinning. For etter loven er det åpnet for mineralvirksomhet, definert som både «undersøkelse og utvinning av mineralforekomster».

2: Finn på egne metoder i stedet for å bruke de anerkjente

Som underlag for regjeringens åpningsbeslutning er det gjort en vurdering av ressurspotensialet på havbunnen, og dermed lønnsomheten ved gruvedrift. Men vurderingen har fått kritikk for å bruke spekulative metoder og ikke forholde seg til anerkjente standarder. En ekspert har gått så langt som å spørre om Sokkeldirektoratet kan regne. Hvorfor bruke anerkjente metoder, når man får bedre tall ved å være kreativ?

3: Hold deg i ekkokammeret

Regjeringen har i utredningene brukt Oljedirektoratet, unnskyld – Sokkeldirektoratet – som ekspert på alt fra mineraler til miljøkonsekvenser. Samtidig har de aktivt unngått å lytte til innspillene fra de reelle fagmyndighetene, altså NGU og Miljødirektoratet. Dette tyder på at havbunnsmineraler i større grad fungerer som sysselsetting for oljebyråkrater enn som en seriøs mulighet for ny norsk verdiskaping. Og det er svært urovekkende når «ekspertene» i Sokkeldirektoratet samtidig får kritikk for å fungere som oljelobbyister. Regjeringen har en historikk med habilitetsutfordringer – har også byråkratene begynt å blande roller?

4: Svar på faglig kritikk med beskyldninger om desinformasjon

Etter at EU-parlamentet vedtok kritikk mot Norges åpningsbeslutning rant det over for Jonas Gahr Støre. Han svarte med å beskylde miljøorganisasjonene for å spre desinformasjon. Men kritikken av regjeringens beslutning er tungt faglig begrunnet, både i Bellonas høringssvar og fra f.eks. det anerkjente tidsskriftet Nature, internasjonale forskere, og FNs miljøtoppsjef.

Dette er uvante takter fra en statsminister som ellers har lite til felles med Donald Trump.

5: Sats på det som ikke virker

«Norge har gode forutsetninger for å bidra med forsvarlig forsyning av mineraler til det grønne skiftet – særlig på land», skriver Aasland. Så langt er vi enige, men hvorfor vier regjeringen da ressursene til havbunnen?  Energiministeren virker å tro at potensialet på land vil forløse seg selv, men lite tyder på det når det tar mer enn 10 år å få konsesjon til en gruve i Norge, og regjeringens mineralstrategi er lagt i skuffen. Vår nye næringsminister Cecilie Myrseth hadde ikke engang tid til å høre på Bellona når vi ba om å få gi våre innspill.

Terje Aasland hevder å være verdensledende på faktabasert forvaltning. Lederen for Det Norske Videnskapsakademi, Lise Øvreås, har oppsummert saken som dette: «Regjeringen (…) har valgt å overse anbefalingene fra et samlet nasjonalt og internasjonalt forskningsmiljø».

Regjeringen er nok ikke verdensledende på faktabasert forvaltning av havbunnsmineraler – men kanskje på alternative fakta?