Fremtidens klimapolitikk er avgjørende for lønnsomheten i å investere i ny teknologi som gjør det mulig å redusere utslippene av klimagasser, i første rekke CO₂, til atmosfæren. Når det hersker usikkerhet rundt utformingen av denne, øker det risikoen i prosjektene. Det vil for eksempel være av avgjørende betydning om prisen for CO₂-kvote vil ligge på 0 kroner tonnet uten en avtale eller 100 kroner tonnet med dagens avtale. Med USAs nei til Kyoto-avtalen, har usikkerheten for næringslivet økt betraktelig.

– For å få generert forskning og utvikling (FoU) av teknologi som gjør det mulig å redusere utslippene av CO_2, er det helt avgjørende at det ligger en avtale i bunn. Avtalen må ha mekanismer folk har tillit til, og det må være en viss sikkerhet om at denne avtalen vil bli videreført og strammet inn etterhvert, sa Geir Høibye fra Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) på et møte om miljøteknologisk forskning på Bellona.

Hovedårsaken til denne risikoen, er at skalaen ved energiprosjekter er så stor. I følge Eirik Normann fra Norges Forskningsråd (NFR), som også deltok på møtet, er det snakk om investeringer på 3-8 milliarder kroner for en gassturbin med CO₂-rensing. Investeringer av den størrelsesorden forutsetter at CO₂-utlipp får en pris i fremtiden.

Ubrukte forskningsmidler

Eirik Normann fra NFR er avdelingssjef for KLIMATEK, et forskningsprogram som blant annet «skal stimulere til utvikling og økt bruk av teknologi for å redusere norske utslipp av klimagasser.» Han kunne fortelle at det ikke hadde vært mulig å bruke alle KLIMATEK-midlene.

– Vi har rett og slett slitt med å få frem gode prosjekter. Hovedårsaken er at det ikke er sterke økonomiske incitamenter til å utvikle denne typen teknologi i dag.

På fagspråket snakker en om technology push kontra market pool når det gjelder å få frem ny teknologi. Energisektoren er et eksempel på viktigheten av markedsstørrelse, eller market pool, siden det er snakk om en homogen vare som vanligvis produseres i store anlegg. For andre industrigrener kan det være technology push, satsing på FoU, som bringer ny teknologi på markedet. Utviklingen av mobiltelefoni er et klassisk eksempel på dette.

– Kyoto-protokollen og dens mekanismer er forutsetningen for å løse klimaproblemet. I tillegg til det må det selvsagt satses stort på FoU, men uten en avtale er det vanskelig å få til noe, mente Høibye.

En europeisk avtale tilstrekkelig?

I etterkant av Bush sitt nei til Kyoto, ser det ut til at et system med omsettelige kvoter kan gro frem også uten deltakelse fra USA. En rekke land er nemlig alt i gang med å utvikle nasjonale systemer som så kan knyttes sammen, og EU er en pådriver for dette. Spørsmålet er om en slik løsning er tilstrekkelig til å sikre tillit i næringslivet. Høibye tror det.

– Men det vil være avgjørende at en ser at dette systemet fungerer og at det ikke tar livet av bedriftene. I tillegg må øvrige land, særlig Russland og Japan, ratifisere Kyoto-protokollen. Forhåpentligvis kan dette avklares innen rimelig tid. USAs negative signaler synes å ha samlet de øvrige land. Det er den gode siden ved situasjonen. USA må selvsagt med på lenger sikt om vi skal få en globel avtale.

Bellona negative til kvotehandel

Bellona har motsatt seg innføringen av et system med kvotehandel i Norge. Årsaken er blant annet at et slikt system vil tillate introduksjon av nye utslippskilder så lenge disse kan kjøpe kvoter på et kvotemarked. Bellona er likevel positive til en Kyoto-avtale, med eller uten USA, dersom alternativet er ingen avtale i det hele tatt. Men en langt bedre løsning enn kvotesystemet, er en internasjonal teknologiprotokoll.

– Da ville det stilles BAT-krav til alle utslippskilder. Et slikt system ville generert med FoU enn dagens Kyoto-avtale, mener Siri Engesæth daglig leder i Bellona.