EUs langsomme kjemikalierevolusjon

8c8468c1823048176758e0f5cc3d3fac.jpeg

REACH (Registration, Evaluation and Authorisation of CHemicals), som lovforslagspakken heter, går ut på å bedre prosedyrer for registrering, evaluering og godkjenning av kjemikalier som blir brukt i Europa. Mens industrien på den ene siden mener loven kan føre til at millioner av arbeidsplasser forsvinner ut fra EU, mener miljø- og forbrukerorganisasjonene at Kommisjonens forslag er blitt for utvannet i forhold til det originale utkastet fra Kommisjonen. Skremselspropaganda har blitt brukt fra begge leire for å poengtere sitt syn, og denne artikkelen søker å forklare hva REACH egentlig er.

Hvorfor trenger vi REACH
Bakgrunnen for Kommisjonens forslag til kjemikaliereform er kalde miljøfakta. Europeiske foretak produserer over 30 prosent av verdens kjemikalier, og generelt sett har man liten kunnskap om hvordan disse kjemikaliene påvirker mennesker og miljøet. Kjemikalier finnes bortimot i alle produkter og inngår i de fleste industriprosesser. Utslipp av kjemikalier til miljøet kan skje i alle stadier av produktenes livsløp; være seg produksjon av råstoff og ferdigvarer i industrien, til bruk av produkter i husholdningene og avfallsbehandling. I tillegg mottar Norge langtransporterte tilførsler av kjemikalier via luft- og havstrømmer.

Fram til 1981 fantes det ingen form for godkjenning av hvilke kjemikalier som kunne bli omsatt på markedet. I følge DG miljø (EUs ”miljødepartement”) kan 100 106 eksisterende kjemikalier brukes i dag uten at de må testes, ettersom disse ble introdusert før 1981. ”Nye” regler er gjeldene fra 1981 og de sier at alle nye kjemikalier må testes før de kan bli sluppet på markedet. Et problem med denne ordningen er at det er myndighetene som sitter med plikten om å foreta disse risikoanalysene, og de har sjelden de resursene som trengs.

Kommisjonen mener også at dagens mengderegulering på 10 kilo, som største lovlige import eller produksjonsmengde for ikke-registrerte kjemikalier, er for streng. De mener dette lave kvantumet hindrer forskning og utvikling for kjemikalieindustrien og at Europa dermed taper konkurranseevne.

Kommisjonen innser at Europa sårt trenger å reformere sin kjemikaliepolitikk og har etablert ulike mål som de styrer denne etter.

Målene
Det er to overordnede mål Kommisjonen har styrt etter i utarbeidelsen av lovforslaget: Det første er å beskytte befolkningens helse og miljøet fra farene kjemikaliene kan representere. Det andre er å øke konkurranseevnen til EUs kjemikalieindustri. Videre ønsker kommisjonen å øke åpenheten rundt kjemikalieindustrien for å få bedre oversikt over hvilke utfordringer man står ovenfor. REACH er verktøyet som skal hjelpe til med å nå disse målene, gjennom å samle de to nåværende systemene til ett. Forslaget vil dermed erstatte over 40 eksisterende direktiver og forordninger.

Praktisk sett innebærer dette at 30 000 kjemikalier skal analyseres for å kartlegge det potensielle skadeomfanget ved bruken av dem.

Et annet viktig moment er at byrden for denne kartleggingen nå er blitt reversert til industrien, dvs. det er industrien selv som må skaffe bevisene for at kjemikaliene ikke er helseskadelige.

Registrering, evaluering og godkjenning
Dersom REACH blir godkjent av Europaparlamentet betyr det at alle kjemikalier- også de introdusert før 1981- som importeres eller produseres i et omfang av et tonn eller mer per år må registreres i en database. Her skal det opplyses om helse og miljøegenskaper, forventede bruksområder og enkel risikovurdering. Det er importørene eller produsentene selv som må tilby ”relevant” informasjon omkring stoffene og dess større kvantum eller mer farlig stoffene er desto mer informasjon kreves. Dersom stoffene ikke er registrert kan de ikke slippes på markedet.

Et Europeisk Kjemikaliebyrå skal etableres for å ta seg av denne databasen, og de kommer også til å ha en finger med i spillet når det gjelder evaluering og godkjenning av kjemikalier.

Evaluering av kjemikalier kan forekomme dersom myndighetene har grunn til å tro at stoffene er farlige og at de derfor vil begrense bruken av dem. Bedriftene må da bistå med nødvendig informasjon for at myndighetene kan utføre denne evalueringen.

For spesielt farlige kjemikalier som kan føre til en irreversibel skade på mennesker eller miljø, kan kommisjonen godkjenne bruken av dem dersom bedriftene klarer å bevise at bruken av kjemikaliene blir ”godt nok” kontrollert. Dersom Kommisjonen ikke er fornøyd med sikkerhetsordningen rundt kjemikaliebruken vil de ikke tillate bruken av de stoffene.

Det er flere uklarheter rundt disse mekanismene, og miljøvernorganisasjoner mener forslaget er blitt for utvannet til at det vil gi de ønskede resultatene. Kjemikalieindustrien på sin side hevder reglene er for strenge og at de vil komme til å kvele deres industri. En avveining må derfor gjøres og gjennom blant annet kostnadsvurderinger prøver man å forutse de endelige effektene REACH vil ha for kjemikalieindustrien.

Kostnader
Hver gang slike kostnadsvurderinger blir gjort følger intense debatter i kjølevannet. Mens kjemikalieindustrien mener kostnadene kan bli tusenvis av milliarder Euro, mener miljøorganisasjonene at industrien i det lange løp vil tjene på ordningen. Kommisjonens egen kostnadsvurdering ligger nærme miljøvernernes og 18. oktober i år kom to amerikanske forskere fram til tilsvarende resultat.

Forskerne fra Tuft University i Boston, mener at de direkte kostnadene over en 11 års periode for kjemikalieindustrien ikke kommer til å overstige fire milliarder Euro, eller 0,06 prosent av den årlige omsetningen i bransjen. Videre kom de fram til at ettersom REACH åpner for en økning i import og produksjonsvolumet fra 10 kilo til ett tonn før registrering blir pålagt, vil dette føre til en eksplosjon i nyutvikling av produkter. Dette vil igjen gi Europa et konkurransefortrinn foran andre nasjoner.

Når det gjelder de samfunnsøkonomiske effektene av prosjektet blir REACH fort lønnsomt. Dersom man ser på forbedringene som vil følge i kjølvannet av denne loven i form av for eksempel en generell forbedring av arbeidernes helse, er det klart at både samfunnet og bedriftene vil tjene på den nye loven. Dagens system, der vi omgir oss med tusenvis av potensielt farlige kjemikalier til en hver tid, kan fort bli veldig kostbar og føre- var prinsippet står meget sentralt i kommisjonens tankegang for dette lovforslaget.

Hva skjer nå
Fra Kommisjonens side er de nå inne i sluttfasen av å arbeide fram en endelig konsekvensutredning på kostnadssiden. Denne utredningen kommer til å gi føringer for hvordan Parlamentet vil forholde seg i saken. Parlamentet på sin side skal se på forslaget i løpet av 2005, mens Rådet ikke kan uttale seg med felles røst før Parlamentet har holdt avstemning.

Etter at loven er vedtatt av EU vil Norge innlemme den i norsk lov gjennom EØS-avtalen. Selv om det fortsatt kan ta et par år, går det mot mindre giftige tider i Europa.

Kjetil Stake