Bellona etterlyser handling i EUs CO2-arbeid

 

 

 

 

–> Europakommisjonens generaldirektorat for forskning og utvikling (DG Reseach) samlet nylig representanter fra EU-landenes myndigheter og NGOer til et ‘stakeholder’-møte i Brussel for å diskutere CO2-håndtering. Hensikten var å etablere en dialog mellom landene og oljeselskapene i Carbon Sequestration Leadership Forum (CSLF) og miljøorganisasjonene om CO2-håndtering som klimatiltak. Norge var representert med Olje- og energidepartementet og Statoil. Bellona var sammen med de andre europeiske NGOene invitert for å gi uttrykk for våre holdninger til bruk av CO2-håndtering i kampen mot drivhuseffekten.

CO2-håndtering en pilar i EUs klimastrategi
I sitt åpningsinnlegg pekte Kommisjonens representant, Angell Perez Sainz fra DG Research, på at CO2-innfanging og –deponering (Carbon Capture and Storing – CCS) i noen leire blir oppfattet som bakdøren til forlenget bruk av fossilt brensel. Han minnet også om at fossilt brensel finnes i så store mengder rundt om i verden at vi må regne med at det er faktisk er kommet for å bli. Kommisjonens hovedbudskap var imidlertid at CCS var en tre komplementære pilarer i EUs langsiktige klimastrategi: Økt produksjon av fornybare energikilder (RES-direktivet), økt fokus på energi effektiviteten, og til slutt CCS. For å fremme denne utviklingen så Saintz fire utfordringer: For det første tidsperspektivet – hvordan man kan man få fortgang i tiltakene, dernest generasjons-miksen – hvordan man kan bygge bro mellom teknologier og forskjellige energikilder, dessuten kostnadssituasjonen – hvordan man kan redusere kostnadsnivået for å få konkurransedyktige løsninger, og sist, men ikke minst; hvordan introduksjonen av hydrogenøkonomien kan skyte fart.

Etter Kommisjonens innlegg gav noen få EU-land en kort beskrivelse av sine pågående CO2-lagringsprosjekter. Norske OED la frem perspektiver og aktiviteter innen CCS, og la vekt på de store summene satt av til forskning innenfor dette området. OED var forøvrig de eneste som tok opp bruk av CO2 til trykkstøtte, men understreket samtidig at dette enda ikke var øknomisk lønnsomt.

Det britiske Departement of Transport and Industry fortalte de nylig hadde avsluttet arbeidet med rapporten ”Making fossil fules sustainable: A carbon abatement Technology Strategy”, som ventes publisert i månedsskiftet fabruar/mars.

–>
– Juridisk bindende retningslinjer
Før den åpne diskusjonen holdt de tre miljøorganisasjonene Greenpeace, Friends of the Earth UK (FoE) og Institute of European Environmental Policy (IEEP) sine innlegg. Greenpeace benyttet anledningen til å minne om multinasjonale selskapers ugjerninger i den tredje verden, og mente derfor det var vansklig å ha tiltro til disse. Om CCS sa Greenpeace at det vil være nødvendig med juridisk bindende retningslinjer, samt uavhengig kontroll og inspeksjoner. Organisasjonen mente også at man må se nærmere på juridiske aspekter som habilitet og i tilfelle konkurs etc, samt hvordan det sivile samfunn best kan involveres i forbindelse med lagringsplaner.

På agendaen i Storbritannia
Friends of the Earth UK fortalte at de hadde begynt å interessere seg for CCS pga. Departement of Transport and Industrys nært forestående hvitbok – noe som hadde satt CCS på den politiske agenda i Storbritannia. Problemet i Storbritannia, mente FoE, er mangelen på investering i ny teknologi, samt at reduksjonen i kullforbruket ikke hadde funnet sted som planlagt. Hovedbudskapet var imidlertid at CCS ikke måtte ta ressursser og oppmerksomhet fra fornybar energi. Noen øyenbryn i salen ble nok løftet da FoEs representant tok til orde for å begynne med CCS på land, med den begrunnelsen at overvåking og oppfølging kunne utføres bedre på land enn på havbunnen.

–> Jason Anderson fra IEEP la fram undersøkelser som viste at de fleste NGOer ser på CCS som et nødvendig onde. Han mente at blant miljøbevegelsen er det klart mindre ønskelig med CCS enn å satse på fornybar energi og energisparing. Anderson nærmest advarte myndighetene om at folk flest har størst tiltro til miljøorganisasjoner og at disse derfor måtte taes alvorlig i denne debatten.

Myndighetene må gjøre det lønnsomt
Bellona tok utgangspunkt i at vi faktisk ikke har all verdens tid til å fortsette forskningen i det uendelige. For det første er klimaendringene, og de medfølgende negative effektene, så fremtredene at det begynner å bli prekært med å identifisere effektive virkemidler som kan gi omfattende kutt utover dagens tiltak som f.eks. kvotehandel. For det andre at det i dag finnes et gylden mulighet ved at man har et stort behov for CO2 til trykkstøtte i eksisterende olje-felter i Nordsjøen. Bellona mener at når vi samtidig vet at de nødvendige teknologiske løsningene allerede finnes blir det nærmest litt bortkastet og kun snakke om fremtidig forskning! I stedet bør energi- og forskningsmyndighetene gå i dialog med de ulike lands finansdepartementer for å sørge for fiskale incentiver som kan gjøre det økonomisk lønnsomt å bringe CO2en dit det er behov for den. Således trengs både økonomiske incentiver for at oljeindustrien skal gjøre de miljøriktige valgene og direkte offentlig finansiering av infrastruktur for frakt av CO2.